En fullstendig avvæpning av Hamas virker usannsynlig, til tross for håpet om det. I stedet kan en «seier» for Hamas ta form av en organisert evakuering av ledelsen og kjerneapparatet, på linje med det som skjedde med Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) fra Beirut i 1982. Denne historiske parallellen peker mot mulige scenarier for Gaza etter krigen, der fragmentering, eksil og intern splittelse kan forme den palestinske bevegelsens fremtid.
Det er min kontakt med bakgrunn fra etterretningstjenesten som gjorde meg oppmerksom på hva som skjedde i 1982, og han som skal ha æren for å trekke den historiske parallellen til hva som kan komme til å utspille seg den dagen krigen tar slutt.
– Vi kan ikke regne med at Hamas kommer til å bli avvæpnet og demobilisert (dog håper jeg selvsagt på at det skjer!! Skulle bare mangle). Det kommer en tid etterpå. Det jeg tenker er at Hamas tilbys en «seier» i form av at de evakuerer restene av apparatet sitt fra Gaza slik PLO ble det fra Beirut i 1982. Den prosessen er det ikke blitt skrevet mye om etter at evakueringen skjedde, var oppfordringen fra veteranen.
PLOs tvangsevakuering og det umiddelbare etterspillet
Den israelske invasjonen av Libanon i juni 1982 fikk navnet «Operation Peace for Galilee. Israel ville knuse PLOs base i Sør-Libanon og Beirut. PLO, som den gang var ledet av Yasser Arafat, hadde etablert seg som en «stat i staten» i Libanon etter utvisningen fra Jordan i 1970–71 under «Svart september». Invasjonen kulminerte i en to måneders beleiring av Vest-Beirut, der israelske styrker bombet byen og kuttet forsyninger, mens syriske og palestinske styrker forsvarte seg. Den amerikanske spesialutsendingen Philip Habib meklet en avtale som sikret evakueringen av over 14.000 PLO-krigere mellom 21. august og 1. september 1982 – overvåket av en multinasjonal styrke bestående av amerikanske, franske og italienske tropper.
Evakueringen ble fremstilt som en «politisk seier» for PLO, som beholdt våpnene sine og ble trygt evakuert. Evakueringen spredte PLO-krigere til åtte arabiske land: Syria, Jordan, Irak, Sudan, Algerie, Tunisia, Nord- og Sør-Jemen. Hovedledelsen, inkludert Arafat, flyttet til Tunisia, der PLO etablerte et nytt hovedkvarter. At PLO fikk drive virksomheten sin fra Tunis var en beslutning som ble tilrettelagt av den tunisiske diktatoren Habib Bourguiba, som ønsket Arafat og co velkommen til tross for motvilje fra andre arabiske ledere.
Bourguibas regime, som åpenbart søkte vestlig støtte, så på PLO som en byrde fordi det var en tid med regional ustabilitet, men han lot dem likevel bli. Det var nok noe anger i etterkant, for den beslutningen førte til israelsk bombing av PLO-hovedkvarteret i Tunis i 1985.
Fragmenteringen av PLO
Evakueringen markerte ikke slutten på PLO, men en fragmentering som svekket organisasjonen. Mens Arafats Fatah beholdt mainstream-kontrollen, ble undergrupper og fraksjoner tvunget til nye baser. De mest radikale – som Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP), Democratic Front for the Liberation of Palestine (DFLP) og PFLP-General Command (PFLP-GC) – ble plassert i Syria og Libanon, der de fungerte som en «syklubb» under streng kontroll fra lokale regimer. Disse tre var marxistiske grupper som fikk støtte fra daværende Sovjetunionen. Eller det vil si: De finnes fremdeles.
Skolebuss-angrepet ble utført av det marxistleninistiiske PFLP-GC. Syv barn i alderen 7-10 år ble drept, i tillegg til fem voksne. Ett barn ble alvorlig skadet, men levde til hun ble 52. Da døde Leah Revivo av en infeksjon i hjernen fra en granatsplint som stammet fra terroren 43 år tidligere. Bildet hentet fra legalinsurrection.com
Eksempelvis PFLP-GC ble ledet av Ahmed Jibril og beholdt basen i Damaskus’ Yarmouk-leir. Denne fraksjonen ble en pro-syrisk proxy, riktignok med begrenset innflytelse blant palestinere, men ikke mindre krakilsk voldelige av den grunn. De iverksatte en rekke angrep mot israelske soldater og sivile, inkludert massakren på skolebussen i Avivim (1970), bombingen av Swissair Flight 330 (1970), Kiryat Shmona-massakren (1974) og Night of the Gliders (1987).
Jabril hadde brutt ut fra det som er en annen fraksjon: Palestinsk frigjøringsfront (PLF), som ble støttet av Baath-partiet i Irak og Syria. Om denne gruppen skriver Store norske leksikon:
PFLP opplevde på slutten av 1960-tallet og tidlig i 1970-årene flere splittelser som følge av politisk uenighet. De viktigste avskallingene førte til etableringen av de to radikale grupperingene Den demokratiske folkefronten for Palestinas frigjøring (DFLP), ledet av Nayef Hawatmeh, og PFLP–General Command (PFLP–GC), ledet av Ahmed Jibril. På samme tid etablerte PFLP samarbeid med radikale grupper og terroristorganisasjoner i andre land, framfor alt Den japanske røde armé (JRA), samt den tyske Baader-Meinhof-gruppen og Den irske republikanske armé (IRA). Samarbeidet med JRA førte blant annet til massakren på Lod-flyplassen i Tel Aviv i 1972, samt flere flykapringer.
