Islam

Islams økende makt er et politisk mareritt

Å føre den mest islamvennlige politikken, altså å tilrettelegge optimalt for utøvelse av islam i det offentlige rommet, er et symtom som rir politiske partier i Norge, i Skandinavia, og i Vest-Europa som er mare. En mare for det frie, sekulære demokratiet. Resultatet av frieri til muslimske velgere ved neste valg, gjør at vi med største selvfølgelighet forlater eldgamle prinsipper basert på fornuft og hva som tjener nettopp det frie demokratiet. Politikerne gjør oss til slaver av islams utallige, samfunnsnedbrytende dogmer. Dette er en realitet som ikke kan benektes lenger.

Hvis det var fornuft som styrte samtlige norske politikere, ville aldri islam hatt den makten islam har tvunget seg til. Det er nærmest en konkurranse mellom de ulike stortingspartiene å være mest mulig vennlig overfor islam, vise såkalt toleranse (for intoleranse og tvang), for slik å kapre en stadig økende muslimsk velgermasse.

Og ikke fortell meg at ikke sentrale muslimske ledere kan taktikken for å få mer og mer synlig islam inn i samfunnet vårt. Vi ser det under ramadan, med en angivelig vennlig og forståelsesfull  mediedekning av en annen verden, vi ser det når halvmåner heises ved Oslo rådhus av Høyres ledelse, som ikke skal stå tilbake for Ap og enda rødere krefter. Vi ser det når det lages bønnerom på skoler og universitet, på arbeidsplasser. Vi ser det når ikke-muslimske elever stilles opp i moskeen for å lære islamske bønneritualer. Listen er lengre, men leseren kjenner seg antakelig godt igjen i disse nye symptomene i det som var et Norge preget av sekularitet frem til ca. 1990-tallet.

Hvert år går det fortere og fortere i islams favør.

«Hvorfor tillater dere det?»

For meg med min ganske lange fartstid i Pakistan og med særdeles mange venner og bekjentskap der, ser jeg hvor mye mer islam fanger offentligheten her enn i en islamsk republikk som Pakistan. Ikke underlig opplever mine venner der som alltid har bodd der eller som har vokst opp der og nå bor i Europa, at noe skurrer voldsomt. Selv er de i sin identitet muslimer. Ikke underlig, da de som barn levde med familiære ritualer knyttet til islamske høytider, som slakt av en sau eller geit, der deler av kjøttet ble gitt til de fattige. Der de som barn når det var id, avslutning på fastemåneden, kunne gå til de eldre i familien og si: «Give me my idi», altså gi meg min pengegave, en kulturell, religiøs tradisjon. For dem er islam mest kultur.

Men når de er på besøk i Norge har de alltid siden tidlige 90-tallet stusset kraftig over den plassen islam har fått i offentligheten her. Hijab på barn er for dem et så godt som ukjent fenomen. Selv kler de seg vestlig både på norgesbesøk og når de er i Pakistan. Når de ser barna i hijab og de tungt tradisjonelt kledde muslimske kvinnene i Oslos gater sier de rett ut følgende på engelsk: «Hvorfor tillater dere dette? Ser dere ikke at de ikke respekterer kulturen deres? De er her kun for pengene.»

Selv har de aldri sett et eneste bønnerom på skolene de har gått på, ei heller på universitet. Hvis de ønsker å be, gjør de det i hjemmet. De manifesterer ikke troen overfor andre, og bønnebehovet kan komme tilfeldigvis en dag på et tilfeldig klokkeslett, mer som meditasjon. Og når de ser hvilke moskeer med pakistansk opphav som har etablert seg i Norge, moskeer med en ideologi i full kamp med demokrat, likestilling og likeverd, forstår de enda mindre. For de ville selv aldri satt foten sin i en moské. Det er jo der «fundamentalistene», som de kaller dem, samler seg i bønn og politisk nedbrytende arbeid.

Befolkningen i full kollisjon med politikerne om islam

Debatten om forbud mot bønnerom ved utdanningsinstitusjoner eller tilretteleggelse for slike rom, er et skoleeksempel på hvor mye makt muslimske velgere klarer å utøve når partier konkurrerer om å føre den mest islamvennlige politikken, mener den danske akademikern Eva Gregersen. Det er svært vanskelig å være uenig med henne.

Selv om islam er dårlig likt, ja, rett og slett upopulær, blant majoriteten av befolkningen, både i Norge, Danmark og de fleste vesteuropeiske land, som også kommer frem i denne undesøkelsen. Den avslører at nærmere 56 prosent av Europas befolkning ønsker full stans av muslimsk innvandring. Kun 20 prosent er positive til fortsatt innvandring fra muslimske land. En annen undersøkelse (samme lenke som like over), viser at 59 prosent mener at det foreligger en fundamental konflikt mellom islam og det øvrige samfunnet. Små 13 prosent mener at islam generelt er kompatibel med det norske samfunnets verdier.

Beskjeden fra innbyggerne til politisk ledelse er ikke til å misforstå: stopp islams fremmarsj på kontinentet vårt.

Men politisk ledelse, med unntak av i land som Ungarn og Polen, avviser folket. Hvorfor? Ser de ikke at ut fra antallet har muslimer fått en uproporsjonal innflytelse over samfunnet?

Gregersen anfører dette:

Saken er at det er et voksende segment av muslimske velgere som ser spørsmål om toppskatt, CO₂-avgift og andre hete temaer som angår majoritetsbefolkningen som sekundære. Det viktigste for disse muslimene er å fremme islamiseringen av Danmark.

Dette snevre fokuset gjør dem til ustabile velgere. Vi snakker om titusenvis og snart hundretusenvis av muslimer som stemmer på høystbydende i islamvennlig politikk.

