Det var et tilnærmet mareritt å høre på Politisk kvarter (PK) på NRK i dag. I studio satt Abid Raja (Venstre) og Tonje Brenna (Ap), og det de drev med var rent babbel. «Nyfrelste» Raja har innsett at stort sett det meste han har drevet med i sitt voksne liv var feil. Han har innsett, kanskje først og fremst fordi han selv nå er far til tenåringer, at mye av integreringen har gått – og går – feil, og han peker presist nok på verdier.
At Raja selv har vært en av de fremste bremseklossene (godt hjulpet av MSM som alltid har omfavnet ham) for å få til integrering, har han imidlertid ikke tatt selvkritikk på, og i alle fall ikke beklaget.
Så da satt han nå der på PK og anklaget Arbeiderpartiet for ikke å gjøre nok. Og det var, som Brenna riktig påpekte, en Raja som er god på problembeskrivelse, men hun hadde problemer med å få med seg hvilke tiltak egentlig Raja har – i alle fall ikke tiltak som Ap ikke har.
Bla, bla.
Erkjennelse?
Det er så tragisk å høre på at man blir matt. År ut, år inn. Og problemene vokser.
Det eneste som var å hente fra dagens PK er at både Raja og Brenna erkjenner at mye/noe/litt av integreringen ikke går så bra. Så flott med litt realitetsorientering. For så lenge denne erkjennelsen er på plass, da burde vi jo forvente at man gjorde alt i sin makt for å sette i verk tiltak.
Men nei. Det er nemlig ikke så enkelt, om vi skal tro integreringsminister Brenna. For det handler om så «mange lag av politikken»; boligpolitikk, utdanningspolitikk, sosialpolitikk, bla, bla. Det er jo rimelig fantastisk at vi skriver 2025 og en statsråd innser at stort sett all politikk har innvirkning på innvandrere og deres etterkommere, slik politikk har for hele befolkningen. Det er jo akkurat derfor mange av oss over år har talt for et innvandrings- og integreringsdepartement (IID), heller enn at det blir behandlet som en gjøkunge i et eller annet departement. Men det har så langt neppe hjulpet noe med et IID heller, rett og slett fordi problemene måtte omtrent vokse oss over hodet før man erkjente at det er problemer.
Samtidig har Brenna innsett at verdier betyr noe, men at man politisk ikke kan vedta hvilke verdier folk skal ha. Det burde Ap og de andre ha tenkt på før.
Og hva ville Raja gjøre? Jo, tegne opp skolegrensene på nytt, slik at vi bedre sikrer at de med innvandrerbakgrunn og norske blandes bedre. Ah! lød det overlegent fra Brenna, som presiserte at det mener Ap også – men at det er det lokalpolitikerne som må gjøre, for de kjenner best hvor skoen trykker.
Dytt ansvar videre, med andre ord, og la lokalpolitikere – og ikke minst skoleledere som er aller nærmest problemene – stå der med kanskje truende elever midt i trynet.
Ingen av de to politikerne ville begrense eller stoppe den ikke-bærekraftige innvandringen, for de kunne fortelle noe som folk flest vet ikke er sant: Vi har nemlig allerede en restriktiv innvandringspolitikk.
Det er som å sitte med et glass sur melk og diskutere livskvaliteten for kua, og «løse» problemet med å helle oppi mer sur melk.
Uår i folket
Det går knapt en dag uten historier om vold og annen kriminalitet begått av innvandrere eller deres etterkommere. Om de mange bekymringene på skoler og i lokalmiljø, ikke minst fordi mange av voldsutøverne blir stadig yngre. Og hva med denne «ekspertgruppa», ledet av Knut Storberget, som nylig hevdet at innvandrere ikke drev utviklingen i kriminalitet? Da Frp fikk innsyn i SSB-rapporten som denne ekspertgruppa bestilte, så kunne de fortelle en helt annen historie.
Men det er stakkars dem, og da ikke ofrene, men utøverne. Trangboddhet er stikkordet, mens oppdragervold tier vi mest mulig om.
