Den voldsomme oppmerksomheten som drapet på amerikanske Charlie Kirk utløste, førte til at man umiddelbart skjønte han var en betydningsfull ung mann. Men mer skjønte ikke vi i HRS, og vi var åpenbart ikke alene. For i hovedtyngden av mainstream medier (MSM) utenfor USA lød nettopp spørsmålet: Hvem var Charlie Kirk?
Spørsmålet hadde tilsynelatende ingen annen hensikt for samme MSM enn at de selv prøvde å finne hvem han var. «Svaret» kom imidlertid raskt: Kirk var en høyreaktivist med kontroversielle meninger, og med sympati og tette bånd til Donald Trump.
Egentlig kunne vi her ha sagt case closed. Hvorfor den unge Kirk ble drept med et kuleskudd i halsen under et åpent møte utendørs på et universitet ble således fremstilt som selvforklarende.
Rett i kaninhullet
Ulike «eksperter» inntok raskt den offentlige scenen med advarsler om Trump, ikke minst på sosiale medier, og det før liket var begynt å kjølne.
Et eksempel i så måte var Civita-rådgiver og såkalt USA-ekspert Eirik Løkke, som blant annet benyttes flittig av statskanalen NRK. På Facebook (her delt via Eirik Furuseth) beklaget Løkke seg over mordet overfor Kirks familie, ikke minst hans (unge) kone og to (små) barn, og han hevdet, antakelig med rette, at vi sto overfor et politisk attentat (selv om det var en antakelse). Løkke la heller ikke skjul på at han mislikte «politikken til Kirk», men fremhevet Kirk som «et unikt politisk talent, og svært viktig for Trumps seier sist høst». Men så kom det som Løkke brant inne med:
Det at et grusom drap har funnet sted i USA, forandrer ikke hvem Donald Trump er, ei heller hans autoritære sinnelag. Vi snakker om en person som nylig har foretatt en krigserklæring mot egne innbyggere og Chicago. Så selvsagt bør man være opptatt av hvordan Trump kommer til å bruke drapet på Kirk til sin fordel. Det er det all grunn til å være bekymret for.
Visst bør man være opptatt av hvordan politikere «bruker drap». Her bør stikkordet Georg Floyd være nok, men vi har også erfaringer fra Norge uten at alle vil ta det innover seg. For hva med Benjamin Hermansen? Anders Behring Breivik? Philip Manshaus? Og det ferskeste: Drapet på Tamima på Kampen i Oslo. Men for å si det kort: Alt til sin tid.
Så er det selvsagt fullt forståelig at noen som misliker Trump sterkt raskt faller ned i det som mest ligner kaninhullet i ren fristelse, og Eirik Løkke er langt fra alene. Han har det meste av MSM og diverse influensere, akademikere, politikere og «eksperter» med seg.
Selv tillater jeg meg å tvile på i hvilken grad Løkke – og en rekke andre – faktisk kjente til Kirk. Ut fra de synspunkter og analyser som Løkke tidligere har erkjent kan vi med en viss sikkerhet definere Løkke som en betydelig motstander av alt Trump står for. Likevel finner jeg det for eksempel noe underlig å ensidig definere en aktivist og influenser som Kirk som «en politiker», dertil med en slik enorm betydning for gjenvalget av Trump uten at det er blitt gjenstand for betydelig oppmerksomhet tidligere. Verken hos Løkke eller MSM. Det samme må kunne sies om mediers USA-korrespondenter der de nå snakker som om alle vet hvem Kirk er, mens de aldri har nevnt ham før (så vidt jeg har fått med meg).
(Et googlesøk på Charlie Kirk i norsk omtale siste året før drapet gir kun ett treff; hos Norge IDAG 18. mai 2025, da ved et intervju mellom Peterson/Kirk.)
Å male frem en politisk fiende
Uansett kan denne ensidige negative omtalen, direkte eller indirekte, av Kirk likne å vanære ham allerede mens han lå for døden, slik som Georg Gooding poengterer under overskriften «Skjender høyreaktivist på vei til graven».
Gooding påpeker den villfarelsen mange lever i:
I den såkalte empatiske venstresidens narrativ om seg selv, er det de, til forskjell fra Trump og andre, som er de dannede, voksne, seriøse i samfunnet. Journalister liker også å innbille seg at det samme gjelder dem, og at de er objektive videreformidlere av det som skjer i verden.