DFLP kjørte også på med terror, ikke minst er gruppen kjent for Ma’alot-massakren, der de tok 115 israelere som gisler. Flesteparten av gislene var skolebarn, og som ordet «massakre» antyder, så endte gisseltakingen med ata DFLP drepte 25 gisler og seks sivile. De fleste av de drepte var barn.
Spredning til Hellas
Alle disse gruppene som tidligere hadde utfordret Arafats ledelse etter først å vært tilhengere av Arafat, ble isolert fra mainstream PLO og mistet momentum, delvis fordi de ødela relasjoner i vertsnasjoner som Jordan, Syria og Libanon. De hadde både indre konflikter – dødelige sådanne – og utførte terrorhandlinger.
Andre deler av PLO-nomenklaturen spredte seg til Irak, Sudan og Jemen, siden dette var land som var villige til å huse dem midlertidig.
Selv Hellas dukket opp som en uventet vert: Under Andreas Papandreou som ledet en arabervennlig sosialistisk regjering, oppgraderte Hellas PLO-kontoret til diplomatisk status i 1981 og inviterte Arafat på statsbesøk i desember samme år. Papandreous uavhengige politikk, som inkluderte tilbud om fredsstyrker til Libanon og medisinsk hjelp til palestinere, tillot en liten PLO-tilstedeværelse uten NATO-protester.
PLO-lederen fikk en velkomst som sømmer seg et statsoverhode, og han sjokkerte grekerne da han landet med helikopter på Athens olympiske stadion, omringet av væpnede medlemmer av sin personlige garde, skriver CS Monitor.
Likevel forårsaket dette ingen «merkbar gørr» – antallet var begrenset, og Hellas fungerte mer som en diplomatisk bro enn en operasjonell base.
Tunisperioden (1982–1991) ble på den ene siden et bunnpunkt for PLO. Siden organisasjonen var utenfor rekkevidde for de palestinske massene ble den mindre effektiv, og dette førte til indre strid og konflikter. Likevel la eksilet grunnlaget for Oslo-avtalene i 1993, der PLO anerkjente Israel og etablerte Palestinske myndigheter (PA), så det norske nettverket ble godt utbygget i løpet av perioden. En tale Gro Harlem Brundtland holdt for «Norges-vennen» Papandreous ligger på regjeringens nettsider.
Og det er her min etterretningskontakt har noen tanker som kanskje vekker ubehag – i alle fall om man ser verden med annet blikk en norske myndigheter.
Evakuering av Hamas som «seier»?
Min kontakt skriver:
– Mitt poeng er: hva hvis Hamas evakuerer? Får vi en 1982-løsning? I hvilken grad blir Norge involvert? Det er mye grining og klaging og forsømmelser av Israel og sjelden det samme mot Hamas. Landene i den arabiske ligaen og – muligens – OIC vil neppe være vertskap for denne morderiske syklubben. Men kan det tenkes at europeiske land vil være vertskap? I et Storting med et knapt rødgrønt flertall, vil partier som Rødt og MDG kunne tvinge gjennom en løsning der ledelsen i Hamas relokaliseres til Norge? Dette er kanskje konspiratorisk resonnert av meg. Men vi lever i urolige tider og når man har mer eller mindre åpent antisemittiske partier (som de før nevnte), er jeg villig til å leke med denne skumle tanken. Et mer sannsynlig sted er muligens Irland da landet ikke er NATO-medlem, men åpent Israelfiendtlig ledelse både til høyre og venstre. Tanken er i alle fall sådd. Jeg håper og tror ikke det blir virkelighet i dag. Men…
Dagens Gaza-krig som ble utløst av Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023 har kostet titusener av liv og ødelagt infrastruktur, der Israel insisterer på å eliminere Hamas. Som i 1982 kan en meklet evakuering støttet av USA, Egypt og Qatar tillate Hamas-ledere å forlate Gaza med familier, finansiert av Gulf-stater, garantert også av regjeringen Støre, og overvåket internasjonalt. Dette kunne ramme som en «seier» for Hamas, lik PLOs, ved at de unngår total ødeleggelse.
Arabiske forslag inkluderer Hamas’ integrering i PLO, med en «fornyet» PA som styrer Gaza og Vestbredden, potensielt med valg der Hamas deltar under PLO-regler. Israel motsetter seg dette og krever full demilitarisering, mens Hamas søker «nasjonal forsoning» for å utfordre Fatah. Hamas-rester kan bli en «syklubb» som i Syria, eller en base for fremtidig terror, der vi allerede vet at sittende regjering har kontakter inn i Hamas, Rødt opererer kontaktnettet med PFLP og LO har kontakt med begge.
Beirut 1982 viser at evakuering ikke løser konflikter – det forskyver dem. For Gaza kan det åpne for forhandlinger, men bare hvis internasjonalt press tvinger frem en politisk horisont. Ellers gjentar historien seg: Fragmentering, eksil og en ny generasjon radikale og terrorvillige. Som i 1982 må «dagen etter» handle om mer enn militær seier – det må handle om sikkerhet.
Hovedillustrasjon: Syriske soldater fra Den palestinske frigjøringshæren på en lastebil under evakuering av syriske styrker fra Beirut, med portretter av PLO-leder Yasser Arafat, Syrias president Hafez al-Assad, PLO-kommandør Muhammad Tark al-Khadra og revolusjonisten Ernesto Guevara, sent i august 1982. Kilde: IDF-talsperson (ukjent fotograf).