Berlingske minner om groomingskandalen i Storbritannia med blant annet følgende historie:
De kjørte henne fra den ene «festen» etter den andre. De kjørte henne fra den ene britiske byen til den andre. Langt over 100 menn, de fleste av pakistansk opprinnelse, forgrep seg på henne. En gang voldtok to søskenbarn henne samtidig, og hun skrek alt hun klarte fordi det gjorde så vondt.
Hvis hun sladret, truet de med å ta livet av henne og voldta hennes mor.
Men hun fortalte det til sin mor. Moren tok henne med på politistasjonen, viste frem trusene hennes og bitemerkene på kroppen. Politibetjenten skrev i rapporten at det var jentas egen skyld, angivelig fordi hun bød seg selv frem.
Hun var da 13 år.
Groomingskandalen har vi opp gjennom årene skrevet mye om, men det er verdt å minne om at dette var organisert kriminalitet utført av godt voksne menn, i all hovedsak med innvandrerbakgrunn, som lokket og lurte unge jenter, typisk 12-13 år gamle sårbare jenter, med billige triks som for eksempel sølvsmykker, mobiltelefoner, alkohol og hasj. Og oppmerksomhet.
Sannhet om disse organiserte overgrepene ble fortrengt fordi politiet fryktet å bli stemplet som rasister, selv om det finnes de som ennå benekter det, og fordi sannheten undergravde ideen om et vellykket flerkulturelt samfunn.
– For tregt
Da Elon Musk i januar i år anklaget den britiske regjeringen for «voldtektsfolkemord» traff han en nerve – og raskt handlet den britiske debatten knapt om annet enn groomingskandalen som ble avslørt på begynnelsen av 2000-tallet, skriver Berlingske.
Først prøvde regjeringen og liberale medier som The Guardian å diskreditere Musk, og den britiske høyreorienterte lederen Nigel Farage ble anklaget for «politisk misbruk av ofrene». Men den taktikken fungerte ikke, rett og slett fordi mange av velgerne mente at Farage hadde helt rett. De var enige i at politisk korrekthet beskyttet overgrepsmennene og oppgjøret med groomingskandalen går altfor tregt.
Bare dager etter utspillet måtte regjeringen gi seg. Da lovet den britiske innenriksministeren Yvette Cooper at nå skulle det skje noe. Hun kom da med en uttalelse om regjeringens forpliktelse til å bekjempe grooming-gjenger og seksuelt misbruk av barn.
For kort tid siden etterlyste opposisjonen i parlamentet hva som egentlig hadde skjedd siden januar, for de hadde ikke merket noe til regjeringens lovede innsats. Og her gikk statsminister Keir Starmer og hans regjeringen i den typiske politikerfella: De hadde satt i gang undersøkelser, så det skulle nok skje noe.
Man tror kanskje det er handlekraft å sette i gang en undersøkelse, men det er å mate populismen – for den vil kreve mer enn det. Og raskere. Det er bare å låne øret til Politiske kvarter på NRK 12. mai for å få et bevis på det. Der raser SV-leder Kirsti Bergstø over regjeringens manglende handlekraft til å selge investeringer fra oljefondet ut av alt som har «noe» med Israel og deres folkerettsbrudd å gjøre. SV-lederen mener «regjeringen ikke gjør nok, og at det går for tregt». Folkerettsbrudd på palestinsk side, der Norge pøser inn penger, ble ikke nevnt med et ord – og ble ikke etterlyst av programlederen heller.
«Moderne politikk»
Den overnevnte 13-åringen fikk imidlertid smake på en annen side av politiets «handlekraft». For i 2004 var kun syv av de hundrevis av overgrepsmennene blitt rettsforfulgt, samtidig som politiet kastet sine øyne nok en gang på denne jenta.
For mennene hadde tvunget henne å ta en annen, yngre jente med til deres såkalte fester. Dette ble hun dømt til grooming for. Alle mennene hun var utsatt for gikk fri.
Det virker ikke som de politiske partiene har tatt groomingskandalen inn over seg, utenom Nigel Farage og hans parti Reform UK, sier Berlingske. Men både De Konservative (som satt med makten i 14 år) og Labour (som har hatt makt i nesten ett år) har faktisk foretatt seg noe i sakens anledning. Noen av de største britiske etterforskninger er i gang, hundrevis av menn, først og fremst av pakistansk opprinnelse, er blitt dømt, og kommisjoner og utvalg jobber fortsatt på spreng.
