Rimi Irakis innlegg forteller oss mye om hvor vi står i dag i det såkalte flerkulturelle Norge – og hva vi kan forvente oss i fremtiden. Og bare for å ta det først som sist; dette handler først og fremst om muslimer. Om Iraki skjønner det selv eller om det bare pakkes inn er vanskelig å si, men hun får god drahjelp med sin analyse fra NRK-journalist Yama Wolasmal (43).
Iraki er født i Berlin av palestinsk og libanesisk foreldre, mens Wolasmal er født i Kabul i Afghanistan. De har til felles at de er vellykkede i Norge, og det ser ikke ut som om de har møtt så mange hindringer på sin vei. Kanskje heller tvert om; det virker som om de har fått et vell av sjanser. Og det har de mest sannsynlig fått fordi Norge har hatt (og tildels har) et desperat behov for å løfte opp og frem personer med innvandrerbakgrunn. Både som et slags bevis for at det flerkulturelle samfunnet er «vellykket» og fordi vi trenger (vellykkede) rollefigurer med innvandrerbakgrunn. Hvordan skal en ellers politisk kunne forsvare den liberale innvandringspolitikk som har vært ført i Norge over flere tiår?
Det er dette de såkalte DEI-programmene handler om, altså programmer for mangfold, likeverd og inkludering. Som vi har skrevet om tidligere er dette programmer som Trump-administrasjonen i USA vil ha slutt på. Man vil utrydde den politiske aktivismen i ulike institusjoner og organisasjoner, som vil innebære at ansettelser og studentopptak skal baseres på faglige kvalifikasjoner. Altså ikke hvem du er, hvilken hudfarge du har eller hvilken gruppe du definerer at du tilhører. DEI-programmene er det motsatte, men det er blitt det politisk korrekte. Vi kan ikke lengre ha likhet for loven – fordi vi rett og slett er blitt for ulike. Derfor må vi ha særbehandling og en slags spesiell beskyttelse, som kan gå hardt utover ytringsfriheten, blant annet med forhåndssensur, er tankesettet.
Derfor slås det hardt ned på såkalt hatprat, vel og merke først og fremst som en beskyttelse av minoriteter.
Verdier
Iraki sier at hun det siste året har «merket en urovekkende endring når jeg har snakket med norskfødte innvandrere i min generasjon».
Spesielt blant de med høy utdanning, gode karrierer og like gode norskkunnskaper er det ett tema som går igjen: de vil flytte ut av Norge. Tilbake til Marokko, Algerie, Libanon (!) og der foreldrene kommer fra. Eller land som ligger i nærheten av der de egentlig kommer fra. Som for eksempel De forente arabiske emirater og Qatar. Land som ofte omtales for menneskerettighetsbrudd.
«Hæ? Men hvorfor vil du ikke bo i gode, trygge Norge?» spør jeg overrasket.
Svaret: «Jeg føler aldri jeg kan bli helt norsk. Jeg ønsker å bo et sted der jeg kan leve ut min identitet og være meg selv».
Hva som er «helt norsk» tar ikke Iraki noe oppgjør med, men vi kan jo tolke det ut fra å «leve ut min identitet og være meg selv». Det handler altså om verdier. Man klarer ikke helt å omfavne de norske frihetsverdiene, mest sannsynlig fordi det kolliderer med islamske verdier. Derfor ønsker en seg tilbake til overveiende muslimske land som Marokko, Algerie, Libanon, De forente arabiske emirater og Qatar, hun glemte Pakistan (som vi jo har absolutt flest andregenerasjon fra), eller nærliggende land. Helt uavhengig av menneskerettighetsbrudd eller annen forskjellsbehandling i disse landene.
Ansvarsfraskrivelsen er altså total. Det er storsamfunnet som (igjen) ikke gjør nok. At de samme leger, jurister, økonomer, akademikere eller hvilken utdannelse de har tatt i Norge var finansiert av skattebetalerne, bryr de seg åpenbart ikke om.
Iraki viser til disse som «elite-innvandrere» som «føler seg mindre akseptert i samfunnet enn hva foreldrene selv opplever». Spørsmålet burde jo selvsagt vært hva som skulle til for at de mente de har denne aksepten? Er det likhetsideologien i Norge de ikke liker? I overnevnte land ville de nok som lege, jurist, økonom eller lignende vært høyt på strå. De kunne nyte godt av å være i den øvre klasse, blant elitene. De fattige og undertrykte er jo uansett ikke deres problem. Det er jo politikk.
Det lukter rett og slett herrefolksmentalitet, og dermed at omgivelsene skal bøye seg for dem. Som jo heller ikke er noe ukjent fenomen i islam og æreskulturen. Den danske sosialdemokraten Fredrik Vad har tidligere omtalt dette som en «immateriell kamp».
Offer og frykt
Iraki viser også til at mange ønsker å flagge ut fordi de mener det er flere muligheter – for dem – i overnevnte land. De vil til land som er kosmopolitiske, og da er Norge «for lite». Men hvorfor noen ønsker å flytte fra Norge for en internasjonal karriere, blir de åpenbart ikke konfrontert med.
