Noen hendelser river livet i to. Før – og etter. Når de skjer, kaster de deg inn i en virkelighet du aldri ba om, og etterlater deg med arr du aldri kan glemme.
Følelsen av å vite at barbariske islamister går løs på uskyldige mennesker – fordi de ba om noe så enkelt som rettigheter, brød og ytringsfrihet – er ubeskrivelig. En dødelig uvisshet la seg over oss da regimet stengte internett i hele landet. Journalister ble bortvist, og stillheten ble gjort til et våpen. Mørket skulle ikke smugles ut.
Hun bare levde
Jeg husker november 2019. På bare tre–fire dager ble mer enn 1.500 mennesker drept. Men i starten var alt uklart. Vi hørte rykter, så fragmenter, visste aldri hvor mye som var sant. Først senere kom tallene, vitnesbyrdene, bildene som snek seg ut gjennom sprekkene. Og da ble brutaliteten uomtvistelig. Gatene var fylt av blod, men verden så bare mørke. Vi i eksil satt i dager uten nyheter, med netter fylt av det samme gnagende spørsmålet: hvem lever, hvem er borte?
Stillheten var nesten mer kvelende enn kulene.
Så tre år senere kom nyheten om Mahsa. Først som en liten notis, et kort blaff i nyhetsstrømmen: en 22 år gammel kvinne arrestert for «upassende hijab». Slått. Ydmyket. Død. Men denne gangen ble stillheten brutt. Hennes navn, Mahsa Jina, spredte seg som et ekko over hele Iran og videre ut i verden. Et navn som ble til et rop – sterkere enn regimets løgner, sterkere enn frykten.
Hun ble drept fordi hun ikke kledde seg slik ayatollahene krevde. Hun bar ingen våpen, truet ingen, hun bare levde. Og det var mer enn regimet kunne tåle. Et hårstrå ble tyngre enn et ungt liv. Hun ble drept fordi hun var kvinne – og i deres øyne var det nok.
Det som fulgte, var en av de mørkeste epokene i Irans moderne historie. Over 600 mennesker ble drept, blant dem 70 barn – den yngste bare ni år gammel. Mer enn 20.000 ble arrestert. Tenåringer tok sitt eget liv etter få dager i fangenskap, fordi de hadde sett mer mørke i løpet av en uke enn i hele sitt unge liv. Mange ble utsatt for overgrep bak lukkede dører og lagt i graver uten navn. Foreldre fikk bare en adresse, langt unna hjemmet, uten gravstein, uten markering – og de fikk heller ikke sørge i fred.
Vi har sett hvordan regimets utenlandske leiesoldater skjøt på folkemengder i iranske byer. Vi har sett hvordan militsen siktet målrettet på unge menneskers øyne – for de frykter et våkent blikk mer enn tusen kuler. Vi har hørt parlamentet i Teheran, der samtlige representanter stemte for dødsstraff til demonstrantene.
Også i Oslo
Skyggen av dette falt også over oss i eksil. Også i Oslo.
Jeg husker de første møtene våre, i andre etasje på en pub. Knirkende gulv, gamle møbler, en litt innestengt lukt i veggene. En merkelig følelse – vi planla protester, skrev slagord og delte frykt, mens mennesker i første etasje hygget seg med et glass vin, uvitende om hva som rørte seg over hodene deres. Ikke et revolusjonskvarter, men et tilfluktssted.
Der satt vi – fremmede og kjente – og delte alt: stillhet, diskusjoner, tårer og latter. Samtalene gikk ofte i sirkler. De samme spørsmålene, de samme innvendingene, om og om igjen. En blanding av uerfarenhet og brennende vilje. Noen hadde vært politiske fanger, andre bar med seg gamle erfaringer fra aktivisme. Det ga nye perspektiver, men også ideologier med tung bagasje. Noen kom litt for sent fordi de måtte hente i barnehagen, andre kom rett etter en kveldsvakt på jobb. Det kunne virke kaotisk – men midt i alt oppstod en merkelig harmoni.
Vi prydet Eidsvolls plass uke etter uke. Markeringer, taler, protester. Flagg som blafret i vinden, lys som brant i mørket, ord som steg mot Stortingets fasade som en stille anklage. Etter hvert vokste det frem mer enn spontane samlinger. Arbeidsgrupper ble dannet – en redaksjon som skrev, en logistikkgruppe som bar og organiserte, noen som tok ansvar for performance, andre for press og media. Vanlige borgere som gled inn i organisert politisk arbeid, nesten uten å merke det selv. Ikke med erfaring eller politisk korrekthet, men med ærlighet, varme og en drivkraft som bar oss gjennom netter av slit og dager av håp.
Oslo ble bare begynnelsen. Snart vokste de samme små rommene frem i Berlin, Paris, London, Washington. Jeg husker folkemengdene, titusener som fylte gatene, de mange flaggene som blafret som en eneste, stor pust. Det var som om vi – selv i eksil – kunne reise oss igjen som en nasjon.
