Det er ikke bare i Norge de underligste tolkninger av menneskerettigheter og folkerett er i vinden, det er i de samme juridiske tolkningsrommene det utkjempes kamper også i andre europeiske stater. De doble standardenes folkerett, kunne kanskje dagens kreative juridiske tolkninger blitt kalt, for igjen er det altså Israel, Midtøstens eneste demokrati, som er gjenstand for kritikk. I tillegg er det ikke greit at deler av samarbeidsavtalen er gradert, synes å være budskapet fra de kreative juristene – som om forsvarshemmeligheter er noe som bør deles med allmennheten.
Jerusalem Post (JP) skriver om bakgrunnen for avtalen, som etter planen skal videreføres i år.
Memorandumet ble undertegnet i Paris 16. juni 2003 «mellom Italias regjering og Israels regjering om samarbeid innen militær- og forsvarssektoren», men ifølge advarselen har det siden vært «innhyllet i militær hemmelighold».
Memorandumet fornyes automatisk hvert femte år med mindre en av partene gir skriftlig varsel om oppsigelse før perioden utløper. Nå har ti eksperter i konstitusjonell og internasjonal rett – inkludert Ugo Mattei, Fabio Marcelli og Domenico Gallo – sendt en advarsel til Meloni-administrasjonen.
De er representert av advokatfirmaet Luigi Paccione i Bari. De to hovedproblemene juristene peker på, er det de kaller en systematisk krenkelse av internasjonal og humanitær lov fra den jødiske staten, samt at det italienske folk nektes retten til informasjon om memorandumets innhold og kostnader.
FN ikke det FN en gang var
Skal man se det tragikomiske i å framholde at et forsvarssamarbeid ikke er fullstendig gjennomsiktig, bør man definitivt se på hva ti-spannet av jurister har funnet som begrunnelser. Her er det henvisninger til både EU-traktatene og FNs menneskerettighetsarbeid, der EU er notorisk ugjennomsiktig selv, og der FN langt fra er det FN en gang var.
Juristene sier de representerer «den italienske grunnloven, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), og EU-traktatene, samt FNs «International Bill of Human Rights» og FNs erklæring om menneskerettighetsforkjempere, vedtatt av FNs generalforsamling i resolusjon 53/144 i 1999.
Vi har skrevet mange saker om FN, og kan gjenta hva problematikken består i. FN er notorisk opptatt av Israel, og at «fredorganet» preges av antisemittiske vyer er ikke så underlig når man ser på sammensetningen. FN har i dag 193 medlemsland, og en betydelig maktblokk i organisasjonen er G77-gruppen, som består av 134 utviklingsland pluss Kina. G77 ble etablert i 1964 for å fremme økonomiske interesser og styrke forhandlingsposisjonen til utviklingsland i FN. Gruppen dominerer ofte avstemninger i FNs generalforsamling på grunn av sitt høye antall medlemmer, som utgjør over to tredjedeler av FNs medlemsland. De fleste landene i G77 er afrikanske, asiatiske og latinamerikanske, og gruppen fokuserer på temaer som økonomisk utvikling, gjeldslette og klimaendringer.
Innenfor G77 finner vi Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), som består av 57 land med muslimsk majoritet. OIC ble grunnlagt i 1969 og arbeider for å fremme solidaritet blant medlemslandene og beskytte islamske interesser globalt. I FN fungerer OIC som en koordinert blokk, ofte i samarbeid med G77, for å fremme sine agendaer, som støtte til palestinske rettigheter og bekjempelse av (såkalt) islamofobi. OICs innflytelse er betydelig, da de representerer en stor andel av G77s medlemmer og dermed kan påvirke FNs resolusjoner.
OIC vedtok Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam i 1990 som et alternativ til FNs universelle menneskerettighetserklæring fra 1948. Kairo-erklæringen understreker at alle menneskerettigheter må tolkes i lys av sharia, islamske lover. For eksempel sier artikkel 24 og 25 at alle rettigheter og friheter er underlagt sharia, og at sharia er den eneste kilden til tolkning av erklæringen. Dette innebærer at rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling kan begrenses dersom de anses å stride mot islamske doktriner.
Ingen av disse tingene er listet i «trusselbrevet» mot Meloni, men det er vesentlig å forstå at menneskerettigheter er selektive størrelser i denne sammenheng.
Retten til fred – hvis du ikke er jøde
Videre synes argumentasjonen rimelig konstruert:
Et sentralt spørsmål juristene tar opp, er at detaljene og aktivitetene i memorandumet «ikke er fullt tilgjengelige for italienske borgere, fordi det inneholder klassifisert informasjon, noen til og med dekket av militært hemmelighold», skriver JP.