Det bare synes ikke.
Regjeringene reagerer for langsomt og usynlig.
Samfunnsutviklingen, og ikke minst det nye mediebildet, er ikke for de tause og trege. Til det kreves en «moderne politikk». En politikk som er hurtig og performativ, en politikk som er action.
I Storbritannia viser de seneste målinger at Reform ville vunnet hvis det var valg i morgen. Farage ville fått absolutt flertall i Underhuset og blitt statsminister. Labour ville tape 2/3-deler av sine mandater og De Konservative vil kunne bli utradert. Parlamentsmedlemmet Graeme Downie (Labour) har forstått dynamikken:
– Det er ikke nok å si til folk at vi forstår dem. Vi skal vise at vi forstår dem.
Det er akkurat slik Donald Trump driver sin politikk.
Hurtig og synlig
Amerikanske velgere har sagt tydelig fra om at de ønsker at den ikke-bærekraftige innvandringen stoppes og at alle illegale innvandrere i USA skal ut. Trump har svart raskt og tydelig.
På sin første dag som president erklærte Trump nasjonal unntakstilstand ved grensen, en erklæring som igjen åpnet for en rekke utøvende tiltak.
Trump-administrasjonen har som mål å utvise minst 1 million innvandrere i løpet av året. Ifølge American Immigration Council må myndighetene utvise mer enn 80.000 mennesker per måned for å nå dette målet. I løpet av sine første 100 dager er det sendt ut 139.000 illegale migranter, som altså ligger under målsettingen. Så kommer at jo flere som blir sendt ut og færre som kommer seg inn – sistnevnte har gått betraktelig ned – jo færre blir det å sende ut.
Det er også et poeng å gjennomføre deportasjonene så offentlig og brutalt som mulig. Det handler både om å straffe og ydmyke de kriminelle migrantene, samt den skremselseffekten denne offentligheten kan ha for dem som tenker å ta seg ulovlig inn i USA. Og det gjør også politikken svært så synlig.
Velgerne ser hurtig og performativ handling – og det er action. De ser i medier at Trump holder ord i innvandringspolitikken, og det er de selvsagt fornøyd med. Men hvorfor reageres det ikke på at det er betydelig avstand mellom mål og resultater?
Svaret er antakelig som Berlingske sier: Så lenge politikken er hurtig og synlig er velgerne fornøyd med færre eller svakere resultater – og antakelig gjelder det samme om det er motsatte: Er politikken treg og usynlig kreves det stadig mer av resultatene.
Hvor er de kritiske medier?
Også i Storbritannia er det høylytte krav om stopp i den ikke-bærekraftige innvandringen og tilsvarende krav om få illegale innvandrere ut. I året opp mot valget i juni 2024 var nettoinnvandringen på 730.000, mens den forventer for inneværende år å ende opp på 350.000. Men en nedgang på 400.000 skulle en jo anta at Labour ble politisk belønnet, men det er bare ett problem: Nesten ingen vet om det. Labour har kun snakket om det – ikke vist det.
Det samme er det med groomingskandalen. De politiske reaksjonene har vært for langsomme og usynlige. Det gir misfornøyde velgere.
Og akkurat derfor vinner ytterpartier terreng. For det er enkelt å stå langt til venstre eller høyre med høylytt stemme og kreve mer og raskere, slik som Bergstø gjør og slik som Farage gjør. Da blir det ikke argumenter og analyser som vektlegges, men heller å utnytte den misnøyen som man tror egen velgerskare sitter med og som kanskje kan lokke nye velgere til seg.
Med en slik «moderne politikk» hadde vi virkelig trengt kritiske medier, som evnet å fremvise hva som fungerer og hva som ikke gjør det, og ikke minst: Hva som faktisk foregår. At makta faktisk ble utfordret. At vi velgere ble klokere.
Men mediene har heller valgt politisk side. Den undersøkende journalistikken har dårlige kår og setter ikke premissene for opplysende samfunnsdiskusjoner. Dermed blir vi velgerne også dummere og det koster stadig mer personlig å orientere seg. Legg så til fake news og AI-generert informasjon som gjør det enda vanskeligere å manøvrere.
Imens blir vi lurt igjen og igjen, og nå opp mot valget er det bare å stålsette seg.