Ingrid Olina Hovland er 20 år gammel og har ingen barn selv. Hun har derimot noen tanker om barn, og hun anser åpenbart at livet begynner ved unnfangelse. Det er da også en biologisk sannhet det er umulig å argumentere mot, men i et sekulært samfunn er det ikke enkelt for Hovland å få gehør for hvilke tanker hun gjør seg om livets ukrenkelighet. TV2 oppsummerer bakgrunnen for at en samlet nyfeministisk venstreside har gått til frontalangrep på den ferske KrFU-lederen.
Ingrid Olina Hovlands (20) uttalelse kom i podkasten «Brutalt ærlig», der hun ble intervjuet av influenser Jenny Huse.
Den ferske KrFU-lederen mener omstendighetene rundt hvordan et barn er unnfanget, ikke bør ha betydning for om det er riktig å beholde barnet.
– Et barn som er unnfanget i vanskelige situasjoner, har lik verdi som andre barn. Barnet bærer ikke skyld for det som er blitt gjort.
Dagbladet meldte om saken først. Senere presiserer Hovland overfor NTB at hun kun har reflektert rundt sine egne holdninger.
– Jeg har ikke sagt at jeg vil forby abort for kvinner som har blitt voldtatt. Jeg har kun reflektert høyt i podkast om hva jeg håper selv jeg hadde gjort hvis jeg hadde havnet i en slik situasjon, sier hun.
På spørsmål om kvinner som blir gravide etter voldtekt, bør bære fram barnet, svarer hun i podkasten:
– Jeg mener at man bør det. Rett og slett, sier Hovland.
– Det er ikke med lett hjerte jeg sier det, men jeg tror det er det beste, legger hun til. Hovland sier at hun selv ikke har barn.
Hvordan denne holdningen kan provosere nok til at alle nyhetsmedier dekker saken, med hver sin innhentede, opprørte opposisjonspolitiker, er et langt større etisk spørsmål enn spørsmålet om Hovlands abortetikk.
Det som framstår helt tydelig er at det oppfattes verre å ville bære fram et barn som er resultat av voldtekt enn å abortere det. Og så kan det legges til at på seg selv kjenner man andre. Når Hovlands kritikere framstiller det som om Hovland har tatt til orde for å endre loven og forby å abortere fostre som er resultat av voldtekt, sier det langt mer om kritikerne enn det sier om KrFU-lederen. Hun har ikke ytret et ord om tvang eller påbudt svangerskap, men det man må kunne omtale som tvangstanker sitter åpenbart løst hos opposisjonen.
Med rett til å drepe
Det er fire og et halvt år siden vi skrev saken Hvem skal avlive barna? Den ble skrevet på bakgrunn av nettopp abort-debatt, der SV og Rødt ville utvide grensen for fri abort til 22 uker. Samtidig ønsket SV å lovfeste at helsepersonell ikke kan reservere seg mot å utføre disse drapene. 
Siden den gang har mye skjedd. Norges nye abortlov gir lovfestet rett til abort fram til uke 18 i svangerskapet, nemdene er fjernet og i nemdene for senaborter etter uke 18 skal kvinner være i flertall. Men disse endringene er ikke nok for SV. De vil jobbe videre for å få på plass retten til barnedrap. Hva annet skal man kalle det når partiet går inn for lovfestet rett til abort fram til fødsel?
Det var hijabkledde Marian Hussein som frontet forslaget i den kristne avisen Dagen (faksimile fra avisen til høyre).
Når Dagen spør om partiet vil jobbe opp for selvbestemt abort helt fram til fødsel, svarer nestleder Marina Hussein slik:
– Det stemmer at SV støtter WHOs anbefalinger her, og har brukt samme kunnskapsgrunnlaget for vår politikk, svarer Marian Hussein, nestleder i SV og helsepolitisk talsperson.
Hussein bekrefter at partiet mener nemnder og «andre innskrenkninger» av tilgangen på abort fører til uheldige utfall for kvinnehelse, men presiserer at de fleste aborter skjer før uke ni.
Ja, de fleste aborter skjer før uke ni. Det endrer ikke det faktum at det er grotesk å ønske å fjerne abortgrensen fullstendig. Vi kan gjenta noen utdrag av saken vi skrev for drøye fire år siden, for den er enda mer relevant enn da den først ble publisert:
Individorientert venstrevridning
Det individorienterte mennesket er ofte fokusert aller mest på ett enkelt individ – seg selv. Til nød utvides empatien til mennesker som har nøyaktig sammenfallende behov og ønsker, mens solidaritet er et begrep som har mistet sitt opprinnelige meningsinnhold.
Loven om selvbestemt abort ble innført av Odvar Nordlis Arbeiderparti-regjering. I Norge er abortloven såpass streng at vi sjeldent tenker over hva en abort reelt sett er.
Abortloven er loven som gir friske kvinner rett til å avlive friske fostre – og som pålegger andre å utføre avlivningen.
