Vi har tidligere i dag kommentert Venstre-politiker Hans Jacob Huun Thomsens snuoperasjon i innvandringspolitikken ut fra et intervju i Nettavisen.
Samme Thomsen har imidlertid også en kronikk i dagens Aftenposten om samme tema. Hans botsgang – der han utviser ydmykhet overfor å ha tatt fullstendig feil i innvandringspolitikken, men selvsagt mangler noen unnskyldning – handler kanskje likevel mest om at han prøver å etablere sitt navn i offentligheten.
For det har han nok funnet ut fungerer godt i vårt naive og skakkjørte MSM.
Fra problem til del av løsning?
I kronikken er Thomsen hakket kvassere når det gjelder verdier og kultur, samt hans tidligere drivkraft om en «human innvandringspolitikk», sistnevnte ikke minst drevet av et «moralsk ansvar».
Nettopp at dagens politikk fører til at vi hjelper færre enn hva vi kunne og dertil på en «urettferdig måte» til en høy kostnad, har han funnet ut «verken er særlig raust eller humant». Og så skaper det til og med sikkerhetspolitiske utfordringer. Nei da, terror i islams navn nevnes ikke, nevnes gjør derimot Belarus (Hviterussland) og Russlands (han kunne med fordel også nevnt Tyrkias) bruk av innvandring som pressmiddel i hybrid krigføring mot Europa.
Men likevel blir religion nå nevnt, da i forbindelse med kultur, og han er også innom negativ sosial kontroll og såkalt æreskultur (som de fleste er godt kjent med hvor kommer fra i dagens samfunn).
At det i tillegg har ringt en bjelle hvor sterk sammenhengen er mellom antall innvandrere og type innvandrere er jo lovende, men så gjenstår det viktigste: Å omgjøre de nyvunne oppdagelsene til realpolitikk.
Noen vil sikkert stille spørsmål ved om hvordan de som har vært en del av problemet, kan bli en del av løsningen. Her får man bare ha troen på at det er mulig å endre synspunkter og at det i seg selv fører til ny og (mer) realistisk politikk, heller enn å hevde at andre lider av islamofobi, fremmedfrykt, rasisme og hva nå alle merkelappene er.
Hvordan så få flere til å innse at de har tenkt feil? Her gir Thomsen et hint, dog uten å vite det selv.
«Senest i 2020 viste en internasjonal undersøkelse at Sverige var best i verden på integrering av innvandrere. Jeg tror det er rimelig å si at den undersøkelsen tok grundig feil», skriver Thomsen, men han forstår åpenbart ikke hvorfor den er feil. For det var premissene for undersøkelsen som førte til den gedigne skivebommen, eller: Som man roper i skogen får man svar.
Nettopp disse premissene avdekker hvor langt ute i tåkeheimen mange politikere har vært – og er.
Klart Sverige ble «best»
Da vi omtalte denne analysen i 2020 som konkluderte med at Sverige er best i verden på integrering (det er en måling mellom en rekke land), som ellers ikke var første gangen Sverige toppet denne listen, skjønte alle med en viss innsikt «at dette er vås, tull og tøys», som vi konkluderte, samtidig med at vi påpekte at et fåtall brydde seg om den åpenbare feil konklusjonen. I alle fall ikke av politikere, medier eller såkalt faktasjekkere.
Grunnen til at analysen sorterer under det reneste tøv, er at det målte den nasjonale integreringspolitikken gjennom politikkens egne regler. Derfor kunne den i beste fall si noe om det aktuelle landets politiske ambisjoner, men analysen sa ingenting om empiriske realiteter. Vi spurte «For hva er konsekvensene av den førte politikken i de ulike land?»
Det var en tenketank, Migration Policy Group (MPG), som «overtok» denne målingen fra EU-kommisjonen. MPG var tro mot EUs «intensjon» med målingen, og satte opp følgende indikatorer det skulle måles etter:
- Grunnleggende rettigheter: Kan innvandrere nyte sammenlignbare rettigheter som statsborgere? For eksempel like rettigheter til arbeid, opplæring, helse og ikke-diskriminering.
- Like muligheter: Kan innvandrere motta støtte til å nyte sammenlignbare muligheter som statsborgere? For eksempel målrettet støtte innen utdanning, helse og politisk deltakelse.
- Sikker fremtid: Kan innvandrere bosette seg langsiktig og føle seg trygge på fremtiden sin i landet? For eksempel familiegjenforening, permanent opphold og tilgang til statsborgerskap.
Altså innvandreres rettigheter, egne muligheter og egen sikkerhet for å bli i det nye land for seg og familien. Hvordan kunne Sverige unngå å bli «best» i klassen?
For MPGs holdning til «integrering» innebærer at alle innvandrere skal – uten hindring og med støtte – ha mulighet til alt fra statsborgerskap, familiegjenforening, opplæring, ja, listen kan sikkert gjøres uendelig, uten at plikter nevnes med ett ord, kommenterte vi.
Veien videre
MPGs måling, som er et speil av hvordan de fleste politikere tiår på tiår har forholdt seg til «integrering», forteller med all tydelighet fraværet av at innvandrere skal stilles overfor krav og plikter. Som enhver annen ansvarlig samfunnsborger.
Politikernes holdning er like enkel som banal: Asyl- og flyktninginnvandrerne (og deres familier) har jo generelt hatt det så fælt i livet (det er jo derfor de har fått opphold?) at de ble totalt stakkarsliggjort og dermed fratatt både egenverdi og menneskeverd. Derfor måtte «vi», som storsamfunn eller som såkalt hverdagsintegrering, gjøre alt vi kunne for å få «dem» til å ta fullverdig del av det norske samfunnet.
Det burde ikke overraske noen at det går den veien høna sparker. Nå brukes det gjerne politisk at FrP ikke støtter (bare vent til budsjettdebattene kommer) en rekke av de rødgrønnes (økonomiske) forslag som skal «bedre integrering», rett og slett fordi FrP har innsett at dette handler like mye, om ikke mest, om at innvandrere selv må ønske og vise vilje til å bli en fullverdig del av samfunnet. Det er i seg selv hardt arbeid.
Les gjerne MPGs liste en gang til, og tenk over hvordan disse premissene/kriteriene er optimalisert. Hvis vi på hver av disse punktene hadde presisert hvilke krav og plikter som også skal settes, hadde vi vært et skritt nærmere kjernen.
Men tror vi politikerne ville klart å bli enige om en slik presisering og hva den eventuelt skulle inneholde?