Juristene hevder at slik hemmelighold innebærer at memorandumet «sannsynligvis involverer utveksling av informasjon som ikke er til sivile formål, men i det minste til forsvar – om ikke til geopolitisk strategi eller konflikt».
Siden gjennomføringen av memorandumet medfører kostnader for statsbudsjettet, det vil si italienske borgere, mener juristene at offentligheten burde ha tilgang til dets «faktiske implementering i virkelige scenarioer».
Forsvar koster – og forsvar handler ofte om nettopp forsvar – ikke utelukkende om sivile formål. Og selvsagt handler hovedkritikken om hvor grusom Israel er, mens terrorhandlinger mot Israel ikke nevnes med et pip.
Brevet hevder også at memorandumets hemmelighold er i direkte strid med den italienske grunnloven, spesifikt retten til informasjon under artikkel 21, og menneskeretten til fred, som er beskyttet av artikkel 10 i grunnloven sammen med artikkel 28 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter.
Ifølge juristene har memorandumet vært i kontinuerlig konstitusjonell krenkelse siden det ble innført. Juristene trekker frem de tre fornyelsene av memorandumet til nå, som sammenfalt med tre viktige hendelser i Israel-Palestina-konflikten.
Den første fornyelsen sammenfalt med «Operasjon Cast Lead» i 2009, som juristene sier resulterte i 1.400 palestinske dødsfall og tusenvis av skadde i Gaza, med henvisning til Amnesty International og FNs Fact Finding Mission.
Den andre fornyelsen sammenfalt med «Operasjon Protective Edge» i 2014, som juristene sier resulterte i over 2200 palestinske dødsfall, med henvisning til FN-rapporten.
Den tredje fornyelsen sammenfalt med Gaza-grenseprotestene i 2018–2019 («Great March of Return»), som FN sier resulterte i 230 palestinske dødsfall. Juristene hevder at Italia dermed ikke oppfyller sine forpliktelser under traktatbasert folkerett ved å fornye memorandumet, gitt Israels påståtte brudd på jus ad bellum og jus in bello.
Dette er argumentasjon man har sett mange eksempler på fra regjeringen Støre, norsk UD og FN siden Hamas angrep Israel 7. oktober 2023. Israel må for enhver pris ikke forsvare seg, og nåde den som måtte finne på å opprettholde noe forsvarssamarbeid med den israelske regjeringen.
Nå har Meloni mange ganger vist at hun tåler godt å beskyldes for alt fra rasisme til høyreekstremisme, så det er ingen grunn til å tro at den italienske regjeringen vil la seg instruere av de ti juristene, selv om JP opplyser at de ti juristene har «formelt bedt Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet om å starte prosedyren for å si opp memorandumet, informere juristene om oppstarten av oppsigelsen innen 60 dager, og oppgi navnene på tjenestemennene som er ansvarlige for å starte oppsigelsesprosedyren innen samme frist».
Moralske plikter
Og selvsagt kommer moral-begrepet inn, der forfatterne av brevet indirekte signaliserer at deres moral er den aller beste.
Juristene advarer deretter om at «ved manglende respons eller unnlatelse av å handle» vil de «gå videre gjennom alle lovlig tillatte kanaler». Fausto Gianelli fortalte Palestine Chronicle at «fornyelsen av denne avtalen representerer en bekreftelse på italiensk støtte til den israelske krigsmaskinen». Han la til at «den italienske regjeringen har en juridisk, ikke bare moralsk, plikt til å handle deretter».
Akkurat det er nok ikke så sikkert. Å stylte opp et påstått forsvar av egen grunnlov med henvisninger til diverse menneskerettigheter vil forhåpentligvis ikke nytte. Retten til liv gjelder jo også for den angrepne part, og at Italia under Meloni har valgt en allianse med Israel er langt mer betryggende enn de alliansene vår egen regjering har inngått i Midtøsten.
Anne Herzberg, juridisk rådgiver for NGO Monitor og ekspert på internasjonal menneskerettighetslov, fortalte The Jerusalem Post at brevet «ser ut til å være et PR-stunt kledd opp som et juridisk dokument, rettet mot å presse den italienske regjeringen».
«Hvis målet til disse aktivistene var å avslutte krigen og sikre ‘respekt’ for folkeretten, ville tiden deres vært bedre brukt på å kampanje for løslatelse av gislene og stoppe Hamas’ omdirigering av bistand», sa hun.
Nettopp. Hamas nevnes ikke med et ord.
Hovedillustrasjon laget med Grok