Den som påpeker den pågående befolkningsutskiftningen, latterliggjøres som en konspirasjonsteoretiker fra de mørkeste kroker på internett. Man risikerer å bli stemplet som radioaktiv og muligens det som verre er.
Men la oss se på bare ett tall fra hva som pågår i Danmark under Socialdemokratene: I perioden 2019 til og med 2024, altså under statsminister Mette Frederiksen, har den mest problematiske innvandringen kulturelt og økonomisk, altså innvandringen fra det utvidede Midtøsten, økt med hele 124 prosent. Det til tross for alle medieutspill fra den kanten om hvor mye man skal stramme inn, hvordan man skal bevare Danmark.
124 prosent er ikke kun en liten svingning. Det er ikke en naturlig utvikling. Det er en massiv og akselererende forandring av et land man knapt har sett noe annet sted i verden, med et klart unntak av Vest-Europa.
Tilliten forvitrer
I tillegg deles det ut tusener av statsborgerskap, som i Norge, til personer uten tilknytning til vår kultur, språk eller historie – tusenvis av statsborgerskap til personer som ikke kjenner de kulturelle hverdagslige kodene.
Demografi er ikke bare tall. Demografi er skjebnen til enhver nasjon.
Når det demografiske grunnlaget for et samfunn endres, endrer alt seg: normer, verdier, historisk bevissthet, tillitsforhold mellom borger og stat, mellom mann og kvinne, mellom individ og fellesskap.
Kultur er rett og slett ikke en koffert, som du kan pakke ut og dele ut innholdet blant alle verdensborgere. Kultur er arv, konflikt, tilpasning og eksklusivitet. Kultur krever kontinuitet og et folk som føler seg knyttet til hverandre.
Ingen nasjon kan overleve hvis dens kulturelle kjerne forsvinner. Hvert land, hvert imperium, hvert folk som har prøvd det har kollapset.
Dette skriver Mitcel Oliver, Dansk Folkeparti, hos Altinget (betalingsmur, 18. juni 2025). Barna og barnebarna våre skal vokse opp i et land som minoritet, hvilket allerede har skjedd i bydeler i eksempelvis Oslo. De vokser opp i omgivelser der de norske normene og verdiene er skjøvet i bakgrunnen til fordel for de innvandrede – ofte ikke humane og demokratiske – verdiene som er plassert i førersetet. For disse barna allerede i dag er ikke omgivelsene lenger deres. For de er i mindretall. Enkel matematikk for de fleste, men ikke for politisk lederskap.
Hva vil våre etterkommere i eksempelvis 2060 tenke når de finner ut at Norge en gang bestod av et tydelige og forpliktende tillitsbasert fellesskap med en klar kulturell kjerne? De vil føle seg fremmedgjorte. Ja, rett og slett utskiftet. De vil kjenne på skam, skam fordi landet deres ble gitt bort uten kamp – fordi deres forfedre var opptatt av «den gode moralen».
Bedraget
Når man kommer i mindretall – som skjer i Norge en god stund før vi runder et nytt århundre (kanskje så tidlig som i 2060, har vi beregnet for en del år siden), så handler det ikke bare om et tallmessig mindretall. Et mindretall mister myndigheten overfor omgivelsene. Et mindretall kan ikke definere et nasjonalt fellesskap. Det er flertallet som har makten. Et norsk mindretall blir kun ett av de mange mindretallene, som pakistanere, somaliere, afghanere, eritreere etc. Det blir med andre ord et multikulturelt kaos, et katastrofeeksperiment. Det blir et land uten et leselig kart og uten et kompass i vater.
Det finnes ikke en liknende historisk parallell, der en sivilisasjon har overlevd en liknende demografisk endring uten radikal forandring. Enten assimilerer man seg – ellers så blir man assimilert. Enten spiser man – eller så blir man spist.
I hele Vest-Europa er mønsteret det samme. En politikk for assimilering eksiterer ikke. Det handler om trylleformularene «integrering«, og enda penere, «inkludering«. Politikerne later som om de tror på at med de rette tryllefomularene så kan teltkledde somaliske analfabete kvinner eller kjortelkledde irakiske menn bli gode norske borgere som deltar på våre fellesarenaer, der de beriker nordmenn med nye og bedre normer og verdier.
