Mens norske medier vier stort fokus til å konfrontere russisk – og nå også amerikansk – propaganda, er propagandaen som pumpes ut av Hamas et ubeskrevet blad i den norske medievirkeligheten. Hamas-propagandaen videreformidles som om den var sannhet, selv når det avdekkes at bildene som settes på trykk er iscenesatt og direkte falske.
Det er slik propaganda fungerer. Det er ikke så lenge siden vi belyste at propaganda ikke fungerer slik folk tror. Mennesker har en tendens til å oppsøke informasjon som bekrefter deres eksisterende verdensbilde og ignorere det som utfordrer det. Propaganda forsterker denne biasen ved å tilby enkle forklaringer på komplekse problemer, som å skylde på en bestemt gruppe for samfunnets vansker. Når man først har akseptert at det er sånn det er, blir det ubehagelig å konfrontere motstridende bevis, noe som fører til at propagandaens løgner forblir uoppdaget. For den som er påvirket, er det ofte lettere å avvise kritikere som «forstyrrende» enn å revurdere sin egen virkelighetsforståelse.
Propaganda fungerer ofte i fellesskap, der gruppepress forsterker budskapet. Når majoriteten i et samfunn aksepterer en fremstilling av virkeligheten, blir det sosialt kostbart å stille spørsmål ved det. I et propaganda-preget miljø kan tvil oppfattes som illojalitet eller svik, noe som gjør at mange tier eller tilpasser seg for å unngå utstøtelse. Dette skaper en selvforsterkende syklus der propagandaen blir usynlig for dem som er en del av den, fordi alle rundt dem ser ut til å dele samme virkelighet.
Propaganda maskerer seg som normalitet, og det er dette som er vanskelig. En av propagandaens styrker er dens evne til å gli inn i hverdagen som noe selvfølgelig. Gjennom gjentakelse i medier, politiske taler eller til og med populærkultur blir dens budskap internalisert som «sunn fornuft». For eksempel kan dehumaniserende stereotypier om en gruppe, som jøder, gradvis aksepteres som «fakta» hvis de gjentas ofte nok. Når propagandaen blir en del av bakgrunnen, er det vanskelig å se den som manipulasjon – den føles bare som virkeligheten.
De tyske rapportene
Tyske Süddeutsche Zeitung og Bild gikk tidligere denne måneden ut med en omfattende og veldokumentert rapport om hvordan Hamas har regien på pressebildene som tilsynelatende dokumenterer virkeligheten på Gaza. Noen bilder er ikke engang fra Gaza, mens andre viser barn som lider av kroniske sykdommer som ikke er relatert til krigen. Et bilde innhentet av avisen viste fotografer som instruerer gazanere til å posere som om de står i kø for mat.
En av frilansjournalistene som distribuerte de iscenesatte bildene – som ble plukket opp globalt og ansett som troverdige – legger regelmessig ut anti-israelsk innhold på sosiale medier. Avisene påpeker at bildene som har dukket opp de siste ukene, viser nøyaktig det Hamas ønsker at verden skal se: en sivilbefolkning som lider som følge av Israels militære operasjoner. Rapporten reiser imidlertid alvorlige spørsmål om autentisiteten og påpeker at «bildene ble presentert i en falsk eller villedende kontekst».
En historiker og bildeekspert som ble intervjuet, og som har studert visuell dokumentasjon fra Israel og Gaza i flere tiår, uttalte: «Mange bilder av sultende eller syke barn er sannsynligvis iscenesatt eller tatt ut av kontekst. De er ikke falske, men motivene er posisjonert på en bestemt måte eller kombinert med misledende bildetekster som appellerer til vårt visuelle minne og følelser.»
Han la til at autentisiteten til et bilde krever analyse av elementer som lyssetting og kontekst. «Hamas er mestere i å iscenesette bilder,» sa han. «Bildene tjener også et annet formål: å overskrive de brutale bildene fra Hamas’ angrep 7. oktober 2023. Mange husker ikke lenger de bildene.»
Erdogans mann
Bild rapporterte videre at en mye sitert frilansfotograf fra Gaza, Anas Zayed Fatiyeh, som ble ansett som en pålitelig kilde av mange internasjonale medier, iscenesatte «de lidende» foran kameraet. Fatiyeh, som ble hyret av det tyrkiske statlige nyhetsbyrået Anadolu Agency for å dokumentere situasjonen i Gaza, ble beskyldt for å iscenesette «palestinsk lidelse i tjeneste for Hamas’ propaganda». Bildene hans har fått global rekkevidde og påvirkning, til tross for at de ikke er autentiske pressebilder, men iscenesatte propagandabilder. Fatiyeh delte de samme bildene på sosiale medier sammen med innlegg som oppfordret til å «frigjøre Palestina» og inneholdt grovt anti-israelsk språk.
