Denne måneden har det skjedd en rekke voldelige hendelser som vekker til live debatten om hvorvidt den kriminelle lavalder bør senkes. En 13-åring ble siktet for grov kroppsskade etter en knivstikking på Haugerud i Oslo, mens to andre 13-åringer ble innbrakt etter at en håndgranat detonerte midt i Pilestredet sentrum. Politiet mistenker at de yngste gjerningspersonene er rekruttert av eldre kriminelle i et oppgjør knyttet til det svenske nettverket Foxtrot. Bølgen av alvorlig ungdomskriminalitet understreker et dyptliggende problem: Norske myndigheter mangler effektive virkemidler for å beskytte de mest utsatte barna.
Justisminister Astri Aas-Hansen (Ap) argumenterer for at inngrep i barnevernsinstitusjoner må følge «barnas beste»-prinsippet, med midlertidige muligheter for å holde barn tilbake ved rusmisbruk eller kriminalitet, men hun avviser permanent lukkede dører med begrunnelse at den kriminelle lavalderen ikke skal senkes.
Partileder Sylvi Listhaug (Frp) er uenig og krever lukkede institusjoner for barn under den kriminelle lavalder for å hindre videre eskalerende atferd. Hun gikk hardt ut etter granatangrepet tirsdag forrige uke, og sa til VG at vi nå «står ved et veiskille i norsk justispolitikk». Hun hadde også en rekke forslag til endringer:
– Frp vil innføre lukkede institusjoner for tunge kriminelle gjengangere under den kriminelle lavalderen, senke den kriminelle lavalderen, skjerpe straffenivået for våpenbesittelse, innføre straffer som har preventiv effekt for ungdom og gjøre det straffbart å rekruttere barn og unge til kriminalitet, for å nevne noe, sa hun.
Debatten bør ikke bare handle om straff eller samfunnssikkerhet, men om essensen av god omsorg: Å sette klare grenser der det er nødvendig for å sikre barnas utvikling og trygghet. Forskning og praksis viser at midlertidig sikring av dører på barnevernsinstitusjoner ikke er et straffetiltak, men en omsorgsform som beskytter barnet mot seg selv og farlige miljøer.
Grov voldskriminalitet
Ungdomskriminalitet i Norge var lenge preget av en nedadgående trend, men de siste årene har alvorlige lovbrudd blant de yngste økt markant. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) og politiets tall fra 2024-2025 har antall ran og voldshendelser blant 10-14-åringer nesten doblet seg i Oslo alene, med kniv og eksplosiver som vanlige våpen. Det er altså snakk om grov voldskriminell adferd.
Den kriminelle lavalderen på 15 år betyr at barn under denne grensen ikke kan straffes, men henvises til barnevernet – et system som i dag har begrensede muligheter for tvang. Barnevernloven (§ 1-3) slår fast at alle tiltak skal være «til barnets beste», med vekt på medvirkning, kulturell sensitivitet og tidlig hjelp. Likevel viser praksis at dette prinsippet ofte kolliderer med realitetene i institusjonslivet.
I den nevnte granathendelsen i Pilestredet var en av 13-åringene allerede i barnevernets varetekt, men slapp ut – med katastrofale følger. Enda mer katastrofalt kunne det selvsagt blitt, men det må omtales som en katastrofe at institusjonsboende barn opprettholder kontakt med grovt kriminelle nettverk og står fritt til å gå ut på samme tid. Hadde noen blitt offer for granaten, ville det åpenbart vært verre, men praksisen viser potensialet.
Politiet i Oslo har gjentatte ganger bedt om økt bruk av lukkede institusjoner for å gi «hjelpeapparatet rom til å komme i bedre posisjon for å gi omsorg og beskyttelse». Uten sikring risikerer barn å bli dratt inn i kriminelle miljøer, der de fungerer som «slavesoldater» for eldre gjengmedlemmer. For et 13-årig barn, som per definisjon mangler fullt utviklet dømmekraft, er dette ikke frihet – det er en invitasjon til ødeleggelse.