Å avsløre at dette overhodet ikke stemmer er kanskje enklest når en av deres politiske fiender blir utsatt for vold — eller mord.
Mordet på en «politisk fiende» blir altså hovedproblemet for den «empatiske venstresiden», noe som synes å stemme godt med de samme sine reaksjoner. Det har vært kilometervis med ufordelaktige utlegninger om den Trump-vennlige høyreaktivisten Kirk og de fryktede konsekvenser av mordet, f.eks. slik hos NRK kun timer etter mordet (det gikk så raskt i redaksjonen at de til og med skrev feil dag):
Her kan vi legge til noe annet: MSM oppdaterer gjerne sakene sine opptil flere ganger etter publisering uten å tilkjennegi endringer. Det kan skape en del utfordringer, blant annet med at ting kan fremstå i en annen kontekst enn det åpenbart var – på godt eller vondt, alt etter hva mediene selv vil fremheve eller underkjenne.
MSMs spekulasjoner etter drapet er mange. Gooding viser til at Matthew Dowd på MSNBC rett etter drapet spekulert i at drapet egentlig bare var et slags uhell, et vådeskudd fra skyteglade amerikanere, men det Gooding ikke nevner er at Dowd fikk sparken fra MSNBC på grunn av sin dekning. For Dowd, som var ansatt som politisk analytiker, hevdet at Kirk har vært en splittende figur «som stadig fremmer denne typen hatefulle ytringer eller retter seg mot bestemte grupper. Og jeg kommer alltid tilbake til det faktum at hatefulle tanker fører til hatefulle ord, som deretter fører til hatefulle handlinger», sa Dowd, og fortsatte: «Du kan ikke slutte å ha disse forferdelige tankene og si disse forferdelige ordene uten å forvente at forferdelige handlinger kan skje.»
Dette var nok til å bli avskjediget fra MSNBC. Administrerende direktør Rebecca Kutler kalte Dowds ord «upassende, ufølsomme og uakseptable». Vurder så Dowds ord opp mot en rekke av de uttalelser som har kommet i norske medier og hvordan det kunne sett ut dersom det fantes direktører med en viss presseetisk sans på toppen av redaksjonene. Avskjedigelsene hadde stått i kø.
Men ser vi noe som ligner en smule ydmykhet eller selvransakelse fra MSM i egen omtale eller vinkling? Nei, det finnes ikke.
Tvert om er i skrivende stund lokalpolitiker Simen Sandelien (Høyre) toppsak i alle medier fordi han i et innlegg på Facebook knyttet transideologi til drapet. Dette etter at medier meldte at ammunisjonen brukt i drapet hadde inngraveringer relatert til antifascisme og transpersoner, men som NRK påpeker: Dette er ikke nødvendigvis riktig. Nei, det er sant at det ikke nødvendigvis er riktig, men Sandelien brukte altså anerkjente kilder da han la ut statusen – på et tidspunkt der det ikke var offentlig kjent at det ikke nødvendigvis var korrekt likevel. Da det ble offentliggjort en sak som sådde tvil om riktigheten, slettet Sandelien statusen. Er det ikke akkurat slik man bør agere i offentligheten? Å gjøre sitt beste for å spre korrekt, verifiserbar informasjon? Men akkurat nå ble det altså veldig viktig å veie sine ord på gullvekt før en sier noe som helst?
– Transpersoner er personer, altså mennesker, akkurat som alle andre, og fiendtliggjøringen er dehumaniserende, usann og livsfarlig, sier Fri-leder Stephen Adom til NRK.
I motsetning til personer som Charlie Kirk? For Kirk hadde «dårlige meninger» (i betydningen hatefulle) som dermed utløste et mord vi må, om ikke respektere, så «forstå»? Ikke minst må vi forstå faren med at noen kan finne på å utnytte det politisk (til «feil» bidrag). La oss spørre: Hvilke medier har påpekt at det er knyttet usikkerhet til hvorvidt drapet på Tamima bare kan knyttes til høyreekstremisme og muslimfiendtlighet? Eller hvilke «eksperter», akademikere eller politikere har påpekt slik usikkerhet? Er denne form for «politisk bruk» akseptabelt fordi saken blir definert som høyverdig nok?
