Det er klart det er urettferdig. Blodig urettferdig. Og det er akkurat det samme det iranske regimet er: blodig urettferdig, bokstavelig talt.
– Kommer jeg aldri til å bli norsk nok, sier politimann Xander Radpey.
Slik innleder VG reportasjen med iranskfødte Radpey, en mann som innvandret til Norge som barn og som fremstår som assimilert i Norge. En mann som bidrar til Norge og fellesskapet. Det er overhodet ikke vanskelig å kjenne sympati for denne politimannen som er gift med en kvinne fra Mexico. Problemet til Radpey er todelt, etter vår erfaring. 1. For å jobbe med gradert informasjon, må du ha sikkerhetsklarering fra norske myndigheter. 2. Iran behandler ikke bare Radpey som iransk stasborger. Har han barn født i Norge, anser Iran også disse for iranske statsborgere. Om moren til barna er helnorsk eller innvandrer fra et annet land, spiller ingen rolle for despotene i Iran. De slipper ikke nakketaket på noen med iransk tilknytning. De er og forblir iranere til de går i graven. Iran har altså stålkontroll på dem.
Fare for utpressing
Iran har sin lyttepost i Norge ved ambassaden i Oslo. I HRS kjenner vi iranere som forteller om hvordan de gjennom årene har merket seg at Iran overvåker dem – på norsk jord. Også gjennom direkte henvendelser. Forsøk på verving inkludert, verving til tjeneste for det iranske regimet. Man tester lojaliteten. En som står oss nær, født i Norge og med en norsk forelder og en iransk forelder, vet at hen aldri kan få en toppstilling i norsk offentlighet som er knyttet til tilgang til sensitive data, som nøkkeltall for Norges økonomi, som tilgang på innsyn i topp hemmelige militære opplysninger. Man blir ganske enkelt ikke sikkerhetsklarert fordi iranske myndigheter står i veien for dette.
Det handler ikke om at Norge mener du «aldri kan bli norsk nok». Det handler ganske enkelt om Norges sikkerhet. Nettopp derfor stusset vi da Masoud Gharakhani, født i Iran, ble stortingspresident. Dette må unektelig gi ham tilgang til sensitiv informasjon som kan sette ham i en posisjon der han kan bli utpresset av Iran. Det handler ikke om Gharakani som person, han fremstår som assimilert i norsk kultur. Vi stusset nettopp av nevnte faktum: Hvordan kunne Gharakhani sikkerhetsklareres nasjonalt gitt hans bakgrunn? Han trenger ikke søke om pass hvis han vil besøke Iran. Passet har han fått i evig eie, det har også hans barn født i Norge. De registreres i Iran som iranske statsborgere.
VG lener sin mangelfulle reportasje på en høring fra Oslo Politidistrikt om sikkerhetsklarering:
Oslo politidistrikt hevder ordningen brukes på en måte som systematisk utelukker ansatte med annen etnisk bakgrunn enn norsk. Dette fremgår av et høringssvar fra Oslo politidistrikt til Justisdepartementet, som ønsker å endre den gjeldende sikkerhetsloven.
Vel, det er ikke etnisk bakgrunn dette først og fremst handler om. Det handler om familiær tilknytning til despotiske regimer, en tilknytning som gjør deg sårbar for press fra regimet. I Iran er det et vell av ulike etniske grupper (arabere, persere, kurdere, baluchere osv.) Altså kan vi etter all sannsynlighet utelukke at det er etnisk bakgrunn dette handler om, det er nasjonal bakgrunn.
Vurderer endringer
Det interessante i VGs reportasje er ikke minst at Radpey hadde sikkerhetsklarering, som han mistet i 2023. Beskjeden var at han etter 17 år i politiet ikke lenger var «sikkerhetsmessig skikket».
Da Sivil Klareringsmyndighet (SKM) først suspenderte klareringen hans i 2022, var begrunnelsen at kona var fra Mexico – et land Norge ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid med. (…) Men da SKMs avslag kom i 2023, ble hans tilknytning til Iran trukket frem som hovedbegrunnelse, også det et land Norge ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid med.
Det er Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som er fagmyndighet og klageinstans. Hvis NSM opprettholder en avgjørelse i SKM, anser SKM sin avgjørelse som riktig. Ingen av instansene vil kommentere enkelttilfeller som Radpey.
Heller ikke sønnen til Radpey slipper unna. Før han skulle inn til førstegangstjeneste fikk han beskjed om ikke å møte frem likevel. Hvorfor? Fordi faren hans er fra Iran.
