Debatten om en samtykkebasert voldtektslov i Norge har i årevis vært preget av sterke følelser, idealistiske mål og løfter om rettferdighet for voldtektsofre. Organisasjoner som Amnesty International og Samtykkealliansen hevder at en samtykkelov, basert på prinsippet «bare ja er ja», vil styrke kvinners rettsvern, tydeliggjøre hva voldtekt er og endre samfunnets holdninger til seksuell autonomi.
Men denne debatten føres på feil premisser. Den ignorerer hvordan en samtykkelov i praksis kan misbrukes av overgripere, særlig i situasjoner der maktforhold er asymmetriske, som i tilfellet med taxisjåfører som utnytter sårbare kvinner.
Symbolikk kontra realiteter
Samtykkelovsdebatten har ofte handlet om å signalisere moralsk rettferdighet snarere enn å adressere praktiske utfordringer. Tilhengere, som Amnesty, peker på at én av fem kvinner i Norge har opplevd voldtekt, og at dagens straffelov, som krever vold, truende adferd eller manglende evne til motstand for å definere voldtekt, ikke fanger opp alle tilfeller av seksuell omgang uten samtykke. De viser til Sverige, der en samtykkelov fra 2018 førte til en økning i domfellelser for voldtekt, som bevis på lovens suksess.
Men som Kjetil Rolness påpeker i sitt innlegg på Substack, overser debatten ofte de komplekse realitetene i rettssalen, der beviskrav og praktisk anvendelse av loven er avgjørende. En samtykkelov høres fornuftig ut i teorien, men hvor effektiv den er avhenger av hvordan den håndheves – og hvordan den kan utnyttes.
Vi belyste at Norge allerede har et etablert juridisk problem. Eksempelet vi brukte i saken Norsk rett vet ikke lenger hva en voldtekt er, illustrerer dette problemet med et hjerteskjærende eksempel – og eksempelet er ikke unikt: En 21 år gammel kvinne, «Lena», blir utsatt for grove seksuelle overgrep av en 51 år gammel taxisjåfør, «Muhammed». Til tross for at hun tydelig viser motstand ved å knipe sammen bena og senere bryter sammen i gråt, konkluderer retten med at dette ikke var voldtekt, men «misbruk av stilling» under straffeloven § 295. Mer eller mindre berusede ungjenter skal ta taxi for å komme seg trygt hjem, og taxisjåføren forgriper seg. Det er Høyesterett som har fastslått at dette ikke er voldtekt. Vi kommenterte lovanvendelsen slik:
Ved å kople «misbruk av stilling» til «fravær av samtykke» blir det som etter alle andre solemerker er en voldtekt, endog begått innelukket i en bil med en helt fremmed person, redusert til å sidestilles med helt andre typer saker, der to i utgangspunktet gjensidig deltakende parter i den seksuelle akten likevel faller inn under begrepet misbruk fordi det finnes en asymmetri i maktforholdet. Det er kreativt, det skal virkelig sies. Ungjentene som blir fingret og må få de langt eldre, fremmede mennenes utløsning i munnen er ikke voldtektsofre, men ofre for taxisjåførenes misbruk av stilling. Jeg skal innrømme at jeg blir kvalm.
Dommen, som ga ni måneders fengsel, viser hvordan dagens lovverk allerede sliter med å balansere i saker der maktforhold er skjeve. En samtykkelov, som i teorien skal løse slike problemer, kan i stedet forverre situasjonen hvis den ikke tar høyde for hvordan samtykke kan manipuleres eller tvinges frem. Er det noen som i fullt alvor tror det er vanskelig å true fram et muntlig eller skriftlig samtykke av livredde jenter?
Samtykke som et fripass
En samtykkelov basert på «bare ja er ja» krever at partene aktivt gir samtykke, enten verbalt eller gjennom handlinger. Men hva skjer når dette samtykket presses frem under tvang eller manipulasjon? I tilfellet med «Lena» beskriver retten en situasjon der kvinnen var fanget i en bil i fart, alene med en fremmed mann som utnyttet sin autoritet som sjåfør.
Hvis en samtykkelov hadde vært gjeldende, kunne en overgriper som «Muhammed» teoretisk ha presset offeret til å gi et formelt samtykke – for eksempel ved å signere et dokument eller si «ja» under press – for å beskytte seg mot straff. I en slik situasjon, der offeret er redd og føler seg maktesløs, er det ikke utenkelig at en overgriper kan utnytte loven til sin fordel.
Samtykkelov.no hevder at en slik lov ikke vil kreve skriftlige kontrakter eller apper, og at samtykke kan uttrykkes gjennom kroppsspråk eller handlinger. Men denne fleksibiliteten kan også være en svakhet.
I en situasjon der en taxisjåfør presser en passasjer til å «samtykke», kan overgriperen senere argumentere for at offerets manglende fysiske motstand eller tvungne ord ble tolket som samtykke. Rettsapparatet, som allerede sliter med å tolke intensjoner i «ord mot ord»-saker, kan få enda større problemer med å bevise at samtykket var ufrivillig. Som Rolness påpeker, er bevissituasjonen i voldtektssaker ofte krevende, og en samtykkelov endrer ikke det faktum at påtalemyndigheten må bevise skyld utover rimelig tvil. Hvis en overgriper kan fremvise et manipulert «samtykke», blir det nesten umulig å oppnå domfellelse.