Bedraget er himmelropende. Som da Espen Barth Eide i 2013, også den gang utenriksminister, talte til medlemmene i Tawfiq Islamsk Senter under id-feiringen. ”Det en glede å få være hos dere på denne festdagen!” Dette var åpningen, og fortsettelsen er som følger:
Problemene i vårt samfunn skyldes kommunikasjonsproblemer, mangel på arenaer der vi kan lære hverandres koder. Målet må derfor være:
Å skape og åpne arenaer for hverandre.
Fordi vi er en del av et stort norsk fellesskap – som på kort tid må greie å mestre forandring og kommunikasjonen mellom oss. Vi må lære mer om alle likhetene mellom mennesker i Norge, for de er det flest av – og mer om hvordan vi skal håndtere det som er av forskjeller.
(…)
Solidaritet, fellesskap og samhold er ikke bare uttrykk, men realiteter som praktiseres gjennom almisse/zakat eller skatt/fordeling av goder.
Muslimer i Norge er en del av det norske fellesskapet. Det nye norske vi.
Det er derfor jeg står her i dag.
Sammen så deler vi det norske samfunnets fellesskap og utfordringer. Og vi deler det internasjonale samfunnets utfordringer.
Om den norske kulturarven falt disse ordene:
Men denne kulturarven skal også videreutvikles – sammen med dere. Sammen skal vi definere norske interesser.
Da må vi unngå at norske interesser bare er noen nordmenns interesser, og unngå at norsk kultur bare er noen nordmenns kultur.
Da må vi bruke det aller viktigste redskapet vi har; kommunikasjon, åpenhet og dialog. Og vi må skape rom, nye arenaer. Ved å invitere hverandre til samtale – til en utenriksministers kontor, eller til en talerstol i moskeen etter fredagsbønnen.
Samme moské hadde nylig hatt besøk av en sjeik som propaganderer hat mot ikke-muslimer, han taler for væpnet hellig krig, jihad. Frafalne muslimer skal drepes, homofile likeså, han rangerer kvinner rettighetsmessig under mannen, og aller helst skal kvinner dekke ansiktet.
Med andre ord vil den nye kulturen på sikt i Norge bli en kultur som for dagens nordmenn er diametralt motsatt av dagens kultur. Det er, igjen, enkel matematikk. Men ikke for folk som Barth Eide.
Enorm viljestyrke
Det er derfor de kommende årene, de neste om lag 10 – 20 årene, er helt avgjørende for Norges fremtid. For Oslo handler det om 5 – 10 år og flertallet er tapt. Det er nå nordmenn og de innvandrere som vil Norge av hele sitt hjerte har flertall. Det er vi som kan og skal skape Norges fremtid. Det er nå vi skal sette inn kraftfulle tiltak. Det er nå vi skal utvise alle dem som ikke vil Norge.
Men klokken tikker. For hvert år som går vil motet til flere og flere svekkes. Man viker unna før konfrontasjoner kommer, fordi man frykter nettopp konfrontasjoner der man utskammes, æreskjelles, ja, endog risikerer fysiske overfall.
Politikerne ser ut til å ha misforstått noe ganske kraftig. For det er ikke noe progressivt eller heltemodig ved å bryte ned sitt eget folk. Det er ikke noe politisk korrekt i det å svikte sine egne barn. Det er politisk galematias.
Det er overhodet ikke noe solidarisk i å ofre Norges kultur og historiske arv på det multikulturelle alteret.
Det er ikke hat å ville bevare. Å ville bestå er ikke ekstremisme. Det er selvhat å legge til rette for vold og overgrep mot egen befolkning gjennom masseinnvandring for å polere glorien i egen godhet. Det er ekstremt narsissistisk å la barn og barnebarn leve med konsekvensene av å ikke ha mot til å bestemme sin skjebne selv.
Det vi trenger nå er en enorm viljestyrke. Enorm. Vi må stålsette oss moralsk – på vegne av våre etterkommere. Vi må våge å si sannheten: Det er kun omfattende deportasjoner av dem som er kriminelle, dem som ikke deler vår kultur, språk og fellesskap som gjelder nå. I tillegg til en lang innvandringsstopp av dem som vi kan forvente ikke vil Norges ve og vel.
Hvis menneskerettigheter skal ha et meningsfullt innhold må det inkludere å bevare egen nasjon bygd møysommelig opp gjennom over 1.000 år, og overlate landet gjenkjennelig til våre etterkommere.