I Norge har vi det som heter Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), som dekker fagområdene digital sikkerhet, personellsikkerhet, fysisk sikkerhet og sikkerhetsstyring, og hvert fagområde følger noen grunnprinsipper.
«Grunnprinsippene er delt inn i fire kategorier, som vist i Figur 1. Kategoriene bygger på hverandre, og enkelte er en forutsetning for at andre skal kunne implementeres effektivt. Å etablere og følge opp helhetlig sikkerhet er en kontinuerlig aktivitet som må vurderes i hele verdiens levetid, fra planlegging og etablering til avhending, og endres ved behov», heter det når man klikker seg inn på grunnprinsipper for sikkerhetsstyring, og figuren det vises til ser slik ut:
At staten må holde en del informasjon hemmelig, er det ingenting underlig ved, og noen ganger holder staten hemmeligheter over så lang tid at informasjonen ikke blir tilgjengelig før neste generasjon. Det er da snakk om informasjon som, dersom den kommer ut, endrer hele samfunnets sikkerhetsstruktur.
Sikkerhetsgraden STRENGT HEMMELIG
NSM mener at formuleringen «helt avgjørende skadefølger» for nasjonale sikkerhetsinteresser må forstås som at et konfidensialitetsbrudd kan føre til:
- Bortfall eller svært kraftig svekkelse av regjeringens, stortingets eller høyesteretts funksjonsevne
- Bortfall eller svært kraftig svekkelse av funksjonsevnen til prioriterte deler av forvaltningen
- Bortfall eller svært kraftig svekkelse av Norges evne til suverenitetshevdelse
- Bortfall eller svært kraftig svekkelse av evne til å opprettholde nasjonal beredskap og krisehåndtering
- Bortfall eller svært kraftig svekkelse av evne til å håndtere sikkerhetspolitiske kriser og forsvar av norsk territorium
- Stans av bilateralt samarbeid om sikkerhet og etterretning, inkl. deltakelse i internasjonale operasjoner
- Ødeleggelse av samarbeidsrelasjoner med andre land og internasjonale organisasjoner (NATO, EU) om statssikkerhet
- Helt avgjørende skadefølger for allierte staters sikkerhet
- Stans av en stabil utvikling i makroøkonomiske hovedstørrelser som inflasjon, valutakurs, vekst og sysselsetting
- Bortfall eller svært kraftig svekkelse av velfungerende systemer for å håndtere offentlige ytelser og inntekter
- Bortfall eller svært kraftig svekkelse av stabile kapitalforhold overfor utlandet
- Bortfall eller svært kraftig svekkelse av stabilitet i finansiell infrastruktur og i finansmarkedene
- Bortfall eller svært kraftig svekkelse av infrastruktur og tjenester som er avgjørende for at sivilsamfunnet skal kunne fungere på en slik måte at øvrige nasjonale sikkerhetsinteresser kan ivaretas.
Det er altså ikke småtteri som kan utløse klassifiseringen «strengt hemmelig». Hemmeligstempling av dokumenter i Norge er en praksis som brukes unntaksvis for å beskytte nasjonale interesser, men når det er snakk om flere titalls års hemmelighold, er det svært uvanlig. Likevel finnes slike saker også i nyere tid.
Historiske eksempler
Avklassifiserte, strengt hemmelige saker har avslørt historier som avviker markant fra den offentlige versjonen. Den etablerte fortellingen i disse sakene ble ofte formet av myndigheters behov for å opprettholde kontroll eller unngå panikk, men avklassifiseringen avslører en tendens til manipulasjon eller feilinformasjon. Vi kan ta noen klassiske eksempler.
Watergate-skandalen er blant verdens mest kjente. Offentligheten trodde initialt at president Richard Nixon var uskyldig i forbindelse med innbruddet i Demokratenes hovedkvarter i 1972, og han avviste anklagene som konspirasjonsteorier. Avklassifiserte båndopptak fra Det hvite hus, offentliggjort i 1974, avslørte at Nixon direkte var involvert i å dekke over skandalen. Dette snudde fortellingen fra en uskyldig leder til en president som misbrukte makten, og førte til hans avgang.
