Det pågår en offentlig høring for å finne ut hvorfor gutten ikke ble stoppet. For Axel Rudakubana har ikke akkurat lagt skjul på sine (onde) hensikter.
Den unge Rudakubana var diskret som en politibil på utrykning. Flere ganger er han blitt tatt med kniver i skolesekken, og tre ganger er han blitt anmeldt av skoleleder til politiet.
Likevel ble han ikke stoppet. Hvorfor?
Høringen beskrives i ulike medier som «relativt forutsigbar». Alle har nemlig vært travelt opptatt med å forklare hvorfor de ikke har gjort noe galt.
Men så ble høringens tilsynelatende omertà brutt. Den omforente taushetsplikten ble brutt da skoleinspektør Joanne Hodson inntok vitneboksen, ifølge GBNews.
Hun fortalte hvordan hun hadde kjempet for å advare om gutten, og hvordan hun ble forhindret med anklager om rasisme.
Ville bruke kniven
Joanne Hodson hadde en av skolesystemets mest krevende jobber som leder ved spesialskolen The Acorns School i Ormskirk, nord for Liverpool. Skolen skal ta imot elever som ikke klarer seg godt faglig og sosialt på andre lokale skoler.
Den 17. oktober 2019 fikk hun en ny elev, og det var den da 13-årige Axel Rudakubana. Han hadde blitt utvist fra en annen skole for å ha tatt med seg kniv til skolen, ikke én eller to ganger, men ti ganger. Han hadde også betrodd seg via en rådgivningstjeneste på telefon om at han hadde lyst å drepe en annen elev. «Hva skal jeg gjøre hvis jeg vil drepe noen?» spurte han rådgiveren.
Hodson holdt et innledende møte med den nye eleven og foreldrene hans, og det er et møte hun «ikke vil glemme», sa hun på høringen ifølge offentlige referater.
På møtet hadde hun spurt Rudakubana hvorfor han hadde med seg kniv til skolen.
Han så meg rett inn i øynene og sa: «For å bruke den.» Jeg trodde ham. Det er den eneste gangen en elev har sagt noe slikt til meg.
Han viste ingen anger, slik Hodson tolket ham, og hun oppfattet reaksjonen hans som forferdelig. Men det var også foreldrenes reaksjon. Da han sa at han ville bruke kniven på skolen «reagerte de ikke i det hele tatt», forklarte Hodson.
De ble ikke sinte, de sa ingenting til ham, de opponerte ikke (…) de bare aksepterte det han sa.
Sviktet
Hodson oppfattet Alex Rudakubana som en gutt som feilaktig trodde verden var imot ham – og foreldrene bekreftet ham i den antagelsen.
Uansett hva han gjorde eller sa hevdet de bare at deres Alex var «en flink gutt» som ble «mobbet» på skolen. Derfor var hans oppførsel «alle andres feil».
Men han ble ikke mobbet, fastholdt Hodson i høringen. Hun viste blant annet til at en annen elev hadde sagt til Alex i en husarbeidstime at han burde bruke forkle, ellers ville klærne hans bli skitne. Rudakubana hevdet at dette var alvorlig mobbing.
Gutten ønsket å være et offer, og faren støttet ham alltid i klagene hans om mobbing, og faren var generelt imot at gutten skulle gå på spesialskole, forklarte Hodson.
Spesialskole «stigmatiserer ham», hevdet faren.
Politietterforskningen har tidligere stilt spørsmål ved foreldrenes dømmekraft, fordi de visste eller burde ha visst hva sønnen deres holdt på med. Hodson underbygget disse anklagene.
Men det var ikke bare foreldrene som sviktet, viste høringen.
Tre ganger gikk for eksempel Hodson til antiterrorenheten hos etterretningstjenesten MI5 og anmeldte Axel Rudakubana – og alle gangene fikk hun beskjed om at MI5 ikke ville gripe inn fordi gutten ikke hadde «et ideologisk eller annet ekstremt mål».