Ungt håp
Det nærmeste som har gitt noe som helst slags håp siden mordet på Kirk er de unge, representert ved dem som møtte til NRKs Debatten i går. Her skjønte jeg tre ting (i gitt rekkefølge): 1) Jeg er blitt gammel, 2) Hvem Kirk var og hvorfor han hadde fått slik makt og 3) Det er kun de unge som kan redde demokratiet og ytringsfriheten.
Kirk opererte på flater som de unge frekventerer og de fremhevet ham for å stå for en uredd og konfronterende debattform i «Prove Me Wrong». Det handlet ikke om å være enig eller uenig i Kirks standpunkter, det handlet om å ha standpunkter og argumentere for det man måtte mene. Altså det motsatte av hva enhver (såkalt voksen) politiker i dette landet har, der de i uansett «debatt» klamrer seg til og repeterer kulepunktene filtrert gjennom haugevis av godt betalte kommunikasjonsrådgivere. I motsetning til hva enhver journalist i dette landet har, der man holder seg godt innenfor den stramme redaksjonelle linjen (og den er den samme uansett medium). I motsetning til hva enhver akademiker i dette landet har, der man passer godt på å være inne i flokken og ikke ødelegge for fremtidige offentlige bevilgninger. For ikke snakke om «ekspertene» som ikke har tenkt en selvstendig tanke på evig tid. Men får bare lyst til å si: Prove Me Wrong.
Men å hevde noe slikt kan raskt bli definert som «antidemokratisk», akkurat slik som Kirk blir prøvd fremstilt som. Selv om disse unge på Debatten alle fremhevet at Kirk nettopp sto for en åpen debatt i en antivold-setting, så prøves Kirk fremstilt som en som la til rette for en voldskultur. Tanken bak synes å være at ettersom Kirk kritiserte for eksempel transideologi, som da «oversatt» blir til å demonisere LHBTQ-personer, så kunne de samme bli utsatt for voldsomme reaksjoner. Det vil i så fall være det samme som HRS blir utsatt for, med avsender våre politiske partier og staten godt flankert av MSM. Vi, og spesielt Hege Storhaug, ble gjort til fritt vilt med ekstreme beskyldninger om det tilsynelatende «hatefulle og splittende» vi står for, og det endte da også med at Storhaug ble overfalt i sitt eget hjem. Ikke av islamister, men av venstreekstremister.
Det bør minne oss at det påhviler oss alle et livsviktig ansvar med å være ytterst forsiktig med hva som defineres som hatefullt, uansett hvor uenige vi er.
Når jeg hørte disse unge i går skjønte jeg også hvorfor jeg har fått så sans for ungdomspolitikere. Det virker rett og slett som de tenker selv. De gjør noe så uvanlig som å resonnere mens de debatterer. På gårdagens Debatten prøvde nå alltids AUF-leder Gaute Børstad Skjervø å ta politisk avstand til Kirk, ikke minst ved å vise til disse hatefulle ord som kan føre til hatefulle handlinger, men det skal til og med Skjervø ha; når han klarer å frigjøre seg fra tvangstrøya til moderpartiet gjør han det politisk langt bedre.
Disse unge synes å ha det helt klart for seg at det fremtidige demokratiet står og faller på ytringsfriheten. Der de «voksne» synes å tro at man kan regulere eller forby seg ut av det man ikke liker eller ønsker, så vil disse unge slippe ordet løs. Samtidig tok de unisont avstand fra vold. Å få frem uenighetene er det derimot eneste som kan drive oss fremover og klare å skape et fellesskap.
Og det vil de, i alle fall en del av dem (det er bare å håpe de er mange, selv om diverse rapporter fra USA etter drapet på Kirk ser litt mørkt ut), vil gjerne gjøre det ved å diskutere så filla fyker, for så å ta en øl sammen etterpå. Jeg rett og slett bare elsker det (selv om det nok hørtes litt Trump-aktig ut).
Akkurat dette mener jeg å ha skjønt at Charlie Kirk bidro til. Det ville jeg aldri ha skjønt om jeg kun forholdt meg til «voksenpolitikerne», MSM, akademikerne eller ekspertene. Vi vil forhåpentligvis få mange flere av Kirks kaliber, noe virkelig Vesten trenger.