JCPOA – et dødt dokument
Atomavtalen fra 2015 — kjent som Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA) — ble fra begynnelsen presentert som en garanti mot iransk atomvåpenambisjon. I realiteten var den en asymmetrisk konstruksjon som ga prestestyret tid, ressurser og internasjonal legitimitet i bytte mot et rammeverk som i praksis var lett å utnytte. Avtalen ga Iran retten til å anrike uran til 3,7 prosent, mens sanksjonsregimet ble delvis rullet tilbake. Resultatet var ikke en trygg løsning, men et tidsvindu.
Donald Trump 1 forstod dette og trakk USA ut; han kalte avtalen verdiløs og innførte harde sanksjoner. Reaksjonene i Vesten var ikke entydige. Biden aqdministrasjonen vendte senere tilbake til en mildere linje — delvis begrunnet i innenrikspolitisk hensikt: å unngå høye energipriser før et gjenvalg — og ga rom for lettelser som i praksis ga regimet nytt spillerom.
I Europa førte politiske prioriteringer i flere sentrale hovedsteder til en sammevikt: troikaen og andre makter — inkludert regjeringskonstellasjoner i Tyskland og Storbritannia med sosialistiske/venstreorienterte innslag og president Emmanuel Macron i Frankrike — valgte gjenåpning, forhandlinger og utsatte krav fremfor stram håndheving. EU forsøkte i mellomtiden å opprette en egen betalingsmekanisme (INSTEX) for å holde humanitær handel og i noen grad økonomisk trafikk i live; Norge ga politiske signaler om å beskytte norske kommersielle interesser, og det ble i diplomatiske sammenhenger diskutert finansielle løsninger for å lette handel for norske selskaper — ikke minst innen energi. Alt dette skapte et geopolitisk mønster hvor tid ble gitt, ikke fratatt.
Resultatet er brutalt enkelt: JCPOA er i realiteten død. Avtalen har vært død lenge — og tidsperspektivet vi ga regimet har gjort verden farligere.
60 prosent – en rød linje overskredet
I dag anriker Iran uran til nivåer over 60 prosent — et nivå teknisk nær våpengradert materiale. Mengder på flere hundre kilo høyanriket uran (rapporter om ca. 400 kg har vært i det åpne) er ikke akademiske tall; de er reelt militært relevant materiale. For sammenligning: slike nivåer og slike mengder hører hjemme i strategier for nasjoner med atomubåter eller fullt utviklede kjernevåpenprogrammer. Iran har ikke atomubåter og har ikke gitt en troverdig og overbevisende forklaring på hvorfor slike mengder er nødvendige. Selv om bombing av atomanlegg sannsynligvis har forsinket tempoet, finnes det i dag ingen garanti for at noen kritiske lagre ikke eksisterer eller er spredd i skjulte fasiliteter. Bombing utsetter, fragmenterer — men eliminerer ikke nødvendigvis kapasitet.
Dette er intet mindre enn et fundamentalt brudd på ikke-spredningsregimet. Snap-back burde ha vært aktivert for flere år siden.
Snap-back: resolusjonenes gjenkomst og hva det betyr i praksis
Snap-back er ikke en diplomatisk talemåte; det er en operativ nødbrems. Når mekanismen aktiveres, bringes en rekke tidligere FN-resolusjoner tilbake i kraft — resolusjoner designet for å slå mot regimets livsnerver: stans i urananrikning, forbud mot kjernefysisk teknologi, total våpenembargo, utvidede bank- og skipsfartsrestriksjoner, inspeksjon av last, reiseforbud og mer. Disse tiltakene er ikke ment som symbolske piskeslag, men som instrumenter som praktisk talt stanser normal økonomisk virksomhet og gjør tidligere «gråsone»-operasjoner umulige eller ekstremt risikable.
I praksis betyr snap-back at Iran igjen stilles utenfor sentrale finansielle infrastrukturer: SWIFT-tilgang og mellombanksystemer blir uoppnåelige for regime-tilknyttede banker; kredittlinjer tørker inn; forsikringsselskaper nekter dekning for skip som handler med iranske aktører; shipping-linjer må endre ruter og praksis; og selskaper som før drev handel via tredjeparter møter plutselig en juridisk og økonomisk risiko de ikke kan bære. Det er en helhetlig lukking av de økonomiske pumper som har holdt prestestyret i live.
Det vil også få svært konkrete politiske konsekvenser: Islamic Revolutionary Guard Corps — revolusjonsgarden — som både militært korps og økonomisk konsern, vil miste sine utenlandske inntekter og frontselskapenes markedsadgang. Ambassader som har fungert som logistiske knutepunkter for påvirkning og etterretning vil oppleve at kontantstrømmen som holdt «operations live» blir blåst vekk. Islamske senter og kultursentre i Europa og Nord-Amerika, ofte finansiert via religiøse stiftelser eller statlige midler, vil miste bankforbindelser og dermed evnen til å finansiere både ideologi og operasjoner. Flyforbud og innreiseforbud vil ytterligere stenge regimets bevegelighet. Summa summarum: snap-back er et juridisk bur som i praksis gjør mye av regimets utenlandsoperasjon ulønnsom og farlig.