CIA-støtten til Dalai Lama er et annet eksempel. Den etablerte fortellingen var at Dalai Lama og den tibetanske eksilbevegelsen var uavhengige av vestlig innflytelse. Avklassifiserte CIA-dokumenter fra 1998 viste at organisasjonen mottok 180.000 dollar årlig fra 1950-tallet til 1974 for å motarbeide kinesisk kontroll, noe Dalai Lama hevdet han ikke kjente til. Dette endrer bildet fra en helt og holden religiøs leder til en figur indirekte støttet av amerikansk etterretning.
Tonkinbukta-hendelsen under Vietnamkrigen viste hvordan krig kan baseres på løgner. Den etablerte fortellingen var at Nord-Vietnam angrep amerikanske skip to ganger i Tonkinbukta i august 1964, noe som førte til at USA eskalerte Vietnamkrigen med Kongressens godkjenning. Avklassifiserte dokumenter fra Det nasjonale sikkerhetsrådet, offentliggjort flere tiår senere (spesielt rundt 2005), viste at det andre angrepet trolig aldri fant sted, og at det første var overdrevet. Myndighetene skal ha brukt hendelsen som en forhåndsbestemt rettferdiggjøring av krig, til tross for manglende bevis. Dette endrer narrativet fra et «forsvarskrig» til en mulig politisk konstruksjon.
Gradvis åpenhet
Etter andre verdenskrig, i 1945, ble mange dokumenter knyttet til rettsoppgjøret og den tyske okkupasjonen hemmeligstemplet. Noen av disse, som referater fra Regjeringens sikkerhetsutvalg, ble gradert som «strengt hemmelig» og forseglet i opptil 100 år for å beskytte sensitiv informasjon om nasjonal sikkerhet og samarbeid med allierte – og samarbeid med ikke-allierte. Dette inkluderte også dokumenter om motstandsbevegelsen og NS-medlemmers aktiviteter, som først ble delvis avgradert på 1990-tallet. I dag ligger tilgjengelige dokumenter i Arkivverket.
Utover 90-tallet ble stadig flere dokumenter tilgjengelige i Vesten. Eksempelvis ble det avdekket hvordan Storbritannia samarbeidet med Det muslimske brorskap under 2. verdenskrig. For moro skyld søkte jeg på Hassan al-Banna, grunnleggeren av Brorskapet, i det norske digitale arkivet. Jeg fikk ett treff, men dokumentet der navnet dukker opp er låst for innsyn. Det er derfor umulig å vite årsaken til at navnet hans finnes i arkivet.
Etter krigen var det regjeringens sikkerhetsutvalg som bestemte hva som skulle hemmeligstemples.
Regjeringens sikkerhetsutvalg fungerer på samme måte i dag, det er ikke tidligere nevnte Nasjonal sikkerhetsmyndighet som fatter beslutninger om hemmelighold. De kommer med tolkninger og anbefalinger. Regjeringens sikkerhetsutvalg ble opprettet i 1949. Utvalget har faste medlemmer og beskrives slik på regjeringens nettsider:
Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU) er det øverste organet for å diskutere sikkerhetsspørsmål i Norge. Statsministeren, utenriksministeren, forsvarsministeren, justis- og innvandringsministeren, samfunnssikkerhetsministeren og finansministeren er normalt faste medlemmer av sikkerhetsutvalget.
I enkelte tilfeller vil det følge av Grunnloven, lovgivning eller beslutningsreglementet at beslutninger skal treffes av Kongen i statsråd.
