I Norge finnes det knapt noen debatt om konvensjoner, utover en notis i mediene her og der om nye avtaler EU vil ha Norge til å signere på. Vi flyter på mange måter bare med, så også på Stortinget.
Men mange skjønner at vi har humanitære konvensjoner som har umenneskelige konsekvenser. Konvensjonene er kommet i stand i beste mening, men er laget for en annen tid. Det gjelder for eksempel FNs flyktningkonvensjon og ikke minst artikkel 14 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter.
Sistnevnte lyder:
1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
Men for artikkel 14, som for Flyktningkonvensjonen, styrer man unna de begrensninger som faktisk er nedfelt. «Retten til å søke asyl», som er en standardfrase fra den politiske venstresiden, gjelder altså ikke for langt de fleste som legger ut på asylshopping til Vesten. I for eksempel en representativ undersøkelse fra 2017 indikerer 75 prosent av befolkningen i Ghana og 74 prosent i Nigeria at de ville emigrere hvis de hadde ressurser til det. Så jo, vi vet, vi vet faktisk inderlig godt, at langt de fleste asylsøkere er økonomiske migranter.
Og nei, det er ingenting galt i å ønske seg et bedre økonomisk liv i Vesten – men det har ingenting med de humanitære konvensjonene å gjøre.
Økonomiske migranter
Emil Hylleberg, student i statsvitenskap, viser i en kronikk i Berlingske til migrasjonsprofessor – som flere gjerne vil omtale som «kontroversiell» – Ruud Koopmans og hans bok Det europeiske asyllotteriet fra 2023. Koopmans budskap er at det europeiske asylsystemet har brutt sammen, både praktisk og moralsk.
At Koopmans blir oppfattet som kontroversiell synes ene og alene å handle om at han ikke taler «menigheta» etter munnen, men peker på de reelle problemene som faktisk eksisterer med dagens praksis.
Mellom 2015 og 2019 døde omtrent én av hundre flyktninger på vei til Europa. På den sentrale Middelhavsruten var dødsraten over 2 prosent, altså to per 100. I noen år, som i 2019, nådde raten 5 til 8 prosent. Det høres kanskje ikke så mye ut, men dette er dødsrater som tilsvarer eller overgår flere av verdens verste borgerkriger, som den syriske, hvor mellom 1,5 og 3 prosent av befolkningen anslås å ha mistet livet.
Som Koopmans dokumenterer har de aller fleste først og fremst lagt ut på sin asylreise for å forbedre sin økonomiske situasjon.
Som eksempel viser Hylleberg til faren til den syriske gutten Alan Kurdi (2) – som i mediene ble et tragisk symbol på en skipbrudden asylpolitikk da liket av den lille gutten skylte i land på en tyrkisk strand. Faren hadde jobbet som tekstilarbeider i Tyrkia i to år før den syriske familien prøvde å reise videre til Hellas. Livet i Tyrkia, og mange andre steder i verden, kan være hardt, men faktum er like fullt at en stor andel av menneskene som når Europas grenser ikke har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» slik FNs flyktningkonvensjon krever.
Til gjengjeld drømmer de om en bedre fremtid.
Drømmen
Drømmen om Europa er en drøm man ikke kan klandre folk for, men dette er en drøm som konvensjonene ikke kan oppfylle. Antallet asylsøkere i Europa sier heller ingenting om antallet mennesker i verden som trenger beskyttelse. Det gjenspeiler ganske enkelt hvor mange som når Europas grenser – fordi de har ressurser til det. Typisk vil også mange av de samme få innvilget opphold, fordi konvensjonene som legges til grunn stort sett – i praksis – alltid vil favorisere migranter.
Dette asyllotteriet gjør også integreringen vanskeligere, rett og slett fordi mange av dem ikke har noen intensjoner om å ta del i vestlig kultur. De vil leve slik de gjorde i hjemlandet, bare med en tryggere økonomisk tilværelse. Da ender «integreringspolitikken» gjerne opp med «krise- og improvisasjonspolitikk», som Koopmans sier. Samtidig endres Europa i økende tempo.
Da kan Koopmans berettiget konkludere med at Europas, i all fall Vest-Europas, asylpolitikk ikke bare praktisk har kollapset, men også moralsk. Et asylsystem med høyere dødsrater enn de blodigste borgerkrigene i verden, og som i stor grad svikter kvinner og barn i tillegg til å favorisere bemidlede unge menn og menneskesmuglere, er også en moralsk og humanitær skandale.
Og status quo er lenket av konvensjoner.
Status quo
Hvis vi forplikter oss til å ta imot reelle flyktninger, som i dag har kvoteflyktninger som det beste systemet (men som heller ikke fungerer godt nok), og avskaffer retten til asyl kan vi kanskje bidra til å skape et mer humanitært system.
Slik praksisen med asyl har utviklet seg, vil det sannsynligvis måtte innebære at alle – bortsett fra i tilfeller som Ukraina, hvor Europa er nærområdet – må sendes til et tredjeland for å få behandlet sin asylsøknad.
Venstresidens kontante avvisning med at dette i praksis ikke lar seg gjøre, holder ikke mål. For eksempel har Australia lyktes med å etablere et system der de sender asylsøkere til et tredjeland mens saken deres behandles, eller de sendes tilbake til opprinnelseslandet. Avviste søkere har null sjanse til å komme til Australia, noe som har ført til en enorm reduksjon i antall personer som prøver å krysse australsk farvann. Som en konsekvens har også antallet migranter som dør i forsøket på å få asyl falt.
Så vil selvfølgelig heller ikke repatrieringsavtaler være enkle å forhandle, men det er heller ikke umulig – slik Australias «Pacific Solution» bekrefter.
Hvor lenge har vi, økonomisk, kulturelt og moralsk, råd til å vente?