Det er tøft når realitetene ødelegger ens verdensbilde. Det er grunnlinjen i VGs reportasje om den organiserte kriminaliteten i Norge med tittelen «Politimesteren advarer innbyggerne». Vi advares om et politi som har fått en så rå og kynisk kriminalitetshverdag at hverdagskriminaliteten nedprioriteres. Det er så likt situasjonen som utviklet seg i Sverige at en må ha levd under en stein for ikke å ha skjønt hvilke realiteter som banket på.
For noen dager siden så vi litt nærmere på Rinkeby i Sverige, en bydel i Stockholm kommune som i to-tre tiår har vært kjent for organisert kriminalitet, vold, drap og lovløse tilstander. Det gikk så langt at selv politiet «flyktet» fra bydelen. I dag er både staten, politiet og myndighetene tilbake, og beboere i bydelen, stort sett med innvandrerbakgrunn og en overvekt av somaliere, forteller at «nå kommer faktisk politiet hvis de ringer». Hva forteller det oss? Jo, at hvis man skal beholde rettsstaten og ikke minst tilliten til politiet, så er en nedprioritering av hverdagskriminaliteten ikke veien å gå.
Men ifølge Oslos politimester Ida Melbo Øystese er det akkurat det politiet i Norge nå gjør. Fordi det er «konsekvensene av den dramatiske nye virkeligheten de står oppe i».
Nei. Bare nei. Det er ingen dramatisk ny virkelighet. Det vi nå ser er konsekvensene av en politiledelse som har rasert politiet med sin sosionomtankegang. For når selv politimester Øystese nevner tidligere politimester Willy Haugli («Jern-Willy») skjønner vi at «den nye virkeligheten» også har siget inn hos politiledelsen. Det gir håp.
120 kriminelle nettverk
Politimester Øystese forteller at de har kartlagt de kriminelle nettverkene i hovedstaden. Oversikten viser at det er 120 kriminelle nettverk i Oslo-området nå, inkludert Asker og Bærum, da ut ifra den definisjonen som Kripos legger til grunn – uten at vi får vite hvilken definisjon det er.
De 120 nettverkene skal representere rundt 800 aktører der 50 av disse nettverkene er innenfor vold, våpen og narkotika. Hva de øvrige 70 kriminelle nettverkene bedriver kan fordeles innenfor de andre fem feltene for den organiserte kriminaliteten i Oslo som politiet har systematisert.
De består, foruten av organisert vinnings-/voldskriminalitet som grove voldshandlinger, våpen og narkotika, av:
- Arbeidslivskriminalitet (A-krim): Skatte- og avgiftskriminalitet, brudd på arbeidsmiljøloven, trygdebedrageri, lønnstyveri.
- Irregulær migrasjon/menneskesmugling: Tilrettelegging for ulovlig innreise og menneskesmugling gjennom misbruk av legale strukturer for oppholdstillatelser/statsborgerskap (som asyl- og faglært-ordningen).
- Register- og identitetsmanipulasjon: Manipulering av offentlige registre for en forberedende handling til vinningskriminalitet, som trygde- eller lånebedragerier, gjennom ID-misbruk.
- Gevinsthåndtering: hvitvasking, vekslere, uformelle overføringssystemer.
- Cyberkriminalitet: Datainnbrudd, løsepengevirus og såkalt phishing (nettfisking, misbruk av digitale plattformer for økonomisk vinning eller tilrettelegging av annen kriminalitet).
For disse 120 nettverkene kjenner politiet både ansikt og navn, samlet i et såkalt aktørkart.
Et lettere bytte
Øystese forteller at idyllen i det tidligere tillitsbaserte Norge med tilhørende god sikkerhet, er over. Men begrunnelsen er mer enn svak, med at Norge er blitt «et rikt land og derfor attraktivt for organisert kriminalitet». Det handler i vår tolkning ikke først og fremst om at Norge er økonomisk velstående, men at vi er blitt kulturelt og verdimessig fattigere.
Vi har med andre ord stelt oss slik at vi er blitt et lettere bytte for organisert kriminalitet.
For hvem er redd for politiet? Hvem frykter de straffenivåene vi opererer med? Hvem frykter de vestlige fengslene?
At organisert kriminalitet ikke kjenner landegrenser er heller ikke nytt. Men det er selvsagt blitt langt enklere i en stadig mer digitalisert verden. Og når vi samtidig har drevet en hodeløs innvandringspolitikk har vi regelrett knyttet sterke bånd til land og kulturer med en helt annen holdning til både vold, våpen og økonomisk vinning ved kriminalitet.
«Når du har eliminert det umulige, må det som gjenstår, uansett hvor usannsynlig, være sannheten» tillegges en viss Sherlock Holmes.
Klankriminalitet
«Den mest skremmende dimensjonen, som granatene i Pilestredet er et eksempel på», sier Øystese, er planen om å bruke vold (voldsintensjon) og det å faktisk utøve vold (voldskapasitet). Her viser hun til at man nå kan kjøpe voldelige handlinger, som da forteller oss at det er stadig flere (og yngre) som både har voldsintensjon og -kapasitet. Det er en «game changer» som gir mer vold, fastslår hun.
Og dette plutselige vendepunktet mener altså politimesteren kan forklares med et Norge som «et rikt land»? Tror hun på det selv?
– Før hadde vi gjenger i Oslo ofte med familiekonstellasjoner, lojalitetsbånd og geografiske konstellasjoner. I dag er det mye mer forretningskonstellasjoner, ofte med base i utlandet, sier Øystese til VG.
Nå ja, én ting er at kriminalitet er blitt big business, men vi kan vel så mye snakke om klanbasert kriminalitet – slik dansk politi både har avdekket og kartlagt i Danmark.
Da blir vi ikke kvitt familiekonstellasjoner, lojalitetsbånd eller geografiske konstellasjoner, verken i inn- eller utland.
Politiets problemer
Og det er mer som «lukter av Sverige» i kriminalitetsutviklingen: Færre vil bli politi og flere forlater politiyrket.
– For første gang sliter vi med å rekruttere og å beholde politifolk. I en urolig verden er politifolk blitt mer attraktive for andre arbeidsgivere som skal bygge opp sine sikkerhetsorganisasjoner:
– Vi mister mange gode og erfarne medarbeidere. Det har skjedd mange andre steder i Norge, men aldri i hovedstaden. Vi trenger flere politifolk.
Eier ikke politiledelsen skamvett? Lever de i villfarelsen om at denne «urolige verden» plutselig kom seilende på ei fjøl? Eller kan de innse at de selv har lagt grunnlaget for et operativt politi som ikke får lov til å være politi? Med alle sin forklaringer og bortforklaringer innen kriminalitet har de også forført norske politikere til å tro på en virkelighet som slett ikke eksisterte. Nå har ledelsen malt politiet inn i et hjørne.
Skal vi så tro på at det handler om bedre lønninger til politiet? Det er kanskje heller slik at ethvert politi med yrkesstolthet takker nei til å opptre som sosionompoliti.
Som vi etterlyste tilbake i 2018, ikke minst med nettopp tidligere politimester Willy Haugli i front:
Kanskje politiet skal få lov å bli politi igjen, sånn for samfunnets skyld, for borgernes skyld – og for demokratiets skyld.