Per i dag er det altså Jonas Gahr Støre (Ap), Espen Barth Eide (Ap), Tore O. Sandvik (Ap), Astri Aas-Hansen (Ap) og Jens Stoltenberg (Ap) som utgjør regjeringens sikkerhetsutvalg, selv om enkelte av ministerpostene har litt andre navn enn oppgitt på regjeringens nettsider. Der det heter justis- og innvandringsminister i veilederen er tittelen i dag justis- og beredskapsminister, og der det heter samfunnssikkerhetsminister er dette (etter hva jeg forstår) ikke lenger en egen ministerpost, men ansvaret for samfunnssikkerhet er inntatt i justisministerpostens ansvar.
Ferskt hemmelighold
Nå skal vi ikke mange år tilbake for å minnes rabalderet rundt Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? Michelet argumenterte for at deler av den norske hjemmefronten visste mer og kunne gjort mer i forkant av de alvorlige overgrepene mot jødene i Norge under andre verdenskrig. Uten å gå nærmere inn på verken boken eller de påfølgende motbøkene, er poenget at Michelet tok utgangspunkt i dokumenter som var spart siden krigen.
I dag ligger dokumenter som er langt nærmere oss i tid enn andre verdenskrig som stemplet «strengt hemmelig» og påfølgende uten mulighet for analyser av materialet eller debatt om det.
Et nærliggende eksempel er da Statsministerens kontor på nytt i 2015 hemmeligstemplet en rekke dokumenter fra den kalde krigen som tidligere hadde vært avgradert i 1998. Dette inkluderte referater fra Regjeringens sikkerhetsutvalg, som opprinnelig hadde høyeste sikkerhetsgradering, «strengt hemmelig». Årsaken ble oppgitt som «den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen», spesielt i lys av økt spenning med Russland etter annekteringen av Krim i 2014. Dette viser hvordan geopolitiske hendelser kan føre til at tidligere tilgjengelige dokumenter igjen blir gradert.
– Vi har anmodet NRK om å sladde enkelte opplysninger i noen av dokumentene. Avgraderingen ble foretatt i en annen sikkerhetspolitisk situasjon og det ble ikke tatt tilstrekkelig høyde for at det sikkerhetspolitiske bildet kan endre seg. Enkelte dokumenter er derfor re-gradert, sa kommunikasjonsrådgiver Rune Alstadsæter ved Statsministerens kontor da endel dokumenter fra den kalde krigen ble publisert i 2015.
Det ble også gitt en tilleggsforklaring på hvorfor dokumentene igjen ble hemmeligstemplet, og disse forklaringene er vesentlige også i dag, sju år senere.
Forholdet mellom NATO og Russland har ikke vært dårligere siden den kalde krigen.
I tillegg var det flere større terroranslag mot vestlige land i fjor – i sommer ble norsk politi mobilisert i forbindelse med en slik trussel.
NRK vet at myndighetene, som en følge av dette, nå ser på enkelte anlegg fra den kalde krigen med nye øyne.
«De nye øynene» må nødvendigvis handle om et nytt syn på de hovedinvolverte parter, altså USA/NATO og/eller Russland.
Terror og korona
Både før og etter gjenklassifiseringen av dokumentene fra den kalde krigen i 2015, har det vært foretatt klassifiseringer av dokumenter som «strengt hemmelige». To saker utpeker seg spesifikt; Terrorangrepene 22. juli 2011 mot Utøya og Regjeringskvartalet og Korona-pandemien (2020–2023)
Etter terrorangrepene ble en betydelig del av vitneforklaringene til 22. juli-kommisjonen hemmeligstemplet. Riksarkivaren besluttet i 2013 å hemmeligstemple syv av ti vitneforklaringer, med en gradering på 60 år for de fleste dokumenter, mens enkelte sensitive deler ble forseglet enda lenger. Dette ble begrunnet med hensyn til personvern og nasjonal sikkerhet, men avgjørelsen møtte kritikk for å hindre åpenhet om myndighetenes håndtering. Kritikken har kommet fra jurister, presseorganisasjoner og politikere, som har stilt spørsmål ved balansen mellom sikkerhet, personvern og offentlig innsyn.