Den manglende lenken: atomprogram, terror og regional destabilisering
Tiår med diplomati, forhandlinger, sanksjoner og målrettede militære angrep har ikke stanset Khameneis atomprogram. Hver ny runde med samtaler, hver ny «frist» og hvert nytt kompromiss har gitt regimet mer tid og større handlingsrom. Men det er verre enn det: denne politiske praksisen har ikke bare unnlatt å tette atomtrusselen, den har også bidratt til å normalisere et regime som aktivt eksporterer terror, driver krig gjennom proxyer, og destabiliserer hele Midtøsten.
Når verdens ledere fortsetter å behandle Teheran som en legitim forhandlingspart, løftes regimets internasjonale status, samtidig som det får rom til å videreføre sin politikk med proxy-krigføring, støtte til militser i Libanon, Irak, Syria og Jemen, og samarbeid med terrornettverk som undergraver stabilitet i hele regionen.
Dette er den manglende lenken i Vestens strategi: i stedet for å kombinere press med støtte til de som kjemper for et fritt Iran, har man i praksis gitt prestestyret økt legitimitet og tid til å utvide sin voldelige rekkevidde.
Hvordan regimet og revolusjonsgarden har omgått sanksjoner — og hvorfor snap-back angriper dette maskineriet
Prestestyret har ikke vært passivt. Over flere tiår har det bygget en industri av omgåelsesmetoder — et flerlagset, profesjonelt system for å skjule eierskap, kapital og materiell. Skallselskaper, frontorganisasjoner, «bonyads» (religøse stiftelser), og komplekse konsernstrukturer har fungert som skall rundt IRGCs økonomiske interesser.
På shipping-siden har ship-to-ship-overføringer, re-flagging av skip, falske fraktmanifest og bruk av tredjeparter i regioner med svak håndheving vært standard praksis. Finansielt har Teheran utnyttet kontantstrømmer, hawala-nettverk, kryptovaluta og kontoer i banker med lav transparens som mellomledd. I tillegg har regimefinansierte islamske senter, NGOer og tilsynelatende humanitære prosjekter blitt brukt som legitimeringskanaler og, ved behov, som rørledninger for mindre, men kritiske, beløp.
Snap-back binder disse måtene å operere på juridisk: forsikringsselskaper trekker seg fra risikable operasjoner, banker fryser kontoer, tredjeparter risikerer sekundærsanksjoner. Når fanget i et internasjonalt koordineringsregime, kollapser lønnsomheten i omgåelse: ship-to-ship-manøvre uten forsikring blir umulige; barter-avtaler faller sammen når valuta og betaling ikke lar seg bevare; og mellommenn trekker seg ut når risikoen for å bli straffeforfulgt overstiger potensialet for profitt. Snap-back er altså ikke bare et signal, men et instrument som kan kutte de nervene som har holdt revolusjonsgarden og regimet økonomisk i live.
Konsekvenser for kjøpere av iransk militært materiell — sekundærsanksjoner som avskrekking
Etter snap-back vil ikke bare Iran være under press. Land, selskaper og nettverk som forsøker å kjøpe iranske missiler, teknologi eller annet militært materiell, vil møte en ny realitet: sekundærsanksjoner. Disse tiltakene gjør det juridisk og økonomisk risikabelt å samhandle med Iran — frysing av midler, utestengelse fra det globale finanssystemet og tap av markedsadgang blir reelle konsekvenser.
Historisk erfaring viser at sekundærsanksjoner virker; de skaper avskrekking ved å gjøre kostnadene for å handle med paria-aktører uakseptable for alle som er avhengige av verdensmarkedene.
Det betyr at Iran ikke lenger kan påregne stabile kjøpere av avanserte våpensystemer; nettverk som før hadde interesse i slike transaksjoner vil avbryte dem for ikke å bli trukket inn i et større juridisk og økonomisk kaos.
Regimets motgrep – desperasjonens instrumenter
Et presset regime gir ikke opp uten kamp. Når snap-back slår inn, vil Teheran reagere med de få virkemidler det fortsatt rår over. Den mest dramatiske retorikken handler om NPT-exit: å forlate Ikke-spredningsavtalen vil være et banalt brudd med internasjonal orden og i praksis sette landet i samme kategori som Nord-Korea, med alle påfølgende mottiltak. Men en slik handling er også en desperat eskalering som raskt kan isolere landet helt.
Et annet virkemiddel er trusselen om å stenge Hormuz-stredet. En blokkade vil skape globale sjokk i energimarkedet, men strategisk vil den skade Iran selv og særlig land som Kina, som er svært avhengig av olje via denne ruten. Derfor vil slike forsøk mest sannsynlig være kortvarige eller delvise — skrik for å skape panikk og forhandlingstyngde, mer enn en bærekraftig strategi.
