Barn

Simen Bondevik og Yousuf Dawah sammen om barnevernsaktivisme

I en høyt profilert barnevernssak har Norge blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) storkammer for brudd på menneskerettighetene. Dette har ikke bare satt norsk barnevern i søkelyset internasjonalt, men har også blitt en plattform for politisk og religiøs aktivisme. Når Simen Bondevik fra Partiet Sentrum og konvertitt og aktivist Yousuf Dawah engasjerer seg i saken, handler det ikke om barnets beste. Det handler om islam. 

Historien om den unge somaliske moren som mistet barnet sitt da hun kom til Norge har vært høyt profilert i norske medier. Maria Abdi Ibrahim kom til Norge som flyktning da hun var 16 år gammel. Hun hadde med seg sin baby som senere ble tvangsadoptert bort til fosterforeldre, og gjennomgående har saken blitt framstilt som et overgrep mot den unge moren.

Det er nå tre år siden den siste dommen mot Norge falt i EMD i Ibrahims sak, og barnet lever fremdeles med adoptivforeldrene. Sistnevnte er det svært gode grunner til, for det er bredt barnefaglig belegg for at Ibrahim mistet omsorgen for barnet og idag er ilagt besøksforbud.

Når den såkalte flerkulturelle avisen Utrop, Simen Bondevik fra Partiet Sentrum og den aktivistiske konvertitten Yousuf Dawah samles om å mene Norge er et ondt land, bør alle varsellamper blinke.

Saken handler ikke om barnets beste eller menneskerettigheter, men om at aktivister mener at islam er viktigere enn barns grunnleggende behov for omsorg. Det skapes et bilde av islamofobi og kulturell undertrykkelse i Norge, hvor Maria Abdi Ibrahims situasjon står som et symbol på større systemiske problemer.

Offerperspektivet

I Norge preges mediedekning av EMD-dommene av en vinkling der foreldrene i barnevernssakene løftes fram som ofre for en statens overgrep. Maria Abdi Ibrahims sak er intet unntak. Saken har blant annet blitt profilert i Dagbladet, Fri Fagbevegelse og fagbladet Fontene i forbindelse med EMD-behandling, mens Utrop velger å løfte den atter en gang – tre år etter. Faksimilen viser vinklingen:

Men EMD har ikke konkludert at Ibrahim bør møte sønnen. Og påstanden om at dommen ikke har fått noen følger for norsk barnevernspolitikk er direkte usann – at Norge har bøyd av og foretar «systemiske endringer i lovgivning og forvaltningspraksis» er til og med presisert i EMD-dommen.

Avisen Utrop er ikke alene om å ikke forstå hva dommen handler om. I en artikkel om «demonstrasjon for Marias menneskerettigheter» som ble avholdt foran Stortinget søndag 2. februar, dukker flere kjente aktører opp, deriblant Simen Bondevik og Mohammed Abdullahi, prosjektleder for Islamsk Råd Norge (IRN). Yousuf Dawah dukket også opp – og har profilert saken stort i sosiale medier.

Mens man med rette kan stille spørsmål ved norsk barneverns ambisjonsnivå, kunnskapsnivå om barn og mulighet for kontroll, er Ibrahim-saken uegnet til nettopp dette. Den er utelukkende egnet til å se på hvordan fokuset på barnets behov forsvinner i et moderne Norge som er flerkulturelt.

Retten til islam

Hvis man ser nærmere på dommen, oppsummeres Ibrahims sak. EMD har ikke juridisk behandlet selve omsorgsovertakelsen, og begrunnelsen for den, men tatt stilling til hvorvidt Norge har tilrettelagt godt nok for mulig tilbakeføring og om grunnlaget for tvangsadopsjon var tilstrekkelig begrunnet. (Mine uthevinger i utdraget fra dommen)

Domstolen gjentok at omsorgsovertakelsen i 2010 og valg av fosterhjem falt utenfor Domstolens jurisdiksjon. Imidlertid var valg av fosterhjem i 2010 relevant i vurdering av fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon i 2015.

Domstolen påpekte at det fantes andre måter å ivareta klagerens rettigheter etter artikkel 8 tolket i lys av artikkel 9 enn å finne et muslimsk fosterhjem. Domstolen viste til at det var en rekke interesser som måtte tas i betraktning under hele prosessen. Domstolen betvilte ikke at myndighetene hadde forsøkt å finne et muslimsk fosterhjem. Domstolen var imidlertid enige med Kammeret i at den etterfølgende prosessen, som til slutt endte i adopsjon, ikke la tilstrekkelig vekt på klagerens ønske som at X skulle ha bånd til sin kultur og religiøse opprinnelse.

I lys av det ovennevnte kom Domstolen til at nasjonale myndigheter ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på klagerens rett til respekt for familieliv, herunder barnets og klagerens felles interesse i å opprettholde kontakt. Det var ikke bevist at omstendighetene var så eksepsjonelle at de kunne rettferdiggjøre et endelig brudd mellom X og klageren, eller at en slik avgjørelse var begrunnet i et overordnet behov for Xs beste. Med vekt på alvorlighetsgraden i adopsjonen konkluderte Domstolen med at klagerens interesser ikke ble tilstrekkelig ivaretatt.

