Den norske statsadministrasjonen bærer et betydelig ansvar for medvirkningen til jødedeportasjonen under andre verdenskrig. Når man registrerer den sittende regjerings påfallende jødefiendtlige politikk i dag, hviler praksisen på en lang historie preget av moralsk svik.
Jeg har to bøker på skrivebordet som begge påpeker det moralske sviket. Einhart Lorenz’ bok Vergangenheitspolitik und Erinnerungskulturen im Schatten des Zweiten Weltkriegs: Deutschland und Skandinavien seit 1945 (1998) og Bjarte Brulands Hoolocaust i Norge (2017). Jeg må innrømme jeg gjør meg noen tanker om Støre-regjeringens fokus på «felles minnepolitikk» når jeg blar i disse bøkene. Minnepolitikken kan man lese om i Ekstremismekommisjonens rapport, der historien igjen vannes ut og fortynnes. Les rapporten og se det selv. Minnepolitikken skal formes rundt en fortelling om muslimers smerte, mens minnearbeidet om jødenes historie og Holocaust er oppsummert i en liten faktaboks. Ordet «jøde» forekommer 118 ganger i rapporten, mot ordet «muslim» som forekommer 383 ganger – sistnevnte fulgt av malende beskrivelser av ekstremismen de utsettes for.
Tilbake til historikerne Bruland og Lorenz, evner de det regjeringen ikke evner: Å fortelle historien om Norges skammelige håndtering av jødeforfølgelsen under og etter andre verdenskrig.
Motvilje
Etter frigjøringen i 1945 unnlot Norge å stille sentrale aktører i statsadministrasjonen til ansvar for deres rolle i jødeforfølgelsen. Mens NS-medlemmer og kollaboratører ble straffeforfulgt under rettsoppgjøret, ble ikke embedsmenn og polititopper som deltok i arrestasjonene og deportasjonene tiltalt i samme grad. For eksempel ble politisjefen i Oslo, Knut Rød, som organiserte arrestasjonene i 1942, frikjent i 1948 til tross for bevis på hans aktive rolle.
Norske myndigheter konfiskerte jødisk eiendom under krigen, inkludert hjem, bedrifter og bankkontoer, som en del av den nazistiske ariseringen. Etter krigen ble ikke denne eiendommen returnert i tilstrekkelig grad. Tvert om tok staten i mange tilfeller over verdiene som «herreløse». Mangelen på kompensasjon i tiår etter krigen reflekterer en unnlatelsessynd som forsterket smerten for overlevende og deres familier. Gerhardsens regjering sviktet i å ta et umiddelbart oppgjør med jødesaken etter krigen, og unnlatelsessynden fortsatte.
Etter press ble det såkalte Skarpnes-utvalget opprettet i 1997, der nevnte historiker og forfatter Bjarte Bruland deltok. Blant interessante norske, offentlige utredninger kan resultatet av Skarpnes-utvalgets arbeid, NOU 1997: 22 Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig anbefales. Man ser enkelt norsk antisemittisme i den, der flertallet av utvalget bagatelliserer og relativiserer statens handlinger mot jødene. Hele utredningen er todelt, der Bruland og psykolog Berit Reisel står for mindretallsutredningen. Flertallet ville faktisk ikke si noe om hvorvidt de mente jødene hadde krav på oppreisning i det hele tatt.
Et flertall innen flertallet (Falkanger, Fure, Grimnes og Sunde) drøfter noen modeller for en behandling av spørsmålet: fullt etteroppgjør, dekning for de tap jødene led fordi ens regler for jøder og ikke-jødiske nordmenn slo ut i jødenes disfavør, eller en erkjentlighetssum. En eventuell utbetaling eller erkjentlighetssum kan gis enten individuelt eller kollektivt. Utvalgets leder (Skarpnes) anbefaler at staten bevilger det antatt udekkede økonomiske tap som flertallet har kommet fram til, og at det ytes billighetserstatning til skadelidte eller deres etterkommere for individuelle tap som måtte bli anmeldt og sannsynliggjort. Restbevilgningen kan så anvendes til kollektive jødiske formål. De øvrige medlemmer av flertallet ønsker ikke å ta stilling til om det skal utbetales noe beløp, eventuelt hvor meget eller til hvem. (min uthev.)
Kun en brøkdel av hva staten beslagla av jødiske eiendommer og eiendeler ble tilbakebetalt. Mange overlevende og deres familier møtte byråkratiske hindre og manglende vilje fra myndighetene til å kompensere dem. For eksempel ble jødiske hjem solgt til nordmenn under krigen, og etter krigen ble de opprinnelige eierne ofte tvunget til å kjøpe tilbake sine egne eiendommer eller betale skatt på dem. Staten plyndret ganske enkelt jødene.
Skarpnes-utvalgets rapport i 1997 førte til at Stortinget bevilget noen millioner kroner til erstatning, fordelt på individuelle utbetalinger og kollektive tiltak som støtte til jødiske institusjoner. Imidlertid var mange overlevende allerede døde da erstatningen kom, og beløpene ble med rette kritisert som utilstrekkelig av Det mosaiske trossamfunn.