Forsømmelse forkledd som frihet
Kjernen i god barneomsorg er ikke ubegrenset frihet, men strukturert trygghet. Vi har skrevet en rekke saker om de feilslåtte norske strategiene i møte med kriminelle barn, men vi kan vise til denne. Psykologisk forskning understreker at barn trenger klare grenser for å utvikle selvregulering og emosjonell stabilitet. En langtidsstudie fra New Zealand (Dunedin Multidisciplinary Study) viser at tidlige inngrep – allerede før treårsalderen – er avgjørende for å forebygge kriminalitet. Barn som ikke lærer «tur-taking» og grensesetting i tidlig alder tyr ofte til aggresjon senere, da korrigering blir langt vanskeligere.
I barnevernet forsterkes dette behovet: Uten grenser kan institusjonsmiljøet selv bli en arena for negativ påvirkning, der barn danner lukkede grupper som forsterker kriminell atferd. Lukkede dører er ikke det motsatte av omsorg, men en del av den. I en rapport fra 2024, sendt på høring av Justis- og beredskapsdepartementet, vurderes tiltak for barn med «gjentatt eller alvorlig kriminalitet». Rapporten «De er våre barn – Om å holde hodet kaldt og hjertet varmt», anbefaler helhetlige lovendringer for inngrep i institusjonsbarnevernet, inkludert sikring, nettopp for å ivareta barnets utvikling. Dette harmonerer med barnevernsloven, som siden 2021 eksplisitt krever at tiltak fremmer barnets helse og utvikling.
Barn i risikosonen – ofte fra dysfunksjonelle familier – trenger institusjoner der voksne kan sette foten ned, ikke gi løs oppfølging i det fri. Kulturpåvirkninger, som æreskultur eller voldelig oppdragelse, krever tidlige, faste inngrep for å bryte sykluser. Uten grenser lærer ikke barn selvrespekt eller alternativer til vold; de internaliserer i stedet at kriminalitet er en vei til tilhørighet. Jeg kan ikke unngå å gjenta det jeg har skrevet i et uant antall saker tidligere: Omsorg uten grenser er forsømmelse forkledd som frihet.
Beskyttelse mot eksterne trusler
For 13-åringer som de involverte i Pilestredet-hendelsen, er ute-tid ofte synonymt med fare. Politiet beskriver hvordan yngre barn blir rekruttert av kriminelle nettverk, der de blir brukt til å utføre alvorlig kriminalitet en voksen ville risikert lang fengselsstraff for.
En 13-åring har ikke modenhet til å navigere slike miljøer; hjernens prefrontale cortex, som styrer impuls og risiko, er ikke ferdig utviklet før midten av 20-årene. Lukkede dører sikrer at barnet holdes unna disse arenaene, der «frihet» raskt blir til utnyttelse. Som vi skrev rett i etterkant av granatkastingen, må man også trekke paralleller mellom ekstremisme og gjengrekruttering: Begge rammer den samme sårbare gruppen – barn fra familier med svak grensesetting og voldelig foreldreadferd – og krever institusjonell isolasjon for å hindre eskalering når det har gått så langt at barna er rekruttert. Kulturelle normer forsterker volden og barnevernet må kunne låse dører for å beskytte mot en kultur som tyranniserer – ikke bare internt, men også eksternt.
For et barn som er «kjent for politiet» etter eksempelvis granatbruk, er institusjonen som låser dørene en mulig redning, ikke et fengsel i strafferettslig forståelse av ordet. Justisministeren frykter at permanente lukkede dører undergraver tillit og medvirkning, men glemmer det viktigste: Grenser styrker tillit når de forklares og følges opp.
Uten tidlige, faste grenser fortsetter vi å svikte de mest sårbare – og sender dem ut i en verden som utnytter deres umodenhet. Barnets beste er ikke naiv tillit til et farlig miljø, men voksnes vilje til å beskytte. Det er på tide at politikken reflekterer dette. Hvorvidt det løses ved å senke den kriminelle lavalderen eller ved å integrere låste dører som omsorgsverktøy spiller faktisk ingen rolle. I prinsippet kan man i et fungerende demokrati skrote den kriminelle lavalder helt, selve fengselsvesenet i Norge er nettopp kriminalomsorg. For politikere som er så inderlig opptatt av å framstå gode og uten vilje til å krenke, har jeg til og med et slagord de kan få helt gratis:
Lukkede dører, åpne hjerter.
Hovedillustrasjon: HRS