Det er ikke alltid slik at man blir venner av å ha en felles fiende, men når hatet mot fienden er tilstrekkelig sterkt, finnes likevel vilje til å samarbeide med klaner man ellers anser som rivaler. Omtrent slik må man forstå Beijing-erklæringen, som er en forsoningsavtale mellom de ulike terrorgruppene i palestinske områder. Den best kildebelagte artikkelen om avtalen jeg har funnet ligger på Wikipedia.
Veien fram til avtalen har vært lengre enn et vondt år, forhandlingene har pågått så å si årlig de siste 20 årene, der den første avtalen som ble signert var den såkalte Kairo-erklæringen. På arabisk Wikipedia beskrives hele forsoningsprosessen, og om Kairo-erklæringen kan man lese som følger:
19. mars 2005 undertegnet en rekke palestinske fraksjoner, inkludert Fatah, Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP), Den demokratiske fronten for Palestinas frigjøring (DFLP), Islamsk Jihad og Hamas, kanskje det første forsøket på forsoning blant palestinere.
Målet var å forene palestinske fraksjoner mot den israelske okkupasjonen, omstrukturere Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og unngå ytterligere voldelig interaksjon mellom palestinske grupper. Ett av målene med Kairo-erklæringen var å reformere PLO til å inkludere alle palestinske styrker og fraksjoner, ettersom PLO er den eneste legitime representanten for det palestinske folket.
Deretter har det duret og gått, som det heter, for disse partene har ofte lite annet til felles enn terrorvirksomhet mot Israel, og de siste 20 årene har vært preget av mistillit, uenighet og indre stridigheter som har gjort det vanskelig å bli enige. Det er klankultur vi snakker om, ikke en sekulær kultur med demokratisk uenighet slik vi er kjent med i Norge og Vesten forøvrig. Selv de grupperingene i Palestina som omtales som sekulære, slik som PFLP og DFLP, finnes ikke sekulære i den norske forståelsen av ordet.
Men for å spole fram fra år 2005 til i fjor, så har de ulike fraksjonene endelig blitt enige: De samles mot sin felles fiende Israel i Beijing-erklæringen som ble signert 23. juli i fjor.
Nytt kapittel
Avtalen markerer et nytt kapittel i den langvarige konflikten som startet etter det palestinske valget i 2006 og Hamas’ overtakelse av Gaza i 2007.
Erklæringen ble tilrettelagt og meklet fram av Kina og legger grunnlaget for en midlertidig nasjonal forsoningsregjering for å styre Gaza og Vestbredden etter krigen, samt å fremme enhet under paraplyen til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO).
Hvis du lurer på hvorfor statsminister Jonas Gahr Støre dro Vestbredden opp av hatten da han kommenterte frigivelse av israelske gisler og palestinske fanger på Dagsrevyen i går kveld, er dette et avgjørende clue. Vi trenger neppe minne om at Støre – den gang som utenriksminister i den daværende Ap-regjeringen – var med på å anerkjenne Hamas da de vant valget på Gaza for snart 20 år siden. Det var jo et demokratisk valg, fastholdt Ap, og valgte seg posisjonen der det anses demokratisk å velge seg et undertrykkende shariastyre som bedriver terror.
Det er ingen tvil om at Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023 eskalerte konflikten i regionen dramatisk. Krigen har også økt presset på palestinske fraksjoner for å finne en felles strategi for å håndtere etterkrigstiden, for det kommer alltid en tid etter krig. Tidligere forsoningsavtaler mellom Fatah og Hamas har mislyktes i å bli fullt implementert, noe som har gjort enhet til en vedvarende utfordring, men krigen mot Israel har slik sett vært nyttig. Hater man fienden tilstrekkelig, er viljen til samarbeid åpenbart større.
Forpliktelser med bred støtte
Med Trump på plass i de pågående fredsforhandlingene, synes det som om norske medier er mest opptatt av USAs rolle i konflikten, men Kina har også interesser. Nettopp derfor tilbød Kina seg å være vert for forhandlingene i fjor, og i juli 2024 møttes representanter fra 14 palestinske fraksjoner i Beijing.
Forhandlingene ble overvåket av utsendinger fra Egypt, Algerie, Saudi-Arabia, Qatar, Jordan, Syria, Libanon, Russland og Tyrkia. Den kinesiske utenrikskommisjonens direktør, Wang Yi, beskrev møtet som et «historisk øyeblikk for Palestinas frigjøringskamp» og understreket planen om å danne en midlertidig nasjonal forsoningsregjering for Gaza og Vestbredden.
Kinas rolle som megler reflekterer landets ambisjon om å posisjonere seg som en alternativ diplomatisk aktør i Midtøsten, i kontrast til USAs tradisjonelle dominans. Dette ble sett på som et forsøk på å styrke Kinas image som en «ansvarlig» global aktør med moralsk troverdighet, kan man lese i Wikipedia-artikkelen.
Det man bør legge merke til er at maktkampen i regionen er sterk og at landene som overvåket forhandlingene i fjor også er engasjert i år. Gulf-statene var dog forsiktige med å støtte den Kina-meklede forsoningsavtalen mellom fraksjonene.
Erklæringen inneholdt flere sentrale punkter:
- Nasjonal enhet under PLO: Fraksjonene ble enige om å samles under PLOs rammeverk som den eneste legitime representanten for det palestinske folket. Dette inkluderer et mål om å etablere en uavhengig palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad, i tråd med internasjonale resolusjoner.
