Islam Net ved sjefsideologen Fahad Quereshi og Rabitamoskeen ved sjefsideologen fra Brorskapet, Basim Ghozlan, skal ut i Oslos gater i morgen på islams helligdag. Der forener salafistene og Brorskapet seg i sitt felles hat mot «den lille satan», Israel. At det vil syde et intenst jødehat under denne demonstrasjonen burde ikke bare skremme Norges befolkning, men selvsagt også alt av politisk lederskap enten de befinner seg på Stortinget, i Regjeringen eller i Oslo rådhus.
Sannheten er at de som skal marsjere er vår tids brune skjorter. Ubehagelig? Ja, man får vitterlig en opplevelse av at det gode Norge er tapt.
Hitler og muslimske ledere
Det er en velkjent sak at den samme rekrutteringen til totalitære krefter som vi ser i dagens Europa, foregikk i Bosnia tidlig under andre verdenskrig, om enn på en noe annen måte. Den øverste religiøse lederen i Jerusalem, stormuftien Amin Hajj al-Husseini, hadde allerede tidlig på 1920-tallet uttrykt sitt ønske om total utryddelse av alle jøder. Da Hitler ble valgt inn i det tyske Rikskanselleriet i 1933, sendte al-Husseini derfor dette telegrammet til Hitler: «Jeg ser frem til å utbre Deres ideologi i Midtøsten!» (boken til Jonathan Trigg: Hitlers hellige krigere. Muslimske frivillige i Waffen-SS). Under 2.verdenskrig oppholdt al-Husseini seg i Tyskland, nærmere bestemt Berlin, i årene 1941-45. Han ble en god venn av Adolf Hitler. Fra Berlin propaganderte al-Husseini intenst for nazismen overfor araberne i Midtøsten, både via radio og skriftlige medier. Åpent parallellførte han Hitler med Muhammed, og koranen med Mein Kampf – en parallelføring med udiskutabelt positivt fortegn fra al-Husseinis side.
For Nazi-Tyskland ble samarbeidet med stormuftien, tilhørende en «underlegen rase», legitimert nettopp gjennom et felles jødehat. Som stormuftien skrev i sine memoarer etter krigen:
«Vårt grunnleggende krav for å samarbeide med Tyskland var frie hender til å utrydde den siste jøden fra Palestina og den arabiske verden».
Føreren repliserte slik på dette kravet: «Jødene er dine.»
Derfor dro al-Husseini med Hitlers velsignelse til Bosnia og overtalte religiøse ledere og deres tilhengere i moskéer til å la seg verve til muslimske SS-divisjoner. I tillegg fylte Brorskapets stifter og leder Hassan al-Banna på med soldater fra Midtøsten som også inngikk i egne muslimske SS-bataljoner. Tyskerne sørget også for å utdanne imamer ved to skoler i Tyskland som tjenestegjorde for muslimer i felten.
Forakt for kristendommen
Hitlers øverste organisator av jødeutryddelsen, Heinrich Himmler, hadde lite til overs for religion. Himmler foraktet især kristendommen, som både han og Hitler anså som svak fordi ikke-vold og toleranse er sentrale bærebjelker i Jesu lære. Himmler hadde dog sans for islam. Som han sa det til propagandaminister Joseph Goebbels:
«Jeg har ikke noe imot islam, for den lærer opp mennene i denne divisjonen for meg og lover dem å komme til himmelen om de kjemper og blir drept i strid. Det er en høyst attraktiv og praktisk religion for soldater!»
Brorskapet var en ytterst marginal gruppe i Midtøsten inntil 1936, med kun 800 medlemmer. To år senere talte medlemsmassen 200.000. I denne perioden kjørte Brorskapet nemlig en voldsom kampanje mot jødene, men ikke mot koloniherrene britene, en kampanje som var økonomisk sponset av nazistene i Tyskland. I gatene runget slagord som «Ned med jødene» og «Jøder, kom dere ut av Egypt og Palestina». I disse årene ga Brorskapet også ut en avis fra eget trykkeri sponset av Hitler-Tyskland, «Al-Nadhir» («Advarsel»). Avisen kjørte en fast spalte under vignetten «Faren ved Egypts jøder».
Det var denne storstilte kampanjen mot jødene, initiert av stormuftien selv, som var oppstarten til den islamske fascismen i nyere tid, enten den kles i salafistisk eller voldelig salafistisk/jihadistisk drakt i vårt land. Årene «1936-1939 formet islamismen som en ny og uavhengig antisemittisk og antimoderne massebevegelse». Altså kan man trygt si at Nazi-Tyskland sørget for massespredning og vitalisering av grunnteser i fundamentalistisk islam, altså i den islam som ble innført av Muhammed da han fikk politisk og militær makt.
Som Brorskapets leder, Hassanal-Banna, skrev i artikkelen «Dødsindustrien» i 1938:
«Til en nasjon (muslimene) som perfeksjonerer dødsindustrien og som vet hvordan dø nobelt.»