«Hva er din plan B?», spør elite-innvandrerne hverandre nå i fullt alvor.
Uroen i verden gjør at mange av oss er bekymret for framtiden, uavhengig av etnisk bakgrunn. Men for mange nordmenn som har foreldre født i utlandet, har en tilleggsbekymring dukket opp: Hva kommer til å skje med dem som minoritet i Europa i en verden som blir stadig mer farlig, autoritær og udemokratisk?
Særlig utviklingen i USA har vært en vekker for mange, der ytringsfriheten og minoriteters rettigheter gradvis blir tatt bort. De ser med bekymring på at Palestina-aktivister blir arrestert og deportert, til tross for at de har permanent oppholdstillatelse i USA. Lover og regler som tidligere har sikret mennesker i Vesten beskyttelse er i ferd med å viskes ut. Nå skal det understrekes at vi er et langt stykke unna å få amerikanske tilstander i Norge, men i en verden der endringer skjer raskt, har flere av eliteinnvandrerne begynt å tenke «hva skjer hvis vi en gang kommer dit? I hvilket land søker vi trygghet da? Vi må ha en alternativ plan».
Offer-rollen ligger alltid parat og klar til å brukes. Litt sånn av typen: «Vi er en minoritet, stakkars oss, men vi er jo en elite – det krever ikke bare aksept, men respekt!» Og da må det spilles på frykt, der det selvsagt passer fint å peke på Trump. Men hvorfor USA arresterer og deporterer f.eks. palestina-aktivister sies det ikke noe om. Man bygger et narrativ.
Og det narrativet spiller på den underliggende løgnen: Muslimer er de nye jødene i Europa. Det er grotesk.
«Ingen land er perfekte. Gaza-krigen har avslørt vestens dobbeltmoral. Israel får holde på i Gaza uten at det får noen konsekvenser», er ofte forklaringen jeg får høre. Tilliten til vestlige land og demokratiske prinsipper er i ferd med å bli svekket, også her hjemme.
Da må man bare tilføye at disse «elite-innvandrerne» må være svært navlebeskuende, da det vel ikke er noen vestlige land som har omfavnet Gaza slik som Norge har – med Ap og LO i spissen.
Udemokratisk og autoritær
«Elite-innvandrernes» utflagging fra Norge omtaler Iraki som en «hjerneflukt», som støttes helhjertet opp av Yama Wolasmal på Facebook. Men alle som har fulgt den tungt prisbelønte Wolasmals utenriksrapporteringer for NRK kan ikke ha unngått å fått med seg hans politiske og muslimske slagside. Uansett hva Wolasmal rapporterer så er det fremsnakk av islam, da på en sofistikert måte. Dessuten er Wolasmal svært selektiv i hvem han snakker med, som gjør det «enklere» å definere ofre og skurk.
Og stort sett er det to skurker i Wolasmal fortelling: Israel og USA.
Det er som Hanni Afshar sier på Facebook:
Wolasmal er norsk statsborger, NRK-profil, høyt utdannet, erfaren krigskorrespondent og en av landets mest synlige stemmer med minoritetsbakgrunn. Han er ikke en marginalisert stemme i utkanten av samfunnet, men sitter tvert imot i en av medie-Norges mest prestisjefulle stoler.
Når han likevel uttrykker usikkerhet og frykt, skaper det et bilde av Norge som et samfunn man ikke fullt ut kan stole på – noe som fremstår selvmotsigende, gitt den posisjonen og tryggheten han nyter.
Slike utspill har konsekvenser for den offentlige samtalen. Ved å ikle seg en slags offerrolle gjør man seg vanskeligere å kritisere, fordi enhver motforestilling kan tolkes som mangel på empati eller støtte til «undertrykkelse».
Når personlig bakgrunn og frykt blir det sentrale i budskapet, kan identitet ende opp som et retorisk skjold – som beskytter mot kritikk heller enn å åpne for innsikt.
Det kan være at disse «elite-innvandrerne» (som jeg virkelig lurer på om er et begrep de mener er treffende eller om det er Irakis betegnelse) har en drøm om at gresset er grønnere på den andre siden.
Personlig tror jeg denne «Plan B» er mer å betrakte som en slags trussel, slik at deres muslimske identitet ikke skal møtes med annet enn aksept i Norge. Vi skal ikke ha noen debatt om islam, og i all fall ingen kritikk. Dessuten vil antakelig en slik utflagging til et muslimsk land vise seg å by på andre problemer, storstilt korrupsjon for eksempel, som kan gjøre hverdagen litt mer krevende enn tenkt. Og når de samme har smakt på friheten i Norge, kan det bli krevende å måtte rette seg inn etter samfunnsnormer som de facto allerede er udemokratisk og autoritær. Hva er «trygt» med det?
Men foreldrenes hjemland har sikkert bruk for dem.