Endelig finnes det et kynisk og velutprøvd instrument i regimets verktøykasse: Gisseltaking og arrestasjoner av utlendinger. Teheran har i lang tid brukt vilkårlige anklager og show-rettsaker for å skaffe seg forhandlingskort. Under sterk internasjonal press vil risikoen for intensivering av denne taktikken øke. Norske og europeiske borgere må forberede seg på en tid hvor konsulærberedskap og politisk reaksjon må være langt tettere koordinert.
Maximum pressure vs. maximum support — hvorfor kombinasjonen er avgjørende
Sanksjoner alene skaper smerte, men de løser ikke problemets kjerne. «Maximum pressure» kan sulte et regime økonomisk og gjøre livet vanskelig for dets utenlandske nettverk. Men hvis presset står alene, bidrar det også til å forsterke regimepropagandaen: «folkets lidelser skyldes utenlandsk fiendtlighet», og sikkerhetsapparatet får nye legitimeringsargumenter for undertrykk. Derfor krever en bærekraftig strategi to sider: kombinasjonen av press og et realistisk, målrettet støtteprogram — Maximum Support.
Maximum support betyr ikke naive investeringer i tilfeldige eksilgrupper. Det betyr politisk legitimering av en samlende nasjonal bevegelse, beskyttelse av dissidenter, informasjonsstøtte, koordinert diplomatisk anerkjennelse av legitime representanter for opposisjonen, samt en plan for overgang og sikker konsolidering etter et regimes fall. I praksis betyr det å koble sanksjonenes kvelertak til et tilbud som gir befolkningen en reell utsikt til en annen fremtid. Når press isolerer dem som holder makten, må støtte bygge kapasiteten til dem som skal overta.
Her er Kronprins Reza Pahlavi essensiell. Han har i mange tiår presentert dette som et klart alternativ — ikke som et nostalgisk monarki, men som en samlende figur for et sekulært og demokratisk Iran. Pahlavi har konsekvent fremholdt tre grunnleggende prinsipper: suverenitet, sekularisme og demokrati. I en situasjon der regimets fraksjoner sloss om restene, er behovet for en legitim, samlet retning kritisk. Uten en slik front risikerer man et maktvakuum som skaper fri bane for voldelige fraksjoner eller utenlandske klienter.
Norge — Barth Eide og regjeringens valg
Norge står nå ved et veiskille. Utenriksminister Espen Barth Eide og statsminister Jonas Gahr Støres Arbeiderpartiregjering har i praksis holdt fast ved en dialoglinje som i mange sammenhenger har virket mer tilgivende overfor Teheran enn krevende. Norge har samtidig vært en av de vestlige statene som har vært tydelig i kritikken av Israel, men langt mindre konfronterende mot iransk teokrati. Denne asymmetrien kan ikke vedvare nå som Iran formelt defineres som en global trussel.
Snap-back forplikter. Implementering handler ikke om symbolske vedtak, men om praktiske tiltak: stengte bankkanaler, overvåkning og stenging av regimefinansierte sentre, innreiseforbud mot nøkkelaktører, og handling mot iranske frontstrukturer i Norge. Fortsetter Barth Eide å fastholde en uforandret dialoglinje, setter han Norge i kollisjon med FN-mandat, EU-policy og våre allierte — og risikerer å fremstå som en sikkerhetspolitisk anomali.
Dersom krisen eskalerer og militære tiltak blir ansett som lovlige og nødvendige av det internasjonale samfunnet, må regjeringen også ta stilling til om Norge følger koalisjonens ansvar for å hindre at et atombevæpnet Iran blir en realitet — eller om den holder fast ved en dialogretorikk som i praksis har gitt prestestyret tid.
Eneste sikre vei
Sanksjoner kan forsinke, sabotasje kan forstyrre, og militære aksjoner kan ødelegge tidvis kapasitet. Men den eneste sikre måten å stoppe og permanent eliminere Irans atomprogram på, er en grunnleggende politisk endring i Iran selv: en regimeendring som fører til et sekulært og demokratisk styresett. Dette er ikke en idealistisk flukt, men en pragmatisk erkjennelse: et teokratisk system som konstituerer et eget maktapparat gjennom revolusjonsgarden og parallelle økonomier vil gjenreise farlige kapasiteter så lenge det finnes ressurser og nettverk.
Kronprins Reza Pahlavi har i flere tiår formulert dette som svaret: suverenitet, sekularisme og demokrati er veien ut av regionens største sikkerhetstrussel. For Vesten — og for Norge — innebærer dette et klart strategisk valg: kombinere Maximum Pressure for å kutte regimets eksterne livsnerver med Maximum Support for å gi det iranske folk et reelt, praktisk og politisk alternativ. Snap-back er ikke et sluttpunkt i seg selv; det kan være starten på en sammenhengende politikk som, om den blir gjennomført resolutt og koordinert, gir Iran en mulighet til å bli en fri nasjon igjen.
Tiden for tvetydighet er over. Norge må velge side — og verden må handle slik at en nasjonal bevegelse med legitimitet får de reelle muligheter den fortjener. Den eneste sikre garantien mot et atombevæpnet teokrati er ikke flere utsatte avtaler eller stadig nye frister. Den ligger i folks mulighet til å bygge et nytt, sekulært og demokratisk Iran.