Det er to aviser vi i HRS uten betenkeligheter vil anbefale våre lesere, fordi i motsetning til medier flest gjør de deg ikke dummere, men klokere. Det er danske «Weekendavisen» og norske «Dag og Tid». Begge er ukeaviser og relativt fri for reklame, sistnevnte avis utkommer til og med på klingende nynorsk, noe som slett ikke er en ulempe for oss bokmåltalende og -skrivende å få frisket opp. Det som er spesielt for begge disse to avisene er at de har knyttet til seg særdeles dyktige skribenter som på løpende bånd produserer artikler der det foretas dypdykk om tidsaktuelle problemstillinger.
HRS har gjennom årene vært både uenig i og kritisk til mange av Morten Strøksnes’ analyser, men i siste Dag og Tid har han en lesverdig artikkel med tittelen «Mangfoldsparadoks». Artikkelen er vel egentlig det man kaller et essay, en artikkel der forfatteren analyserer eller stiller spørsmål ved hva som menes med vedtatte sannheter, i dette tilfelle honnørordet mangfold, noe de færreste offentlig våger å kritisere. I hvertfall sier man det ikke høyt. På norsk er jo det motsatte av mangfold «enfold» og det vil man jo slett ikke bli beskyldt for.
Men som Strøksnes sier det:
At det ikke er meningen at en skal stille spørsmål ved et begrep som «mangfold», er i seg selv en svært god grunn til å gjøre det.
Hva er egentlig mangfold?
Det burde være helt unødvendig å stille et slikt spørsmål. Når vi likevel gjør det er det fordi begrepet fremstår diffust – man kan legge i det akkurat hva man vil. I 2006, under Stoltenbergs 2. regjering, ble det til og med etablert et eget Integrerings- og mangfoldsdirektorat (IMDi). Og for å følge opp statens vektlegging på mangfold har de fleste større bedrifter med respekt for seg selv en «mangfoldsrådgiver», om ikke annet enn for å kunne si at man har gjort noe. Til og med Forsvaret har nylig utlyst en godt betalt stilling som «seniorrådgiver likestilling og mangfold». Søknadsfristen er 25. mai, for de som føler seg kallet.
Umiddelbart skulle man tro at Forsvaret er det siste sted i landet der likestilling og mangfold skal vektlegges. Forsvarets eneste oppgave er tross alt å vinne en krig, eller i det minste oppholde fienden så lenge at våre allierte rekker å komme til unnsetning. Da burde lønnskostnadene til denne rådgiveren heller vært brukt til å fylle opp lagrene med stridsvognammunisjon etter at store deler av lageret er sendt til Ukraina.
Når staten har etablert et eget direktorat for å promotere mangfold, må det selvsagt ligge under at mangfold i seg selv er positivt, uansett. Men det forutsetter at man kan definere mangfold.
La oss se på noen typer mangfold.
Etnisk og kulturelt mangfold
Etnisk og kulturelt mangfold henger stort sett sammen, fordi de som kommer til Norge selvsagt ikke legger igjen sin religiøse og kulturelle ballast idet man passerer Svinesund. Det er her problemene begynner. Er kravet til mangfold i en bedrift eller institusjon tilfredsstilt dersom det ansettes en etnisk norsk muslimsk konvertitt? De fleste vil mene nei, og det skyldes at bak kravet til mangfold ligger det noen ingen vil snakke høyt om – fordi egentlig snakker vi om hudfarge. Men da støter vi på et annet problem – ved ansettelser er det uttrykkelig forbudt å diskriminere på grunn av etnisitet, religion, kjønn, kulturell bakgrunn og så videre. Det er ikke en gang lov spørre om det, da rammes man raskt av Likestillings- og diskrimineringsloven.
Hvis det skal være noen mening i å ansette en «mangfoldsrådgiver» bør det resultere i at det ansettes personer med «mangfoldsbakgrunn». Men hva er det? En muslim fra Midtøsten er helt klart innafor. Hvis vi er enige om at en norsk muslimsk konvertitt ikke tilfredsstiller kravet til mangfold – hva da med en kristen kvinne fra Zambia? Alle vet hva riktig svar er, selv om kvinnen fra Zambia åpenbart er kulturelt nærmere den norske flertallsbefolkningen enn konvertitten så er det hun som representerer mangfoldet fordi hun har «rett» hudfarge. Alt koker ned til noe vi ikke har lov å ta hensyn til fordi da rammes vi av Likestillings- og diskrimineringsloven, eller i verste fall straffeloven. En norsk konvertitt til islam vil derfor aldri kunne representere mangfold noe sted, fordi både bakgrunn og hudfarge er feil.
Hva med likestilling?
Likestilling mellom kjønnene er en selvfølge i Norge. Men hva når vårt kvinnesyn frontkolliderer med kvinnesynet i andre kulturer, og da særlig i islam? Er det også noe som må tolereres i mangfoldets navn? Toleranse for intoleranse synes utbredt, særlig blant «liberale» kvinner på venstresiden, og gjerne i offentlig sektor. Det er et paradoks at det er feministene som svikter i møte med kvinneundertrykkende kulturer. Hva som er årsaken til dette kan man bare spekulere over. En mulig grunn er at det foreligger et sterkt internt gruppepress om at dette dreier seg om en svak minoritet som må tolereres og at mangfold uansett er et gode.