Blir de som kan utvises utvist? Nei, huff og huff, da kommer MSM ilende til med sine lidelseshistorier, og kan man der fokusere på barn er det helt perfekt.
Og hva med de enorme tallene for innvandrere på offentlig velferd? Da har vi nok med å prøve å skjule så mye som mulig. Da er det mer stakkars dem, og «dem» blir stort sett referert til som flyktninger.
Så har vi nesten daglige eksempler på hvordan Norge gradvis islamiseres, som MSM mest sannsynlig ikke sier et ord om. Hva med 10.000 menn som nylig samlet seg på Rommensletta på Oslo øst i id-feiring? Sier det noe om hvilket omfang vi nå står overfor? Og Den norske kirke (DNK) som forfaller til muslimske vaner. Ramadan-hilsen fra statsministeren. Bønnerop. Og pro-palestinske handlinger med Hamas-tilhengere i byene våre.
Ingen politikere tør peke direkte på hvordan muslimske verdier bryter ned vårt samfunn. Vi rett og slett feirer vår underkastelse, og bekymringsmeldinger om islam tas ikke på alvor.
Listen er ikke lang som et vondt år, den er lang som flere tiår med uår. Husk så:
«Om det kommer uår i folket, er det verre enn uår i landet. Et land kan bli hjulpet om det står vel til i grannelandene og kyndige menn ordner med tilførselen derfra. Men om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet.» (Kongespeilet)
Men våre politikere fortsetter som før.
Vil en bli en politisk sviker?
Politikerne kan ikke lengre tilgis for å handle (eller ikke handle) i uvitenhet. De fleste skjønner nå at kultur og verdier betyr noe for et samfunns sammenhengskraft. Den erkjennelsen burde fått ethvert parti og enhver politikere til å takke Carl I. Hagen, som for over 30 år siden satte sitt liv og karriere på spill for å formidle sannheten. Prisen har dessverre vært demonisering.
Og nå sitter altså en ustudert røver på toppen i Ap og nærmest gliser av alle problemene som de daglig setter landet i. For politikken deres harmoniserer dårlig med virkeligheten utenfor murene i regjeringskontorene.
Det er som Morten Messerschmidt (Dansk Folkeparti) sier i en kronikk at vi «tilskriver ikke et barn vond vilje når barnet ikke kan skjønne at vasen går i stykker ved å bli kastet på gulvet. Men vi tillegger en voksen som gjør det samme en ond vilje og dermed et ansvar.» Og det sier Messerschmidt med direkte henvisning til muslimsk masseinnvandring.
Men det er bare det at danskene ligger foran oss når det gjelder erkjennelsen av konsekvensene for muslimsk innvandring. Det gjelder ikke minst Aps søsterparti i Danmark, Socialdemokratiet. Da Folketinget hadde den årlige verdidebatten – som har pågått i over 20 år – pekte innvandringspolitiske talsperson for sosialdemokratene, Frederik Vad, blant annet på en forskjellen på en arbeidsløs somalier og en somalier i arbeid er at sistnevnte er selvforsørgende, men verdiene er antakelig de samme.
Samtidig burde erkjennelse forplikte. Messerschmidt påpeker: «Vi kan endre rammene for samfunnet. Men vi kan ikke endre vanene til disse menneskene. For det handler om kultur. Verdier. Det handler om sharia.» Han fortsetter:
I respekt for de erkjennelser, som nesten alle nå sier de har anerkjent, må vi derfor også forholde oss til at menneskene som ønsker den islamske levemåten – sharia – må forlate landet vårt. De skulle aldri ha vært her. Og har man har erkjent det, ligger det også et ansvar for å rette det opp, sammen med oss andre som har kjent omfanget av problemet lenge.
Det betyr ikke at det ikke er tillatt å være muslim, trosfriheten står sterkt, men man må utøve sin tro på privat basis, og på en slik måte at man følger landets skikker og lover – og de kommer foran koranen og sharia.
Tør man ikke handle ut fra de erkjennelser man har kommet til, ja da gjør man bare én ting: Man svikter.