«Hvorfor drepte Hitler jødene?»
Det er derfor naturlig at da stormuftien ble krevd utlevert av Nürnbergdomstolen for krigsforbrytelser begått av muslimske SS-divisjoner i Europa og aktiv medvirkning til Holocaust, ga Brorskapets hovedbastion Egypt ham asyl. Likeledes fikk en del ettersøkte tyske nazister beskyttelse under vingene til sine ideologiske venner i Midtøsten. Brorskapet viste en «ubetinget solidaritet med al-Husseini og hans nazister … » Nettopp derfor er Mein Kampf den dag i dag en bestselger i Midtøstens basarer, et salg som Brorskapet var mer enn behjelpelig med å få i gang på slutten av 1930-tallet.
Moderne bruk av massemedier i propagandaøyemed var altså den gang som i dag ekstremistenes sentrale verktøy.
Nazistenes jødekonspirasjoner migrerte fra Tyskland til Midtøsten og blomstret opp gjennom Brorskapets politiske virke. Derfor kan man i charteret fra 1988 til terrorgruppen Hamas, utgått av Brorskapet, lese om islams totale kamp mot jødene og at jødene stod bak den franske og den kommunistiske revolusjonen. Likeledes hevdes det at jødene stod bak 1. og 2.verdenskrig. Ikke underlig løftes også de falske dokumentene om et planlagt jødisk verdensherredømme, Sions vises protokoller, frem som ekte.
Det er således neppe tilfeldig at vi kunne observere at styreformannen i den norske moskéen Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, formulere tankene sine slik:
«Hvorfor drepte tyskerne dem? Én grunn er at de er urolige folk i verden.»
Enten man besøker sunni- eller shiamoskéer i Oslo, Malmö, Marseille eller Hamburg, er det denne islamske fascismen datert 30-tallets fremvekst av Brorskapet, vi ser avskygninger av, en fascisme som fikk en voldsom tilleggskraft ved den islamske revolusjonen i Iran. Islamsk jihad som en massebevegelse i både den voldelige og den ikke-voldelige utgaven ble altså etablert før 2. verdenskrig.
Det er dette som er vår tids «nye» totalitære ideologi, og på en politisk akse hører den hjemme med samme fargenyanse som nasjonalsosialismen. Dette fordi målet er en voldelig, tyrannisk, totalitær og patriarkalsk stat. Borgernes lovmessige rettigheter graderes etter rase (nazismen) og kjønn og religion (islamfascismen). Felles er hatet mot annerledes tenkende, liberale friheter, demokrati og modernitet. Både fundamentalistisk islam og nazismen har en fører- og dødskult. Staten eier enkeltindividet og beskriver i detalj livsregler. Begge ideologiene krever større Lebensraum. Desidert mest ekstrem her er fundamentalistisk islam med kalifattankegangen. I dag ser vi ikke et tysk tankesett om seg selv som «herrefolk». Det nye «herrefolket» er de fundamentalistiske muslimene, den såkalte ummaen. I rollen som «undermennesker » plasserte Hitler først og fremst jødene, mens fundamentalistisk islam plasserer både jødene og alle ikke-muslimer, kafir, i denne kategorien.
Enda farligere enn nazismen
Under Muhammedkrisen i 2006 uttalte eksiliraneren og den danske professoren i islam, Mehdi Mozaffari, seg til Weekendavisen (10. februar). Han karakteriserte fundamentalitisk islam som farligere enn nazismen. Fellesnevneren mellom totalitær islam og nazismen er troen på overmennesker, og den tyranniske og totalitære ideologien. Fundamentalistisk islam har en dimensjon de andre totalitære ideologiene ikke hadde: den religiøse.
«Det gjør den enda farligere. Stalin, Hitler og Mussolini skulle motivere sine beslutninger ut fra alminnelig menneskelige resonnementer: Folk skulle mobiliseres til krig for jordiske ting. Men islamismen behøver ikke å resonnere, den bygger på en religiøs plikt. Lojaliteten går ikke til en stat eller en fører, men Allah.»
Nettopp denne absolutismen som ligger i fundamentalistisk islam, er det som i dag fenger så mange unge europeere, som de som sverger for Fahad Quereshis Islam Net eller de som ivrer for Brorskapet som skal få en gigamoské i Oslo sentrum. De tilbys den totale løsningen, signert guddommeligheter, Muhammed og Allah, og sistnevntes ord i koranen skal verken flyttes på eller strykes.
De unge skyves inn i totalitære, antidemokratiske holdninger. De underkaster seg dogmer, nettopp hva islam bokstavelig betyr og krever.
Når eksempelvis MDGs leder, Arild Hermstad tar på seg palestinaskjerfet er det slike krefter han frir til. Om han selv vet det er ikke godt å si. Men man bør kunne si at som toppolitiker er det ens fordømte plikt å tillegne seg grunnleggende historiske og ideologiske fakta. Det er ikke for mye forlangt.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde fra Pierre Rehovs film POGROM(S)