Det var ramaskrik da den amerikanske presidenten innførte «muslim ban» i 2017. Ramaskrikene kom som forventet denne gang også, der ikke minst norske medier fokuserer på hvor grusomt dette forbudet er. En rask gjennomgang viser vinklingen. Ikke en eneste avis har amerikansk sikkerhet for egne borgere i fokus.
Trump-administrasjonen ser ikke ut til å vike for hylende masser. De gjennomfører det de gikk til valg på – slik de også gjorde sist.
Det opprinnelige innreiseforbudet ble introdusert 27. januar 2017 gjennom utøvende ordre 13769, med tittelen «Beskyttelse av nasjonen mot innreise av utenlandske terrorister til USA.»
Det målrettet syv land med flertall av muslimer — Irak, Iran, Libya, Somalia, Sudan, Syria og Jemen — for 90 dagers suspensjon av innreise, samt 120 dagers pause i USAs flyktninginnvandringsprogram og et ubegrenset forbud mot syriske flyktninger. Politikken ble presentert som et svar på økte terrortrusler etter angrep som skyteepisoden i San Bernardino i 2015.
Følger man ordren på nettsidene til amerikanske myndigheter, ser man hvordan det opprinnelige vedtaket har vært både en kasteball i det amerikanske rettssystemet, hvordan forbudet ble utvidet under Trumps første periode, for så å bli forkastet under Biden-administrasjonen og Demokratenes åpne grenser-politikk. Det har ganske enkelt kokt, med en innvandring helt ute av kontroll, hovedsakelig via den sørlige grensen, men også via andre ankomstveier.
Nytt og annerledes
Den 4. juni i år signerte Trump en ny ordre som forbyr innreise for borgere fra 12 land. Forbudet trådte i kraft mandag denne uken og det begrunnes med nylige hendelser, inkludert et terrorangrepet i Boulder, Colorado, som ble utført av en egyptisk statsborger, samt bekymringer om visumoverskridelser og terrorforbindelser. I motsetning til ordren i 2017 inkluderer dette forbudet unntak for eksisterende visuminnehavere, folk med permanent oppholdstillatelse og folk med dobbelt statsborgerskap, og ordren mangler en spesifisert sluttdato, noe som antyder en mer permanent holdning fra Trump. Dette er neppe en unntakstilstand, all den tid det ikke foreligger den samme tidsbegrensningen som loven hadde i 2017.
Innreiseforbudet i år må ses i lys av Trumps større, systematiske innstramming av innvandringspolitikken, som har vært en sentral del av hans politiske plattform, og som var og fortsatt er et uttalt ønske av amerikanske velgere. Siden Trump kom tilbake til Det hvite hus i januar, har han erklært nasjonal nødsituasjon ved landets sørlige grense, nektet asylsøkere adgang, autorisert nasjonale innvandringsraid og nå sist stanset internasjonale opptak til Harvard University.
På Voice of America på myndighetenes nettsider forklares politikken som «sunn fornuft»:
Da president Trump gikk inn i sin andre periode, instruerte han utenriksminister Marco Rubio til å utføre en sikkerhetsgjennomgang av høyrisikoregioner og komme med anbefalinger for hvor restriksjoner bør innføres.
«Helt enkelt», sa president Trump, «kan vi ikke ha åpen migrasjon fra noe land der vi ikke trygt og pålitelig kan kontrollere og screene de som søker å komme inn i USA». Derfor signerte han en ny presidentordre som innfører reisebegrensninger for land som Afghanistan, Burma, Tsjad, Republikken Kongo, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Haiti, Iran, Libya, Somalia, Sudan og Jemen.
«Styrken på restriksjonene vi bruker avhenger av alvorlighetsgraden av trusselen som utgjøres», forklarte president Trump.
«Listen kan revideres basert på om det gjøres vesentlige forbedringer. Og på samme måte kan nye land legges til etter hvert som trusler dukker opp rundt om i verden. Men vi vil ikke tillate folk å komme inn i landet vårt som ønsker å skade oss, og ingenting vil hindre oss i å holde Amerika trygt.»
Presidentproklamasjonen begrenser også delvis innreisen for statsborgere fra ytterligere sju land som også utgjør en høy risiko for USA.
De sju øvrige landene er listet i faktaarket Det hvite hus har publisert. Det er Burundi, Cuba, Laos, Sierra Leone, Togo, Turkmenistan og Venezuela.
Varig og mer uangripelig
Beskjeden fra Det hvite hus er enkel – og trolig varig. Fokuset er å sikre nasjonale grenser og sikkerhet, og ser man begrunnelsene som er tillagt hvert enkelt land som har fått innreiseforbud, er det ikke vanskelig å si seg enig i at det reelt sett er i ethvert demokratisk lands interesse å gjøre det samme. Blant de generelle sikkerhetsvurderingene nevnes blant annet:
- Visse land viser høye tall for overskridelse av visumfrister, noe som viser mangel på respekt for amerikanske immigrasjonslover og økende byrde på håndhevingssystemer.
- Andre land mangler samarbeid i deling av identitets- og trusselinformasjon, noe som undergraver effektiv amerikansk immigrasjonskontroll.
- Noen land har en betydelig terrortilstedeværelse eller statsstøttet terrorisme, noe som utgjør en direkte risiko for USAs nasjonale sikkerhet.
- Flere land har historisk sett unnlatt å ta tilbake statsborgere som er utvist fra USA, noe som kompliserer USAs innsats for å håndtere innvandring og offentlig sikkerhet.
Ren logikk, og videre kan det vise seg å være vanskelig for domstolene å omgjøre ordren. Den peker direkte på hvert lands spesifikke sikkerhetstrussel. Som eksempel kan man se hva som skrives om henholdsvis Afghanistan og Cuba:
Afghanistan: Taliban, en spesialutpekt global terroristgruppe (SDGT), kontrollerer Afghanistan. Afghanistan mangler en kompetent eller samarbeidsvillig sentralmyndighet for utstedelse av pass eller sivile dokumenter, og landet har ikke passende screening- og godkjenningstiltak. Ifølge rapporten om inn-/utreiseoverskridelser av innreise- og utreisevisum fra Department of Homeland Security (DHS) for regnskapsåret 2023 («Overstay Report») hadde Afghanistan en overskridelsesrate for forretnings-/turistvisum (B1/B2) på 9,70 prosent og en overskridelsesrate for student- (F), yrkesrettet (M) og utvekslingsbesøkende (J) på 29,30 prosent.
Cuba: Cuba er en statssponsor av terrorisme. Cubas regjering samarbeider ikke med eller deler tilstrekkelig informasjon om politiet med USA. Cuba har historisk sett nektet å ta tilbake sine utviste statsborgere. Ifølge rapporten om overskridelse av oppholdsfrist hadde Cuba en overskridelsesrate for B1/B2-visum på 7,69 prosent og en overskridelsesrate for F-, M- og J-visum på 18,75 prosent.
Denne gang har ikke Trump-administrasjonen fokusert utelukkende på muslimske land, men på land som utgjør en fare generelt.