Kravet om å utvide denne retten er misforstått liberalistisk tankegods der man tror alt blir bedre bare man får mer av det, være seg antall kjønn, antall kvoteflyktninger eller antall uker fri abort. Det er i beste fall et frieri for å oppnå forhøyet egen status på godhetsskalaen, men i verste fall er det et uttrykk for total kunnskapsløshet og vilje til å ofre demokratiske verdier for egen vinning.
Å avlive barn er ingen enkel oppgave. Å bli pålagt å utføre aborter på barn som kunne vært reddet, er rett og slett et forferdelig krav å stille til landets helsepersonell.
Jordmoropprøret
Vi skal ikke lenger tilbake enn 2012 for å finne jordmoropprøret ved Rikshospitalet. Den gang handlet det ikke om at gravide kvinner stilte krav om senaborter, det handlet om utførelse av nettopp senaborter. Manglende avklaring av lovverket gjorde at jordmødrene ble pålagt å utføre aborter i uke 22 og 23.
Rikshospitalets fødeavdeling får de vanskelige jobbene, abortene som er så sene at de skjer i det vanskelige landskapet mellom fødsel og abort.
— Det er klart det er belastende å legge et slikt barn til side, mens kolleger kanskje jobber for å redde et helt tilsvarende barn i et annet rom, sa jordmor Bodil Thorsnes til Aftenposten.
Hun legger ikke skjul på at hun har hatt problemer med etikken i jobben hun har vært pålagt å gjøre. Og hun har ikke vært alene. Diskusjonene rundt ekstreme senaborter har gått høyt på avdelingen. Mange har, som Thorsnes, syntes det har vært vanskelig.
I Klassekampen-saken «Det feministiske tabuet» beskriver tidligere SVer Ida Rydeng det samme:
Se for deg at du er sykepleier og at jobben din, på regelmessig basis, er å stå og se på mens et babylignende foster sparker og hiver etter pusten i et stålbekken, mens det kveles til døde. Dette er allerede realiteten for tusenvis av sykepleiere som jobber på gynekologisk avdeling. Til tross for at dette kan føles traumatiserende for mange, er dette noe sykepleierne gjør nettopp fordi en av grunnpilarene i sykepleien er at ingen skal dø alene.
Å legge levendefødte barn til side for å dø er et umenneskelig krav å stille til landets helsearbeidere.
Et lite menneske
Jo mer vi anser fosteret som et individ, jo vanskeligere er det å forsvare det moralske aspektet ved abort. Å være tvilling, å ha kromosomfeil, å ha klumpfot for den saks skyld. Alt dette er egenskaper som gjør fosteret unikt, og det er enklere å bli opprørt over at man dreper det som skulle blitt et lite menneske. Derfor oppstår debattene om «sorteringssamfunnet» når problemstillinger om henholdsvis abort av fostre med Downs syndrom eller av en tvilling dukker opp.
Disse egenskapene beskriver vi ellers ikke, det er ingen som snakker om at et friskt foster som aborteres har tilsvarende spesifikke egenskaper. Derfor er det enklere å akseptere abort på generelt enn på spesielt grunnlag. Men alle barn har spesifikke egenskaper, også de friske barna.
Til og med de barna som er unnfanget ved voldtekt vil ha spesifikke egenskaper. Det vil være en liten jente eller en liten gutt med sitt helt egne utseende og sin helt egne væremåte om det bæres fram og fødes og vokser opp. Skal Ingrid Olina Hovland kjølhales for å mene at det beste er å bære fram barnet? Er det virkelig så uetisk å mene at en voldtatt kvinne også må få lov til å velge å beholde barnet? Er det mer etisk å tenke at hun må abortere det? Eller er det bare helt vilt provoserende for kritikerne at Hovland ser forbi rettighetsfokuset og ser barnet som et eget individ, løsrevet fra en far som er voldtektsmann?
SV argumenterer med kvinnens rett til å bestemme over egen kropp når de ønsker abortrett fram til fødsel. Er ikke det direkte dehumaniserende mot et ufødt, levedyktig barn? Moralen er forkastelig. For eget velbefinnende er man altså villig til å unngå å kalle fosteret et menneske, og så avlive det. Man kan undre seg over hva fosteret da er. Er fosteret kvinnens eiendel eller er det et menneske? Så mange andre alternativer til hva fosteret er, finnes rett og slett ikke.
Så kan man kanskje stille SVs Marian Hussein og alle Hovlands kritikere et spørsmål: Hva med alle de muslimske kvinnene som lever i tvangsekteskap og føder barn? Er det ikke voldtekt når det foregår innenfor rammene av ekteskapet? Er disse kvinnene like uetiske som dere anser Hovland å være, eller vikler vi oss da inn i venstresidens konstante dobbeltmoral?
Det er noe sykt med et samfunn som reagerer i harnisk på at en ung kvinne tar det ufødte liv i forsvar, men trekker på skuldrene av krav om retten til å drepe babyer fram til fødsel.
Hovedillustrasjon: Wikimedia Commons By Duc De Salier