Mens Trumps fredsplan for Gaza forhandles om i Sharm el-Sheikh, har den amerikanske presidenten foretatt seg et grep man ikke kunne forestilt seg for noen år tilbake. Helt på tampen av september utstedte han en presidentordre som slår fast at «et væpnet angrep på territoriet, suvereniteten eller kritisk infrastruktur i Qatar skal betraktes som en trussel mot freden og sikkerheten til USA», og åpner for diplomatiske, økonomiske eller militære mottiltak.
Dette kommer i kjølvannet av Israels luftangrep i Doha 9. september, der Hamas-ledere var målet men ikke ble drept, under forhandlinger om våpenhvile i Gaza – et angrep som drepte en qatarsk offiser og skapte sjokk i Gulfen. Den som følger med på Al Jazeera vil ha fått med seg fordømmelsen, men man trengte ikke ta seg til muslimske nyhetskanaler for å registrere fordømmelse. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) fordømte som forventet Israels angrep og kalte det «et alvorlig brudd på folkeretten». I The Guardian skrev Mohamad Bazzi at Israels angrep på Qatar beviser at Trumps løfter om beskyttelse er verdiløse. Det skrev han fordi Trumps løfter om å beskytte Qatar kom lenge før han klinket til med en presidentordre, og det er nok i lys av Israels angrep i Doha man må forstå presidentordren. Hvor klok den er, er derimot et annet spørsmål.
Mens Trump presenterer dette som et steg mot regional stabilitet, vekker det uro blant langt flere enn oss i HRS. Er det en pragmatisk alliansebygging eller er det et utilsiktet inngrep i Det muslimske brorskapets strategi for global innflytelse? Abraham-avtalene fra 2020 illustrerer Trumps visjon om en abrahamittisk enhet, men ignorerer islams unike politiske dimensjon som skiller seg fra jødedommens og kristendommens mer sekulære tradisjoner. Spørsmålene blir mange og det er ikke gitt at vi klarer å besvare dem.
Fra Doha-angrepet til amerikanske garantier
Israels angrep i Doha var et direkte resultat av Hamas’ rolle i 7. oktober-angrepet i 2023, som drepte 1200 israelere og utløste Gaza-krigen. Qatars rolle har vært alt annet enn uproblematisk, der det søkkrike mikrolandet i tillegg til å ha fungert som vert for Hamas’ politiske ledelse og økonomisk bidragsyter til terrororganisasjonen, også har fungert som mekler – en rolle Trump har rosende omtalt som «fantastisk». Men bak denne fasaden ligger en dypere allianse med Det muslimske brorskap (MB), den ideologiske moderorganisasjonen til Hamas, som Qatar har støttet i årtier med milliarder av dollar i finansiering, mediekampanjer via Al Jazeera og diplomatisk beskyttelse.
Siden 2012 har Doha vært vert for Hamas’ politiske byrå, inkludert ledere som Ismail Haniyeh og Khalil al-Hayya, på direkte anmodning fra USA for å lette forhandlinger. Det skal sies at det ikke var republikanernes fortjeneste, det var daværende president Barack Obama som personlig ba Qatar huse Hamas-ledelsen, en beslutning som nå biter oss i halen. Jeg skriver «oss», for dette biter ikke bare USA, det har potensiale til å bite hele Vesten i halen. Men Brorskapsånden har levd i Qatar mye lenger enn det. Yusuf al-Qaradawi, MBs åndelige leder, bodde og opererte fra Qatar i over 50 år, og brukte muligheten til å legitimere selvmordsbombing og antiisraelsk agitasjon.
Dette er ikke uskyldig vertskap. Qatar har pumpet inn hundrevis av millioner i Hamas’ infrastruktur, inkludert 250 millioner dollar i 2008 alene, og støttet MB-avdelinger i Egypt, Syria og Libya under Den arabiske våren. Det er godt kartlagt hvor omfattende den økonomiske oppbyggingen av terrororganisasjonen har vært. Her er ikke bare Qatar skyldig, men like mye et vestlig anti-israelsk nettverk, slik man kan lese i lenkene over. Resultatet av all denne støtten, spør du? En ideologisk inkubator for global islamisme som truer vestlige verdier.
MBs charter fra 1928 slår fast en visjon om et kalifat der sharia erstatter sekulære lover, og det er en agenda Qatar har fremmet gjennom veldedighet, universitetsfinansiering og lobbyvirksomhet i Vesten. Det mislykkede israelske angrepet i Doha – som drepte seks Hamas-medlemmer og en qatarsk offiser – understreker ironien: Qatar beskytter terrorledere mens landet poserer som mekler, og Trump belønner dette med en sikkerhetsgaranti som binder USA til å forsvare et regime som finansierer USAs fiender.