- Midlertidig forsoningsregjering: En midlertidig nasjonal enhetsregjering skal styre Gaza og Vestbredden etter krigen, med fokus på gjenoppbygging og forberedelse til valg.
- Oppheving av Israels blokade: Fraksjonene forpliktet seg til å arbeide for å oppheve Israels blokade av Gaza og sikre uhindret levering av humanitær hjelp.
- Motstand mot okkupasjon: Erklæringen understreker palestinernes rett til å motstå israelsk okkupasjon i samsvar med internasjonal lov og FNs charter, samt å motarbeide forsøk på å fordrive palestinere fra deres land.
Det viktigste er kanskje dette: Erklæringen ble støttet av Egypt, Algerie, Kina og Russland, som alle ble nevnt som aktører som skal bidra til å realisere målene.
Vanskelig å godta Israels eksistens
Et gjennomgående problem for palestinerne er at de ikke klarer å bli enige om hva de skal si offentlig. Mens det er velkjent at hver eneste fraksjon ønsker Israel strøket fra Midtøsten-kartet, har Fatah og PLO-leder Mahmoud Abbas vært den «flinkeste» til å tale med to tunger. Han kvier seg ikke et sekund for å si til vestlige medier at han ønsker en israelsk stat velkommen – altså selger han inn håpet om en tostatsløsning.
Hvor troverdig dette ønsket er kan man snakke om i all evighet, men det som har vært vanskeligere er å få Hamas til å si det samme. Det er ingen hemmelighet at Hamas ikke har noe ønske om at Israel skal eksistere. Beijing-erklæringen lente seg likevel på forutsetningen om en (i alle fall midlertidig) eksisterende israelsk stat, og det var den forutsetningen som måtte signeres i forsoningen mellom fraksjonene.
De ulike terrorgruppene hadde ulike offentlige tanker om Beijing-erklæringen, oppsummert slik på Wikipedia:
Mahmoud Abbas, for selvstyremyndighetene og Fatah ønsket erklæringen velkommen og kalte den «fullstendig i tråd med den palestinske posisjonen og internasjonal legitimitet». Han roste Kinas innsats for å støtte Palestinas FN-medlemskap og en internasjonal fredskonferanse for en tostatsløsning, leser vi.
Hamas’ forhandler Musa Abu Marzouk uttrykte håp om at erklæringen ikke ville lide samme skjebne som tidligere mislykkede avtaler. Husam Badran fra Hamas understreket at avtalen var en «barrikade» mot forsøk på å påtvinge løsninger som ikke tjener palestinske interesser.
Palestinsk Islamsk Jihad avviste den offentliggjorte versjonen av erklæringen som «unøyaktig og villedende», da de fryktet at henvisninger til internasjonale resolusjoner kunne innebære anerkjennelse av Israel, noe de avviser.
PFLPs nestleder Jamil Mazhar kalte erklæringen et fremskritt og understreket behovet for praktiske tiltak for å bygge videre på den.
Mustafa Barghouti (en fjern slektning av Marwan Barghouti som norsk venstreside har lagt sin evige elsk på, min anm.) er generalsekretær i det som kalles Palestinian National Initiative. Han mente at erklæringen var mer omfattende enn tidligere avtaler og viktig for å motarbeide israelske forsøk på å skape en kollaborativ struktur mot palestinske interesser.
Dette var altså fraksjonenes reaksjoner, mens det også er listet en rekke lands reaksjoner på erklæringen. USAs utenriksdepartement kritiserte avtalen og uttalte at Hamas, som er utpekt som en terrororganisasjon ikke kan spille en rolle i palestinsk politikk. Israels utenriksminister Israel Katz kritiserte Abbas for å «omfavne» Hamas, som han kalte «mordere og voldtektsmenn», mens Kina, Tyrkia, Qatar og Russland støttet den.
USA og Israel mot resten
Ser vi nærmere på reaksjonene fra internasjonale organisasjoner, ser vi også et klart mønster:
- Den arabiske liga: Ligaen roste Kinas støtte til palestinske rettigheter og erklæringens bidrag til en uavhengig palestinsk stat.
- EU: EUs utenrikssjef Josep Borrell kalte avtalen en «betydelig utvikling» som fortjener støtte.
- Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC): OIC ønsket erklæringen velkommen som et positivt skritt mot enhet.
- FN: FNs generalsekretær António Guterres hyllet erklæringen som et «viktig skritt» mot palestinsk enhet.
Mens Beijing-erklæringen aldri nevnes i mediene, er den altså helt vesentlig for å forstå fredsforhandlingene i Sharm el-Sheikh.
Beijing-erklæringen representerer et ambisiøst forsøk på å forene palestinske fraksjoner i en tid med dyp krise. Den adresserer sentrale utfordringer som Gaza-blokaden, behovet for en enhetsregjering og en felles visjon for en palestinsk stat. Kinas rolle som megler gir avtalen en ny geopolitisk dimensjon, men dens suksess avhenger av praktisk implementering, noe som har vært en utfordring i tidligere avtaler. Mens noen ser erklæringen som et historisk skritt, er andre skeptiske til dens vage formuleringer og manglende tidsplan, og ikke minst skeptiske til å godta terrorister i styre og stell i fremtiden.
Konflikten er ikke utelukkende mellom Israel og Hamas, men like vesentlig mellom USA og Kina, og mellom USA og Israel på den ene siden og EU og de muslimske statene på den andre. Det er geopolitisk kamp og det er sivilisasjonskamp.
Det er lang vei fram til fred i Midtøsten.