Det er en så stor forskjell på dansk åpenhet og realisme versus Norges mangel på det samme, at det kan være vanskelig å fatte at vi er naboer. Dertil har både Norge og Danmark en sosialdemokratisk statsminister. Det hele er et underlig skue, for å si det slik. Man undrer seg: Snakker de to sammen? Ja, det gjør de, for Støre overvar nylig den årlige partikongressen til Socialdemokratiet i Ålborg.
Pressen spurte henne
I tilknytning til partikongressen stilte avisen BT (13. september) Frederiksen følgende spørsmål:
Mette Frederiksen, kan det komme en religionskrig mellom kristendommen og islam i Europa?
Implisitt spørres det om det kan blusse opp en krig mellom innfødte europeere med en kristen kulturarv og innvandrede ikke-demokratiske muslimer.
Frederiksen svarte slik:
Det er et stort spørsmål. Det tror jeg ikke det vil bli i Danmark. Det tror jeg først og fremst henger sammen med at vi fører den strenge utlendingspolitikken som vi gjør.
Det som henger i luften etter svaret hennes er at Frederiksen holder det åpent at det – krig – kan skje i andre vesteuropeiske land, hvilket må sies å være oppsiktsvekkende fra en statsminister på kontinentet vårt.
Frederiksen gikk på partikongressen tidligere denne måneden i strupen på konsekvensene av islam i Danmark. Ja, i løpet av de siste fem årene har innvandringen fra MENApt økt med 124 prosent, noe som opprører svært mange dansker. Også Frederiksen er tydelig på at hun har svært lite til overs for virkningen av islam i det danske samfunnet.
I strupen på islam
Frederiksen fremstår som en politiker og privatperson som fullt og helt har tatt innover seg at Danmarks fremtid nå avhenger av en knallhard innvandringspolitikk som setter den danske nasjonens vel og vel i førersetet – og dermed velferdsstaten og den kristne kulturen.
Med andre ord: Islam skal ikke ha makt i Danmark, ei heller den voldelige æreskulturen som følger med på lasset. Frederiksen vil endog ikke bruke begrepet «ære» når hun omtaler vold mot muslimske kvinner.
Burde vi ikke avskaffe det uttrykket? For det har intet med ære å gjøre.
Det handler først og fremst om små usikre menn som henger fast i en fjern fortid… La oss kalle det for hva det er: Vold mot kvinner er vold.
Frederiksen slo dette fast i sin tale:
«Det viktigste for samfunnet og velferdsstaten er at innvandringspolitikken holdes så streng som mulig.»
Denne erkjennelsen leder frem til Frederiksens neste tanker:
«Regjeringen forbereder en straffereform, og dessverre er dette tett knyttet til innvandringspolitikken.»
Frederiksen innrammet ikke straffereformen som en del av en generell innsats mot kriminalitet. Hun gjorde en ny straffereform til nesten 100 prosent innvandringspolitikk. Slik formulerte hun seg:’
«Når vi er redde, er vi som mennesker ufrie», sa hun.
Hun snakket om 13-åringer som ble lokket inn i narkotikamisbruk. Om vold. Om æresforbrytelser og kvinneundertrykkelse. Og hun motsatte seg selv bruken av ordet «ære» i forbindelse med kriminalitet.
«La oss kalle det hva det er: Vold mot kvinner er vold.»
Hun snakket om antisosial atferd. Frykt i hverdagen. Usikkerhet. Angstknuter i magen.
Og knyttet det hele sammen i en stor utenrikspolitisk angstknute:
«Når man legger alt dette sammen, er en del av svaret fortsatt en streng innvandringspolitikk», sa hun.
«Altfor mange ikke-vestlige innvandrere og etterkommere kjører hensynsløst og setter uforsvarlig livet til tilfeldige mennesker i fare. Angriper umotivert uskyldige unge mennesker på byen, på S-togstasjoner, og som i grupper trakasserer og opptrer truende», sier hun og fortsetter:
«Det gjør meg så sint. Du har et valg! Du har et ansvar! Hvorfor kan du ikke bare oppføre deg ordentlig? Dominanskulturen. Terrorisme. Islamisme. Dette har ingen plass i samfunnet vårt.»
Frederiksen lovet en enda hardere kriminalitetspolitikk.
Et blikk på vårt felles naboland
På Facebooksiden min i dag skriver en norsk kvinne dette:
Jeg kjenner godt en familie i Sverige. Har kjent de i flere år og Frida skrev en lang liste om hva de må forholde seg til hver eneste dag året rundt.
De bor ikke i en by men ute på landsbygda. Barna bor fortsatt hjemme.
De kan ikke ha åpne vinduer, og alle dører må være stengte, også på dagtid. De må alltid kontrollere om det er noen i nærheten når de går ut, garasje må alltid være låst. Med en gang de har satt seg i bilen må alle dører på bilen låses. Jenter og kvinner må være helt bevisst på hvilke klær de kan bruke. Også smykker og klokker om de er ute på restaurant/spisested må de aldri gå ifra mat/drikke fordi noen kan putte noe livsfarlig i.
Personsvarer i huset må leses inn av en mannsperson, aldri av en kvinne. Å kjøre bilen inn i et parkeringshus eller gå inn i en heis sammen med en annen er også livsfarlig/du kan komme i en svært farlig situasjon.
Å gå tur i området der de bor, er også svært farlig.
Er dette å bo i et fritt, trygt land?
En kommentar fra Støre eller justisministeren hans hvis dette var Norge ville vært slik: «Sånn skal vi ikke ha det i Norge», som var reaksjonen på granatangrepet i Oslo nå.
Hovedbilde: HRS