Visepolitimester Geir Solem i Oslo politidistrikt mener at dagens praksis med avslag på grunn av «tilknytning til fremmede stater» – «uten at det legges frem konkrete bevis for faktisk sårbarhet», er et problem.
«Avslag på klareringer basert på udokumenterte risikovurderinger og et lite transparent skjønn, skaper mistillit og følelse av utenforskap», skriver politidistriktet i sitt høringssvar.
Solem mener at «mangfold» er en «forutsetning for gode polititjenester. Politiet er avhengig av ansatte med minoritetsbakgrunn for å løse viktige sikkerhetsoppgaver, spesielt innen skjult etterforskning». Vel, nå kjenner vi godt til politi som er oppgitt over mangel på lojalitet til lover og regler blant betjenter som snoker i pågående saker som omhandler «deres egne», inkludert i saker om oppholdstillatelser. Dette ser ikke ut til å være et tema for politiledelsen, i alle fall ikke utad.
Justisdepartementet vurderer nå endringer i tråd med Hurdalsplattformen.
«Avgjørelse om klarering skal fattes på grunnlag av en individuell og konkret helhetsvurdering av forhold som kan påvirke personens sikkerhetsmessige skikkethet. I vurderingen skal det legges vekt på forhold som er relevante for personens pålitelighet, lojalitet og dømmekraft i forbindelse med behandling av gradert informasjon og tilgang til skjermingsverdige objekter og infrastruktur. Både forhold som taler for og mot at personen er sikkerhetsmessig skikket, skal inngå i helhetsvurderingen. Vurderingen skal gjøres på grunnlag av en personkontroll» (VGs uthevinger, red.).
Så lenge vi har personer i Norge med familiær tilknytning til despotiske regimer, er det vanskelig å se for seg at en vurdering av personens sikkerhetsmessige skikkethet, skulle opphøre. Ja, det fremstår fort som urettferdig, men vi kan ikke risikere eksempelvis å få putinister inn i sensitive posisjoner i sentrale offentlige organer. Det ville vært svært hasardiøst. Så får de som opplever seg urettferdig behandlet heller prøve å leve med og akseptere dagens barske realiteter sikkerhetspolitisk.
Kan ramme som en hammer
Vår faste kontakt i Etterretningstjenesten er ikke imponert.
– Jeg visste at dette surret ville komme og det ville bli en greie. Folk i E har vært bekymret for dette lenge. Jeg ser at E har ute stillingsutlysninger både titt og ofte der de søker etter folk med tunge kompetanser. De vil ikke ha folk med doble statsborgerskap og har du iransk statsborgerskap, så kan du ikke klareres for CTS/SH (Cosmic Top Secret/Strengt Hemmelig, anm.), så enkelt er det. Kjenner ikke fyren selv, men han skal ha fått innpass i E-tjenesten. Skjønner ikke at han fikk klarering dit da Iran har vært på Forsvarets radar i svært mange år, sier han.
Vår kontakt sier videre at det ikke er en rettighet å bli sikkerhetsklarert.
– Klareringspraksisen da og nå er tydeligvis endret, og etter mitt skjønn til det bedre. Sikkerhetsklarering er ingen rettighet, det er et privilegium, faktisk høyere enn statsborgerskap (som man etter mitt skjønn burde innskrenke adgangen til). OPDs uttalelse er for meg komplett uforståelig, men de ønsker vel å være «relevante» (eller PK, som noen kaller det). I sin ytterste konsekvens handler praksis (som er det sentrale) å ivareta vår egen og våre alliertes interesser. Begynner POD med dette, så følger grønn sektor (forsvaret, anm.) etter og det får konsekvenser over hele linja.
Etterretningsveteranen påpeker at det får konsekvenser for hvordan andre land ser på Norge.
– Da begynner folk utenfor Norge, f.eks. USA, å lure på hva vi egentlig holder på med. Der borte er det også «helt Texas» når det gjelder klareringer og de har gjort mange blundere, men hvis vi ikke har våre regler klare og det skjer en hendelse som ikke ville skjedd fordi vi slipper folk fra land som vi ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid med, så vil det ramme nasjonen som en hammer en gang i fremtiden. Vi har fortsatt et rykte på oss for profesjonalitet og sikkerhetsmessig integritet, men det vil forsvinne som smør i sommersol på minuttet om «en av våre» forårsaker noe som kan spores tilbake til ulne prosedyrer for personellsikkerhet.
Verden er ikke feilfri – mildt sagt.
Hovedillustrasjon: Bearbeidet i Grok