Følgelig forelå det en krenkelse av artikkel 8.

Avslutningsvis fremsatte klageren for Storkammeret en ny påstand, om at Domstolen, i henhold til artikkel 46, skulle indikere konkrete tiltak som staten skulle iverksette for å gjennomføre dommen. Domstolen la til grunn at det særlig dreide seg om gjenåpning av adopsjonssaken.

Domstolen viste til, på det generelle plan at statene etter artikkel 46 er forpliktet til å gjennomføre dommer, under overvåkning av Ministerkomiteen.

I den konkrete saken fremhevet Domstolen at i saker som denne, må barnets beste være den overordnete vurdering, også når den skal vurdere å indikere individuelle tiltak i henhold til artikkel 46. I dette tilfelle hadde X og adoptivforeldrene et familieliv sammen. Individuelle tiltak i denne saken kunne i sin tur innebære en innblanding i deres familieliv, nye spørsmål som ikke var behandlet i denne saken.

Domstolen la til at staten har vist at den foretar mulige nødvendige systemiske endringer i lovgivning og forvaltningspraksis på dette rettsområdet.

Domstolen konkluderte etter dette at den ikke skulle indikere noen konkrete tiltak under artikkel 46.

Det hele endte altså med at Ibrahim fikk utbetalt en erstatning på ca 300.000,- fra den norske stat, mens norsk retts vurderinger av at Ibrahim var uskikket som mor ble stående – og er stående den dag i dag, der Ibrahim har aktivt besøksforbud mot barnet.

Det EMD i realiteten har bestemt, er at Norge må innrette seg slik at muslimske, omsorgssviktede barn i større grad plasseres i muslimske fosterhjem – og at tvangsadopsjon ikke er ønskelig med mindre det er helt eksepsjonelle forhold som gjør seg gjeldende, noe Domstolen mente det ikke var bevist at forelå i Ibrahims sak.

Så kan det legges til at menneskerettigheter og barns rettigheter ikke er ensbetydende størrelser. EMD har tatt et klart standpunkt om at foreldrenes beste også må vektlegges når man ser den biologiske familien under ett, i klar motstrid til forskningen som viser at adopterte barnevernsbarn klarer seg best.

Respekt

Utrop gir Ibrahim mulighet til å kommentere hvorfor hun i dag fortsetter å demonstrere.

Hun vil også rette søkelys på det skjeve maktforholdet mange nyankomne opplever i Norge. Og for den manglende respekten mange viser for deres religion.

Dette sier hun har vært gjennomgående i alle årene hun har bodd i Norge.

Hun forteller at hun i januar har blitt kastet på glattcella to ganger på grunn av brudd på besøksforbudet. Det på grunn av ting hun har postet i sosiale medier.

8. januar i år ble hun hentet hjemme ved midnatt av tre mannlige politibetjenter.

– De sa at jeg måtte slutte å si at jeg er mammaen hans. De brukte fysiske maktmidler, selv om jeg sa jeg ble med frivillig. Jeg sa jeg ikke kunne ha slik kontakt med menn. Men de hørte ikke på det. De ga meg også bare mat med svinekjøtt i fengselet. Og jeg spiste ikke på et helt døgn, sier hun.

For å ta det siste først: Norge tilbyr ikke spesialdietter i fengsel, men alle innsatte får mat, men det innebærer ikke at de serveres «bare mat med svinekjøtt». Muslimer tilbys selvsagt mat.

Men Ibrahims påstand om maten viser til fulle at saken for henne handler mer om islam enn den handler om barnet. Den følger påstanden om «manglende respekt for religion», en påstand som virker som honning for aktivister som sirkler rundt det muslimske miljøet. Både Bondevik og Dawah bruker saken for å selge inn sitt narrativ om islamofobi og kulturell undertrykkelse i Norge.

Som vi har påpekt tidligere, har norsk barnevern barnets beste, uten tanke for familiens følelser og tanker om barnet, som sitt grunnmandat.

Når det vurderes som riktig at barnet har minimalt samvær med biologiske foreldre, begrunnes det med at slikt samvær er opprørende og potensielt skadelig for barnet. Jo lenger sør man kommer i Europa, jo fjernere vil en slik vurdering synes. Til tross for omsorgssvikt vil det være avgjørende av menneskerettslige hensyn at foreldre får se barna sine, i og med at det biologiske båndet vektlegges.

Verdigapet mellom å se barnet som et løsrevet individ uten behov for biologisk familie, og å se barnet som familiens eiendel, er ytterpunktene. Utrop, Dawah og Bondevik står for sistnevnte forståelse når de bruker Ibrahim-saken i sin aktivisme. Så kan barnet selv stilltiende være glad for at det lever i en rettsstat der politiet stiller opp og beskytter dets rettigheter. I de fleste av verdens land, og i særdeleshet i opprinnelseslandet Somalia, er noe slikt utenkelig.

Enn så lenge har barnet krav på større respekt enn hva islam har. Heldigvis.