Men Hodsen kunne ikke rettferdiggjøre å ha Rudakubana som elev.
Etnisk profilering
I februar 2020, om lag fire måneder etter at han kom til skolen, angrep han en annen elev på en annen skole med en hockeykølle og brakk elevens hånd. Det ble også funnet en kniv i skolesekken hans.
– Gutten er for farlig å ha i nærheten, uttalte Hodson i et brev til skoleadministrasjonen, der hun advarte sterkt mot Axel Rudakubana.
Hun hadde aldri i karrieren sin møtt en elev som ham, skrev hun, og hun beskrev ham og oppførselen hans som «sinister» (uhyggelig eller ondartet). I evalueringen til sosialtjenesten het det videre:
Gutten «kan virke kald og kalkulerende, og når han ble innkalt til møter med lærerne, virket han likegyldig til alvoret i møtene». Det var en alvorlig advarsel, men det var ikke det skoleadministrasjonen merket seg.
De reagerte på Hodsens språkbruk. Administrasjonen tvang henne til å endre «sinister» til et mer «balansert begrep» som uakseptabel. Hele avsnittet om guttens «kalde og kalkulerende» natur ble slettet.
Høringslederen ville vite hvorfor det var så viktig for skoleadministrasjonen å endre ordlyden i advarselen, der Hodson svarte:
Jeg ble fortalt at ingen barn noen gang skulle beskrives som «sinister», og som fagperson burde jeg ikke bruke et slikt ord.
Jeg ble også fortalt at jeg bare så på ham som en trussel fordi «han var en svart gutt med kniv». Med andre ord, jeg foretok en etnisk profilering. Det fikk meg til å holde kjeft.
Rasismeanklager trumfer alt
Dette er akkurat det samme som er avdekket etter groomingskandalene i Storbritannia; at rasismeanklager har høy injurierende kraft og lav bevisbyrde.
For nå var Hodson både faglig og personlig feid av banen og den politiske korrektheten fikk (igjen) fritt spillerom. Det samme fikk Axel Rudakubana.
Han forlot spesialskolen og ble tilsynelatende undervist hjemme. Siden politiet ikke trodde han var en terrortrussel, stolte de på at foreldrene kunne ta vare på ham. Men foreldrene syntes jo bare han var «en flink gutt», og dermed tikket tiden ned mot blodbadet i Southport.
Et blodbad som gjorde befolkningen rasende, men der myndighetspersoner – og politikerne – gjorde det de har etablert som praksis: Beskyttet gjerningspersonen forkledd som en kamp mot rasisme, men uten skrupler med å straffe befolkningen som reagerer på den rå og umotiverte volden.
Det er som man fornekter virkeligheten samtidig med at man vil ha frem voldsutviklingen, slik som Netflix-suksessen Adolescence er et eksempel på. Siden virkeligheten er for ubehagelig konstrueres en ny virkelighet, og da trenger vi ikke la oss overraske av at vi ikke klarer å få kontroll med for eksempel barne- og ungdomskriminaliteten.
Noe som heller ikke hjelper på utviklingen er at et fenomen som «falske minner» plutselig dukker opp i en sak som nettopp omhandler rasisme, men da ved at Hamse Ali hevder – etter å ha trynet på sparkesykkel i fylla – at han ble utsatt for et rasistisk angrep av seks hvite menn. Han utbroderte hva han var utsatt for og ikke minst hvordan han led, og historien skulle fortelle oss at rasismen i Norge er høyst levende. Men, så var Alis historie er løgn. Løgn kan imidlertid være så mangt, og her snakker vi visstnok «falske minner», ifølge nevropsykolog Knut Dalen. Og politiet snur og går for frifinnelse. At politiet snur burde ikke overraske noen, de har gjort alt i sin makt for at dette ikke skulle bli en sak.
Nå er det opp til dommerne, dom skal komme 7. november. Utvilsomt kan «falske minner» bli et interessant fenomen fremover.
(Forside: Foto Merseyside-politiet)