Anadolu Agency rapporterer direkte til Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan – en kjent støttespiller av Hamas og intens kritiker av Israel. «Hvorfor fortsetter tyske og internasjonale nyhetsbyråer å bruke bildene hans når mange åpenbart er partiske eller iscenesatt?» spørres det i Bild. Man må nesten anta at spørsmålet er retorisk, for årsaken synes åpenbar. Vestlige medier vil pumpe ut en ensidige fortelling om israelsk folkemord og palestinsk lidelse. Hvorfor la fakta komme i veien for historien de forteller?
Etter rapporten kontaktet Bild nyhets- og bildebyråer verden over, og mange lovet å kutte båndene til fotografen og innføre strengere kontroll av bilder og bidragsytere fremover. Men hva har skjedd i etterkant? Til tross for at akkurat fotograf Fatiyeh er avslørt, er det vanskelig å registrere noen endring i mediebildet. Det fortsetter, det vokser, og enhver hendelse som kan tas til inntekt for ståstedet utnyttes. Det nylige forferdelige drapet på Tamima understreker ståstedet; det onde hatet som er iboende de vestlige menneskene må bekjempes. Bildet males stadig mer svart-hvitt, virkeligheten forvrenges for å etablere en form for felles moral.
Motstemmene fordømmes
I mellomkrigsårene 1918–1939, spesielt i Tyskland, men også i Europa for øvrig, var det enkelte som tidlig advarte mot den økende antisemittismen og nazismens farer for jødene. Disse motstemmene ble ofte ignorert, latterliggjort eller anklaget for overdramatisering, men i ettertid ser vi at de var kritiske varslere, ikke propagandister, slik de ble anklaget for å være.
Og dette ene er viktig: Motstemmene baserte seg på observasjoner, ikke manipulasjon. Süddeutsche Zeitung og Bilds rapport er et viktig varsel. At rapporten ikke beveger mediene eller opinionen er likevel et faktum. De bryr seg ikke lenger om dokumentasjon, spørsmål skal ikke stilles, det skal ikke vedgås at propaganda er en vesentlig del av krigen – enten den koples til fysisk krigføring eller kulturkrig. 
I sosiale medier florerer bildene, følelsesmanipulerende bilder, ekte bilder og falske bilder og iscenesatte bilder publiseres i et voldsomt tempo, der det umiddelbart kan være vanskelig å vite hvilke bilder som viser realiteter og hvilke bilder som er manipulert. Det finnes sågar apper man kan bruke for å manipulere bilder selv – og de brukes. X-posten vi har bilde av her viser et lite barn med tydelige skader i ansiktet. Trykker du på denne lenken kan du se hvordan appen fungerer, og hvordan den noen ganger glipper, slik at det er mulig å avdekke manipulasjonen. Barnet er i realiteten uskadd. Sårskadene er et filter som legges på når man bruker appen.
Som vi poengterte i saken om hvordan propaganda fungerer annerledes enn folk tror, var det for sent for millioner da verden endelig innså omfanget av Holocaust.
Dette viser hvor farlig det er å avvise kritiske stemmer når propaganda har overtaket. Historien illustrerer også at de som varsler om urett ofte er upopulære i samtiden, nettopp fordi de utfordrer en behagelig eller dominerende virkelighetsforståelse. Det er først i ettertid de anerkjennes – og da påstår «alle» at de støttet dem, mens de i realiteten ikke sa et pip.
Det er vanskelig å oppdage propaganda når man er offer for den, fordi den utnytter tillit, følelser og sosial dynamikk for å fremstå som sannhet. Propaganda skaper et filter som gjør motstemmer vanskelige å høre, enten fordi de virker radikale eller fordi de utfordrer det som er saueflokkens «behagelige» meningsståsted, men nå er vi her igjen.
Verken politikere eller medier bryr seg lenger om bevis for iscenesatte fotografier eller at Hamas kontrollerer informasjonsstrømmen. De har bestemt seg, de har valgt hvordan de vil skrive historien.
For et samfunn med vårt eget historiske bakteppe er det en skam.