Kulturelle misforståelser som forsvar
En særlig problematisk dimensjon ved en samtykkelov er hvordan den kan utnyttes i saker der overgripere fra andre kulturelle bakgrunner bruker kulturelle misforståelser som forsvar. Som vi pekte på i saken om «Lena» kan innvandrere, som taxisjåføren i eksempelet, hevde at de ikke forsto at kvinnen egentlig ikke ville, på grunn av kulturelle forskjeller i tolkning av samtykke eller kroppsspråk.
En samtykkelov som legger vekt på subjektivt samtykke, uten klare krav til hvordan frivillighet skal dokumenteres, kan gi rom for slike forsvar. Dette er spesielt bekymringsfullt i saker der maktforholdene er asymmetriske, som mellom en ung, sårbar kvinne og en eldre mann med autoritet – og med lovens gode intensjoner om å forstå kulturelle ulikheter.
Rolness trekker frem hvordan debatten om voldtekt ofte polariseres, der kritikere av samtykkeloven anklages for å bagatellisere overgrep. Men å påpeke risikoen for misbruk er ikke det samme som å bagatellisere overgrep. Problemet er at en samtykkelov ikke tar tilstrekkelig høyde for hvordan manipulerende aktører kan utnytte loven til å unngå straff. Hvis en taxisjåfør kan presse en passasjer til å gi et formelt samtykke, og deretter hevde at han trodde det var frivillig basert på sin kulturelle bakgrunn, risikerer kvinnen å stå uten rettsvern. Dette gjør henne i praksis lovløs, da loven som skulle beskytte henne, blir et verktøy for overgriperen.
Et rettssystem som allerede svikter
Dommen i «Lena»-saken, der grove overgrep ble redusert til «misbruk av stilling» med en mild straff, er et eksempel på hvordan retten tolker loven på en måte som ikke gjenspeiler ofrenes opplevelse. En samtykkelov vil ikke automatisk løse dette problemet.
Som Rolness påpeker, er mange voldtektssaker preget av manglende bevis, og en samtykkelov endrer ikke det strenge beviskravet i norsk rett. Hvis en overgriper kan fremstille et tvungent samtykke som frivillig, vil loven ikke styrke ofrenes posisjon, men snarere svekke den.
Samtykkelov.no hevder at loven vil ha en normgivende effekt og endre holdninger i samfunnet. Men denne optimismen overser hvordan normer varierer på tvers av kulturer og miljøer. I stedet for å skape klarhet, kan en dårlig utformet samtykkelov føre til juridisk forvirring, der overgripere utnytter uklarheter i loven til å slippe unna. Dette er spesielt problematisk i et multikulturelt samfunn, der ulike tolkninger av samtykke kan brukes som unnskyldning for overgrep.
En lov som beskytter, ikke utnyttes
Debatten om samtykkelov må flyttes fra symbolske slagord til praktiske realiteter.
Som Rolness også påpeker, har vi allerede en fungerende lovgivning, og det er sannsynligvis det beste argumentet for å la loven stå som den er.
Loven kan eventuelt anerkjenne at samtykke gitt under press, frykt eller manipulasjon ikke er gyldig, og at retten må få verktøy til å vurdere konteksten i slike saker, men da er vi juridisk sett ved status quo. Det langt viktigere er at kulturelle misforståelser som forsvar avvises kategorisk, slik at loven ikke gir rom for unnskyldninger basert på subjektive tolkninger.
I stedet for å fokusere utelukkende på samtykke, bør debatten også adressere bredere tiltak: bedre etterforskning av voldtektssaker, kortere saksbehandlingstid og støtte til ofrene, og ikke minst: Det skal være likhet for loven.
Samtykkelovsdebatten i Norge føres på feil premisser, der idealistiske mål om rettferdighet overskygger praktiske utfordringer. En samtykkelov kan i teorien styrke kvinners rettsvern, men i hendene på manipulerende overgripere kan den bli et fripass.
Tilsvarende kan de aller kjipeste av kvinner misbruke en slik lov på samme linje som de misbruker gjeldende lovverk. Derfor er det viktigste spørsmålet ikke hvorvidt kvinnen kan bli en passiv aktør, slik Rolness ganske riktig skriver, den største risikoen for menn er at de møter kjipe kvinner som benytter loven etter eget forgodtbefinnende. Rolness skriver en faktisk mye mer kvinnevennlig advarsel enn den jeg kommer med:
Men i sin argumentasjon for den nye loven, fratas kvinnen evnen til selvbestemmelse. Kvinnen skal ha retten til å bli uttrykksløs og maktesløs, og kunne anmelde mannen for voldtekt etterpå, fordi hun ikke uttrykkelig gav et verbalt eller ikke-verbalt ja. Med den konsekvens at mannen kan få flere år i fengsel og ha stemplet som voldtektsmann resten av livet.
Dette skal ikke bare være god lovgivning, men god feminisme og likestillingspolitikk. Forstå det den som kan.
Det finnes kjipe kvinner. Det finnes kvinner som er villige til å anmelde når de angrer å ha hatt sex. Lovverket oppfordrer sågar til det.
Det beste er sannsynligvis å løfte debatten fra symbolpolitikk til konkrete løsninger som faktisk beskytter ofrene, og hva med alle kvinner som allerede lever i tvangs- eller arrangerte ekteskap? Har noen spurt dem om hva de selv har samtykket til?
Dropp samtykkeloven, den fører ingenting godt med seg.