Ennå mer påfallende er det gruppepress som har oppstått rundt fenomenet «pride» på bare noen få år. Til tross for at kampen for likestilling for homofile og lesbiske ble vunnet for flere tiår siden har pressgrupper fått gjennomslag for at det skal flagges med regnbueflagg i hele juni på offentlige flaggstenger, noe som i utgangspunktet er i strid med hovedregelen i flaggloven. De færreste ville ha noe imot at det ble flagget den helgen hovedarrangementet gikk av stabelen. Men hvis man offentlig gir uttrykk for at den ene helgen burde være tilstrekkelig så ber man om trøbbel.
Strøksnes minner oss på hva som skjedde med Thon Hotels for noen år siden:
Da Thon Hotels bestemte at de ikke skulle flagge med pride-flagg var reaksjonene svært sterke. Folk ble «sjokkerte», «triste», «lamslått» og så videre. Mange mente at Thon viste at de er intolerante og fordomsfulle, og startet en kampanje for å boikotte hotellkjeden. Thon svarte at de ville være nøytrale, et hotell for alle, uansett hva de mener eller tror på, og at denne holdningen var et uttrykk for genuint mangfold.
Presset vedvarte helt til Thon-hotellene ga etter og besluttet at pride-flagget likevel skulle vaie fritt utenfor hotellene i «Pride-måneden juni».
Vi ser altså at det å ville stille seg nøytralt av den liberale venstresiden oppfattes som å være mot, og risikere boikottaksjoner. Selv om vi ikke tror at en boikottaksjon mot Thon Hotels hadde vært synlig på bunnlinjen så medfører dette en negativ oppmerksomhet som enhver næringsdrivende helst vil unngå. Derfor vinner pressgruppene frem.
Mangfold = hudfarge
I Norge skal vi behandle alle likt. Alle skal ha de samme muligheter og de samme rettigheter, men med det følger at alle skal ha de samme plikter. Dette er plikter som springer ut av de liberale vestlige verdier som er nært sammenvevd med den kultur alle vi som tilhører majoritetsbefolkningen deler, uten at vi egentlig reflekterer over hvorfor vi gjør det. Vi er vokst opp med det, det er en del av vår kultur.
Fra min tid som kommunestyrerepresentant i en middels stor kommune utenfor Oslo husker jeg en debatt om hvor mange asylsøkere som skulle bosettes i kommunen, der det parti jeg representerte mente vi måtte kunne sette krav om opprinnelsesland for å sikre at de som ble bosatt lettest kunne tilpasse seg den kommunen de kom til og ikke havnet i utenforskap. Mitt argument var at de måtte evne å ta til seg norsk kultur og norske verdier, og med tiden bli assimilert inn i lokalsamfunnet, til nytte og glede for oss alle.
Protestene kom ikke bare fra venstresiden i kommunestyret, den mest høylytte var faktisk en kvinnelig politiker fra Høyre som mente at synspunktet nærmet seg rasisme. Denne høyrekvinnen hadde neppe reflektert over at den kultur en del av asylsøkerne tok med seg, og som hun mente det var rasistisk å kreve at de la fra seg, inkluderte kulturelle eller religiøse skikker som er straffbare i Norge. Problemene med vold i nære relasjoner er stikkordet her.
Strøksnes omtaler dilemmaet på denne måten:
Om det var snakk om et reelt mangfold, måtte en fort ha gått på akkord med egne verdier. For å ta et innlysende eksempel: I Norge er full likestilling et ideal. Derfor er det heller ikke rom eller aksept for reelt mangfold, for genuint forskjellige verdensbilder og verdisyn, i Norge. Når vi snakker om mangfold, snakker vi egentlig om en type mangfold som nettopp ikke kommer i strid om våre egne verdier. Likevel blir begrepet som regel benyttet uten nyanser eller kvalifiseringer.
Den nærmest bevisstløse hyldest av mangfold skjuler derfor at man ikke har tenkt nøye gjennom hva begrepet skjuler. For dersom man tenker igjennom hva man egentlig sier, så havner man fort i en kraftig spagat. Det er derfor ikke mulig både å kreve respekt for våre liberale verdier, typisk likestilling mellom kjønnene, samtidig som man ukritisk snakker om det positive i mangfold. Det man da egentlig sier er at de som bosettes i Norge verdimessig skal være lik majoritetsbefolkningen. Og hva står da igjen av mangfoldet? Kun hudfargen, og da havner vi fort i konflikt med likestillingsloven, eventuelt straffeloven, dersom det er hudfargen som skal regulere våre rettigheter og plikter.
Morten A. Strøksnes har skrevet en viktig artikkel i siste Dag og Tid som mange burde lese, og gjerne to ganger. Han tar opp problemet med at vi omgir oss med honnørord som vi forutsetter at alle skal være enige om at innebærer noe positivt, honnørord som ikke overlever en nærmere analyse av hva de egentlig innebærer. Og hvis man våger å stille spørsmål så møtes man utelukkende med fordømmelse og avsky-resolusjoner.
Det nærmer seg 17. mai, dagen da vi feirer at vi er et fritt land med vår egen grunnlov. Og det gjør vi ved å fylle gatene med glade barn med norske flagg. Hvor mange pride-flagg og palestinaflagg dukker opp rundt i landet? Er det i såfall helt greit – i mangfoldets navn?
Hovedillustrasjon laget med Grok