I 2017 ble noen av dokumentene frigitt etter innsynskrav framsatt av forfatter Malin Stensønes, som dybdeintervjuet 20 av 26 operatører på Utøya i forbindelse med utgivelsen av boka På vår vakt. Det er altså ikke en frigivelse av alle dokumentene, men av noen av dokumentene. NRK skrev om det:
I Gjørv-kommisjonens rapport heter det at politiet «ikke kan ha» aksjonert med det utgangspunkt at det var flere gjerningspersoner på Utøya. Begrunnelsen var blant annet at det ikke var funnet meldinger på politiets samband som bekreftet denne informasjonen.
Flere gjerningsmenn ble et tema på sambandet først etter pågripelsen. […] Intervjuer kommisjonen har gjennomført, underbygger dette.
NOU 2012: 14, Rapport fra 22. juli-kommisjonen
Intervjuene som NRK har fått tilgang til, gir imidlertid et annet bilde. Her kommer det frem at seks av de ni intervjuobjektene fra Beredskapstroppen på et tidspunkt før eller under aksjonen trodde det var snakk om flere gjerningsmenn på Utøya.
Det trodde de basert på vitneforklaringer. Det er altså ikke vitneforklaringene som er frigitt, men intervjuene med beredskapstroppen.
Koronakommisjonens arbeid med å evaluere myndighetenes håndtering av pandemien førte også til hemmeligstempling av flere dokumenter, inkludert forklaringer fra regjeringsmedlemmer og helsetopper. I 2021 ble det rapportert at kommisjonen klassifiserte lydopptak og referater som «organinterne dokumenter», med en hemmeligstempling på 60 år, etter først å ha foreslått 100 år. Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt var ikke den eneste kritikeren til hemmeligholdet, men han er et godt eksempel. Han kalte det misbruk av offentlighetsloven og mente det handlet om å unngå ubehagelig innsyn.
Men nå møter rammevilkårene regjeringen har satt for kommisjonens arbeid sterk kritikk fra noen av landets fremste jusseksperter:
-
- Regjeringen har fastsatt en egen forskrift som gjør at Korona-kommisjonen kan la være å behandle innsynskrav i dokumenter de innhenter utenfra. – Dårlig forskriftspraksis, mener jussprofessor Hans Petter Graver.
- I et nytt lovforslag fra regjeringen beskrives hvordan Koronakommisjonen kan unnlate å gi ut kopi av referater fra forklaringer som opptas. – En oppskrift på hemmelighold, ifølge jussprofessor Jan Fridthjof Bernt.
- Statsministerens kontor har gitt kommisjonen rett til å hemmeligholde diskusjoner om hvordan de forstår sitt eget oppdrag. Da NRK ba om innsyn i hvordan kommisjonen forstår sitt eget mandat, var hele diskusjonen sladdet.Koronakommisjonen diskuterer sitt eget mandat i første møte 28. og 29 mai 2020. Hele diskusjonen er sladdet.
«Også Norsk Presseforbund er bekymret. Forbundets jurist, Kristine Foss, frykter for pressens mulighet til å ettergå kommisjonens arbeid,» het det i NRKs dekning.
Den etablerte fortellingen fra myndighetene og kommisjonene selv er at hemmeligholdet var nødvendig for å beskytte personvern og sikkerhet, spesielt for vitner og etterlatte. Imidlertid kan denne begrunnelsen maskere et ønske om å unngå ubehagelig eksponering av systemfeil eller politisk ansvar, og reiser spørsmål om hvor uavhengige prosessene faktisk var. Det man i alle tilfeller må bite seg merke i, er at Norsk Sikkerhetsmyndighet har et klart krav til klassifiseringen «strengt hemmelig». Forutsetningen er at åpenhet vil gi «helt avgjørende skadefølger» for nasjonale sikkerhetsinteresser.
Hovedillustrasjon: HRS