Faksimile fra Budstikka
Budstikkas «gråtehistorie» er av den klassiske sorten: En stakkars innvandrerfamilie som Norge ikke tilbyr nok hjelp.
Vi får vite at utenom mor og far (han er 57 år, mors alder oppgis ikke) har de fem barn – der de to eldste oppgis å være over 18 år, mens de neste er henholdsvis 12, ni og fem år.
Familiefaren Ahmed Alaridi kom til Norge i 2010 som «palestinsk aktivist» på grunn av «spenninger mellom palestinere og israelere». Året etter, i 2011, kom familien etter (men da var ikke de tre yngste barna født).
Dro tilbake
I 2015 reiste familien imidlertid tilbake til Vestbredden – med den etter hvert velkjente begrunnelsen når flyktninger dra til hjemlandet: «Etter dødsfall i nær familie».
Fem år etter – i pandemiåret 2020 – kom de til Norge. Det kan dermed virke som om i alle fall de to yngste er født på Vestbredden, slik som det er med de to eldste.
Vi får også vite at alle syv er norske statsborgere.
Tilbake i Norge i 2020 flyttet de inn et hus med fire soverom og to etasjer i Bærum. Det er vel lite sannsynlig at denne familien, der i alle fall far oppgis å være uføretrygdet og også «fattig» som han sier det, klarte å ordne dette huset selv, så det var nok det økonomiske pressede Bærum som måtte stille opp.
«Men mye av språkkunnskapene de hadde lært de første årene i landet var nå glemt», lyder det ladede budskapet fra Budstikka – og gir det som en delvis forklaring på at kona og barna i 2022 bestemte seg for å bli på Vestbredden etter en sommerferie der.
Mens kona og barna bosatte seg på Vestbredden (igjen), fortsatte familiefaren Ahmed Alaridi å bo i Norge. Da flyttet han til en kommunal leilighet på 35 kvadratmeter.
Man kan med rette spørre seg hvorfor familien i utgangspunktet trengte oppholdstillatelse i Norge når de fritt kan pendle til og bo i årevis på Vestbredden. Det spørsmålet kommer selvsagt ikke fra journalisten. At familien er i Norge problematiseres ikke.
Trenger penger
Så har åpenbart kona og barna ønsket å flytte tilbake til Norge. Da gjelder det selvsagt å komme med en passe trist historie, slik at man spikrer familien til stakkars-oss-stemplet.
Tidligere i år ransaket og raserte Israelske soldater huset til familien i Palestina, hevder Ahmed. Han forteller at den ene datteren var ute og lekte da hun skal ha blitt forsøkt skutt.
Kanskje er det sant, kanskje er det rent oppspinn. Men hus på Vestbredden har familien tydeligvis også.
På slutten av sommeren ble imidlertid familien gjenforent i Norge.
Kona og barna flyttet da inn i den 35 kvadratmeter store leiligheten Ahmed bodde i på Haslum. Siden da har de bodd der og har forsøkt å finne bolig med mer plass.
Og boligen har de visstnok funnet, men mangler selvsagt penger.
– Jeg har ikke råd til å betale for depositum til større leiligheter eller hus, sier han. I slike saker kan man få kommunal depositumsgaranti eller støtte fra Nav. Det har Ahmed ikke fått – til tross for at han selv hevder å ha funnet boliger de kan flytte inn i.
Budstikkas historie starter nettopp med et malende bilde av hvor trangbodd og trist denne familien har det. Om de fem barna som tilnærmet sover oppå hverandre på gulvet i leilighetens eneste soverom, og mor og far på stua. Om «dokøen» om morgenen.
Syndebukken
Syndebukken i Budstikkas historie er selvsagt Bærum kommune og Nav. Kommunen skal åpenbart også ha hatt frekkhetens nådegave da de har tilbydd familien en «hytte» ved en campingplass i nærheten av Slemmestad.
– Derfra ville det tatt barna mine halvannen til to timer å komme seg til skolen. Det var ikke aktuelt, sier han.
Ja, for det finnes jo ikke skoler i Slemmestad (i Asker kommune)?
Dessuten har det visstnok vært skade på en radiator og en lekkasje i bygget familien bor, som førte til fuktskader på kjøkkenet og på soverommet i leiligheten. Det har kommunen allerede ordnet, men (den irrelevante) opplysningen passer jo inn i den triste fortellingen.
Ja, så trist har familien det at datteren (alder fremkommer ikke) ønsker å flytte tilbake til Vestbredden.
Ved bordet i stuen sitter den ene datteren og sønnen til Ahmed. De har øreplugger i ørene og skroller på telefoner.
– Vi kan ikke si at de ikke skal bruke telefonene. Det er jo ingen andre steder å være.
Selv om familien har reist fra krig, har datteren sagt at hun vil tilbake til Vestbredden. Ahmed spør henne om hvorfor.
– Fordi det er bedre der, svarer hun.
– Som far er det er vondt og trist å høre, sier han.
– Jeg føler at jeg har mislyktes.
Det kan være at Ahmed har mislyktes, men mest av alt forteller denne historien hvor mislykket asyl- og flyktningepolitikken er. At MSM fortsetter å formidle slike historier på en slik måte er bare tragisk. Det er nok mange familier, der foreldrene til og med jobber, som sliter både i Bærum og andre steder uten at de gis en mikrofon for å fortelle hvor fælt de har det – og hvor hjelpetrengende de er.
Denne forskjellsbehandlingen skaper bare forakt for systemet.