En farlig kortslutning
I sin første presidentperiode twitret Trump at Qatar var en «finansiør av terror på høyt nivå» og støttet Saudi-ledet boikott i 2017 over Dohas MB-støtte, slik Mohamad Bazzi påpekte i The Guardian. Nå, i andre periode, har han snudd. Qatar donerte et Boeing 747 verdt milliarder til bruk som Air Force One, og Trump svarer med NATO-lignende beskyttelse – en ordre som kan reverseres av neste president, men som likevel signaliserer USAs kompromiss med islamisme. Det minner dessverre om Trumps etter hvert klassiske transaksjonelle tilnærming. Han framstår å gå etter «deals» uansett kostnad, og ignorer ideologiske røde flagg. Dette er ikke isolasjonisme; det er realpolitikk som prioriterer kortsiktige gevinster over langsiktig sikkerhet. Det er vanskelig å se det annerledes.
Trumps visjon om Abraham-avtalene utvider seg nå til å inkludere Qatar som «brobygger», men ignorerer MBs anti-vestlige kjerne, Organisasjonen anser vestlig demokrati som korrupt og har en global islamisering som mål. Ved å garantere Qatars sikkerhet, legitimerer Trump et regime som huser Hamas-ledere mens de planlegger angrep, og som bruker Al Jazeera til å spre konspirasjonsteorier om jøder og USA. Dette er en farlig normalisering. Trump berømmer Qatars «fantastiske» mekling, men overser at Doha har blokkert flere våpenhviler ved å gi Hamas økonomisk ryggdekning.
Den transaksjonelle logikken undergraver til og med Trumps egen «America First»-retorikk. Qatar er ikke en nøytral aktør, det er en aktiv sponsor av MBs nettverk, som har infiltrert vestlige universiteter med qatarske donasjoner på milliarder, og formet det anti-vestlige jødehatet som strømmer ut av amerikanske universiteter. Konsekvensene av Trumps garantier er skremmende og flerlags. For det første sementerer det Qatars dobbeltspill. Landet kan trygt fortsette å huse Hamas-ledere, mens USA bærer byrden av å forsvare dem mot israeliske eller iranske angrep.
En dominoeffekt av ustabilitet
Netanyahu ba om unnskyldning etter Doha-angrepet og lovet «ingen gjentakelse», men med USAs skjold over Qatar, blir Israel bundet på hender og føtter i kampen mot terror. I verste fall svekkes Abrahams-avtalene, noe som igjen kan utløse en ny eskalering der Saudi-Arabia og UAE – som boikottet Qatar i 2017 pågrunn av MB-støtte – føler seg forrådt og søker mot alternative allianser, som Pakistans atomavtaler. Denne mulige utviklingen er allerede skissert av Reuters.
For det andre øker det MBs globale innflytelse. Med USAs støtte bak Qatar, får Brorskapet en indirekte sikkerhetsgaranti som kan spre seg til avdelinger i Tyrkia, Egypt og Europa. Dette er en strategisk feilgrep: Qatar har finansiert terrornettverk som Al-Nusra og Taliban, og Trumps presidentordre gir dem indirekte fritak fra ansvar. I Middle East Forum Observer skriver Gregg Roman at Trump begår et strategisk feilgrep. I Vesten betyr det økt infiltrering og også mer polarisering, mer antisemittisme og et svekket NATO, der allierte som Tyrkia (en annen MB-venn) krever lignende garantier.
Presidentordren er ikke bindende uten Senatets godkjenning, men den inviterer til eskalering. Et iransk angrep på Qatar vil kunne trekke USA inn i en ny Gulf-krig, mens Hamas bruker Doha som base for å sabotere Trumps egen fredsplan. Terrororganisasjonen stiller seg påfallende positive, og hvorfor skulle de ikke det? Med Qatars ryggdekning skal det i sannhet bli spennende å se hvor trygge Hamas føler seg når de framsetter krav om israelsk løslatelse av noen av verdens mest bestialske drapsmenn. En arv der USA ikke bare forhandler med terrorister, men beskytter landet som huser dem risikerer å utløse en dominoeffekt som kan velte regional stabilitet og Trumps egen «deal-maker»-myte.
I en tid der Trump har stilt krav til Europa om å rydde opp i egen åpne grenser-politikk, har han selv åpnet døren for global islamisme. Det er skummelt, fordi det ikke bare handler om Qatar eller USA, det handler om å selge ut verdier for en illusorisk fred. Uten kursendring blir dette enda en gave til Brorskapet på USAs regning.