Hva er islamofobisk politikk?

For det første er det en politikk som maksimerer antallet muslimer som bor i Danmark og gir dem dansk statsborgerskap så raskt som mulig.

For det andre er det politikken som baner vei for innføringen av islamske normer i det danske samfunnet.

At det finnes en gruppe velgere som nøye vurderer partier basert på hvor islamvennlige politikken deres er, er åpenbart for alle som følger valgkamparbeidet til praktiserende muslimer.

Velger hva som tjener islam

Vi så dette fenomenet tydelig da det var stortingsvalg i 2021 i Norge. Islam Net laget en propaganda-nettside for islam under navnet «Muslimer stemmer». De listet opp de ulike partienes holdninger i spørsmål om islams innflytelse i Norge, og ikke underlig ble Kristelig Folkeparti plassert på topp som partiet muslimer burde stemme på for å få mer islam, mens FrP fikk desidert dårligst score. Høyre og Ap fulgte etter FrP.

I Danmark har man tilsvarende muslimsk pressgruppen ved nasjonalvalg. For eksempel publiserte For eksempel publiserte Center for Muslimske Rettigheter i Danmark (CEDA) i oppkjøringen til folketingsvalget i 2022 en grafikk med overskriften «Ta et informert valg 1. november», som rangerte partiene basert på graden av «islamofobi». Grafikken var basert på partienes stemmer i 13 avstemninger om lovforslag som burkaforbudet og repatrieringsloven.

I et velfungerende liberalt demokrati kjemper velgerne åpent for sine hjertesaker. Hvis de nevnte muslimske velgerne fulgte disse spillereglene, ville de valgt et islamsk parti til det danske Folketinget og sendt politikere til talerstolen for å argumentere for bønnerom og et forbud mot blasfemi, med koranen i hånden, men det skjer ikke. I stedet søkes innflytelse gjennom eksisterende partier. Dette skaper et skille mellom de islamvennlige partiene i Stortinget og i Folketinget, som prøver å appellere til det muslimske velgersegmentet, og partiene som ikke gjør det.

Situasjonen i hele Vest-Europa er stort sett den samme: Muslimer stemmer til venstre/sosialistisk fordi disse partiene stemmer for islam i nasjonalforsamlingen. Dette skjer under alle slags sekulære påskudd, som isolert sett kan virke plausible, men som samlet sett utgjør en reell islamofobi. De våger ikke eller klarer ikke å erkjenne alvoret i problemene med islam. De dysser febrilsk ned virkeligheten, den typisk omskrives, for å få det hele til å handle om toleranse, flerkultur og harmoni som vil gagne samfunnet som helhet.

– Ta for eksempel bønnerom ved offentlige utdanningsinstitusjoner. Det er et gjennomgripende fenomen som bekrefter islams legitimitet i utdanningsinstitusjoner og legger til rette for æresrelatert sosial kontroll, og er derfor kjernen i det muslimske velgersegmentet, sier Gregersen.

Partier bøyer av i redsel for velgerne

22. april i år ble et forbud mot bønnerom ved offentlige utdanningsinstitusjoner debattert i det danske Folketinget. Initiativet kom fra Dansk Folkeparti og Danmarksdemokratene. Hva skjedde? Liberal Alliance og De konservative er for å forby rommene fullstendig, og Venstre og Sosialistisk Folkeparti ga også uttrykk om et ønske om å få til et forbud. Radikale Venstre, Enhetspartiet (Rødt) og Alternativet (sosialistisk og grønt) gikk imot et forbud, men møtte ikke opp i Folketingshallen for å forsvare sin islamvennlige posisjon, forteller Gregersen videre.

Det er vanskelig å forstå hva sosialdemokratene egentlig vil, men det er i det minste tydelig at Moderatenes motvilje utgjør en bremsekloss som hindrer SVM-regjeringen i å stå samlet bak et forbud.

Det er her poenget til Gregersen blir tydelig for enhver tenkende person: Hvis Moderatene, nærmest vårt Høyre politisk, var det eneste islamvennlige partiet som stemte for et forbud, ville M opplevd et tilbakeslag i kampen om moskémedlemmenes gunst. Det kan potensielt koste mange stemmer, og partileder og tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen var utvilsomt klar over dette. Så hva gjorde Regjeringen Frederiksen da?

(…) for å dekke over den interne splittelsen i regjeringen sies det at de rett og slett utsetter å ta stilling mens de venter på en gransking fra Barne- og utdanningsdepartementet. Jeg vil derfor oppfordre forslagsstillerne til å fremme forslaget om forbud på nytt til høsten for å tvinge frem uenighetene mellom regjeringspartiene.

Debatten om bønnerom er et slående eksempel på hvordan politikken fungerer når islam er i manesjen. Muslimske ledere og deres følgere klarer rett og slett å tilrane seg makt ved å la ikke-islamske partier konkurrere om å føre den mest islamvennlige politikken, akkurat det som skjedde da ramadan ble en offentlig høytid ved Rådhuset i Oslo. Verken Høyre eller eksempelvis Ap våget å gå imot ideen, selv om dekorering av gater som i Oslo ikke eksisterer i land som Pakistan og andre muslimske land.

I realiteten er det Danmarks (og Norges) muslimer som bestemmer at bønnerom ikke skal forbys, konkluderer Gregersen.

Det eneste som kan bremse og kjøre tilbake islams makt er at dagens etablerte partier som verdimessig står på sekulære demokratiets side, går sammen nettopp for å bevare den sekulære nasjonalstaten. Det ville være det eneste anstendige og ansvarlige. Eller hva sier alle partiene på Stortinget (minus FrP)?

Illustrasjon: HRS