Unnskyld – 70 år på overtid
I 2012, under Jens Stoltenbergs regjering, kom en offisiell unnskyldning for Norges rolle i deportasjonen av jøder. Stoltenberg holdt en tale på Holocaust-dagen 27. januar 2012, der han sa: «Det er på tide at vi erkjenner at også nordmenn sto bak planleggingen og gjennomføringen av arrestasjonene og deportasjonene.» Dette markerte et historisk oppgjør, men for mange etterkommere var det for sent, for det kom etter ikke før så å si alle jødene som overlevde Holocaust var døde, og det hadde altså gått 70 år. Den siste gjenlevende fra skipet Donau var til stede under minnehøytideligheten. Resten var borte.
Stoltenbergs unnskyldning i 2012 var symbolsk snarere enn substansiell, da den ikke ble fulgt opp med ytterligere tiltak for å adressere systemiske problemer, og særskilt må man påpeke den innvandrede antisemittismen i dagens samfunn som et uadressert problem.
Norge slapp unna et internasjonalt oppgjør i 1945, og ingen norske embedsmenn ble stilt for retten i Nürnberg, til tross for at deres medvirkning i jødeforfølgelsen kunne kvalifisere til tiltale for medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten. Sammenlignet med andre land, som Frankrike, der Vichy-regimets ledere ble straffeforfulgt, var Norges rettsoppgjør svært så mildt mot statsapparatet.
Ved å peke på at Norge var et okkupert land som gjorde motstand mot nazistene, har statsadministrasjonens rolle i jødeforfølgelsen blitt bagatellisert.
Etter andre verdenskrig, i 1945, ble mange dokumenter knyttet til rettsoppgjøret og den tyske okkupasjonen hemmeligstemplet. Noen av disse, som referater fra Regjeringens sikkerhetsutvalg, ble gradert som «strengt hemmelig» og forseglet i opptil 100 år for å beskytte sensitiv informasjon om nasjonal sikkerhet og samarbeid med allierte – og samarbeid med ikkeallierte. Dette inkluderte også dokumenter om motstandsbevegelsen og NS-medlemmers aktiviteter, som først ble delvis avgradert på 1990-tallet. I dag ligger tilgjengelige dokumenter i Arkivverket. Tilgang til informasjon er viktig.
Dokumentasjonen
Lorenz’ kapittel Jødeofre og rettsoppgjør er en skarp kritikk av Norges medvirkning til jødeforfølgelsen og den manglende viljen til å ta et oppgjør etter krigen. Gjennom grundig dokumentasjon viser han hvordan den norske statsadministrasjonen aktivt deltok i Holocaust, og hvordan unnlatelsen av å stille embedsmenn til ansvar etter 1945 representerte både en juridisk og moralsk svikt.
Nå skal vi ikke mange år tilbake for å minnes rabalderet rundt Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? Michelet argumenterte for at deler av den norske hjemmefronten visste mer og kunne gjort mer i forkant av de alvorlige overgrepene mot jødene i Norge under andre verdenskrig. Uten å gå nærmere inn på verken boken eller de påfølgende motbøkene, er poenget at Michelet tok utgangspunkt i dokumenter som var spart siden krigen. Jødehatet levde da slik det lever nå. Det er en del av det norske statsapparatets DNA, så å si.
I The End of the Holocaust, utgitt i 2011, framholder forfatter Alvin H. Rosenfeld at spredningen av bøker, filmer, TV-programmer, museer og offentlige minnesmerker knyttet til Holocaust, perverst nok har ført til en reduksjon av betydningen av og en forringelse av minnet om jødeutryddelsen. Rosenfeld skriver at «det nazistiske folkemordet på jødene vil ikke snart bli glemt, men måten det opprettholdes i minnet og overføres på, avhenger i overveldende grad av hva vi velger å hente fram fra fortiden».
I avslutningskapittelet beskriver han hvordan relativiseringskulturen har evnet å fjerne Holocausts unike grusomhet og redusert folkemordet til et menneskerettighetsspørsmål. Når den økende bruken av ordet «Holocaust» brukes for å beskrive alt fra abort og islamkritikk til muslimers situasjon generelt, forringer det selve Holocaust. Vår regjering er aktive bidragsytere til dette, og de følger en lang tradisjon.
Vi må minnes hva Holocaust er. Det er dette:
Bildet viser frigjøringen av Bergen-Belsen konsentrasjonsleir, april 1945. Dr. Fritz Klein, leirlegen, står i en massegrav ved Belsen. Klein, som ble født i Østerrike-Ungarn, var tidlig medlem av nazipartiet og meldte seg inn i SS i 1943. Han jobbet i Auschwitz-Birkenau i ett år fra desember 1943, hvor han hjalp til med utvelgelsen av fanger som skulle sendes til gasskamre. Etter en kort periode i Neungamme, flyttet Klein til Belsen i januar 1945. Klein ble deretter dømt for to tilfeller av krigsforbrytelser og henrettet i desember 1945. Bilde og billedtekst: Wikimedia Commons