Men prisen var høy. Jeg har sett hvordan vennskap gikk i stykker, hvordan ideologi forvandlet nærhet til avstand. Jeg har sett aktivister bli utmattet, syke, fanget i mørke de ikke fant veien ut av. Jeg har sett mennesker miste jobben – og noen miste livet, ikke fordi regimet tok dem, men fordi tyngden ble for stor.
Jeg har sett kampen bli misbrukt. Jeg har sett dem som tjente på andres tap. Og jeg har kjent kulden fra andre i diasporaen, som vendte seg bort – først med likegyldighet, så med skeive blikk, til slutt med trusler og vold.
Ingen sa det skulle bli lett. Å kjempe på flere fronter river deg i stykker. Men det herder deg også. Du bærer arr, men du bærer også minner som aldri slipper taket – og en innsikt som ingen bok kan gi.
Maximum Support
Dette handler ikke bare om Mahsa. Det gjelder alle de vakre sjelene som har ofret livet – unge og gamle, kvinner og menn, marxister og monarkister, religiøse og sekulære. De sto på samme side i døden: folkets side.
Det var kronprins Reza Pahlavi som satte ord på dette: Maximum Support. Før han ble stemmen som bar folkets krav, var han selv et offer. Han mistet sin far i eksil. Han mistet to søsken som ikke orket mer. Han kunne ha valgt stillhet, et liv i luksus langt borte fra smerten – men han holdt fast ved eden han avla som ung: å vie sitt liv til sitt folk. I 46 år har han båret dette løftet. Ikke som en fjern tilskuer, men som en mann bundet av et ansvar som aldri slapp taket.
Det var nettopp her jeg fant inspirasjonen til å starte en organisasjon med samme navn. Hvilket navn kunne være bedre? Maximum Support ble både en rettesnor og et løfte. Sammen med Solmaz Refling og Feri Gaulin tok vi initiativ til å bygge denne plattformen. Vi visste at pennens kraft ofte kan overgå ropene fra selv de største folkemengdene. En tekst kan tenne håp. En sannhet kan rive ned løgner som har holdt et folk fanget i tiår.
Vi har utfordret den intellektuelle eliten, politikere og forskere som gjengir et ekko av mainstream-medier. En halvsannheter er en halvløgn, og det må komme fram. Vi har stått opp mot regimetro stemmer og skapt nyanser i en offentlighet som lenge har vært ensidig. Folket fortjener å høre sannheten. Vi har også konfrontert den falske opposisjonen – de som med mektige institusjoner i ryggen har prydet bybildet med sine navn og bilder, men aldri bar folkets kamp i hjertet. Ja, også i Oslo.
Vi har oppnådd mye. Ikke fordi vi har vært mange, men fordi vi har vært kompromissløse. Vi har dokumentert, skrevet og løftet stemmer som ellers ville blitt kvalt. Vi har satt kampen inn i en norsk og europeisk kontekst, der sekularisme, frihet og demokrati ikke bare er våre krav – men universelle verdier.
Men vi hadde ikke klart dette alene. Uten verdifull støtte fra alternative medier og personer som våget å gi oss rom, ville våre stemmer lett ha forsvunnet i stillheten. Blant annet har HRS vært en av de viktigste bidragsyterne til Maximum Support. Deres plattform og vilje til å løfte frem stemmer som ellers blir oversett, har gitt oss en styrke vi aldri kunne skapt alene.
Og jeg har selv vært privilegert. Gjennom arbeidet med Maximum Support har jeg fått stå skulder ved skulder med noen av de mest kunnskapsrike og modige menneskene jeg noensinne har møtt. Deres styrke, erfaring og mot har gjort meg rikere, klokere – og gitt meg troen på at denne kampen kan vinnes.
Mahsa-dagen
I Oslo samles vi søndag 14. september, foran Stortinget. Midt i hjertet av demokratiet, på Eidsvollsplass, løfter vi deres navn. Vi samles ikke for å gå i gatekamp, men for å markere verdighet, menneskerettigheter og solidaritet. For å vise at deres ofre ikke er glemt.
Mahsa-dagen handler ikke bare om Iran. Den handler også om verdier vi kjenner her i Norge: retten til å leve fritt, til å tro, til å elske, til å uttrykke seg. Når vi inviterer dere til å delta, er det ikke for å ta side i en ideologisk konflikt, men for å stå opp for det som er universelt.
Maximum Support betyr å støtte det iranske folket. Det kan du gjøre på mange måter. Men når du deltar denne dagen, sender du en sterk beskjed – til tyrannene i Teheran, men også til norske politikere: dette er en sak som fortjener støtte. Solidaritet og medmenneskelighet er ikke selektivt. Det er ikke geografisk betinget. Det er vårt felles ansvar.