Antisemittisme

Terrorister og mordere løslates – norsk moskemiljø feirer

Det bør gå et søkk gjennom enhver som setter seg inn i hvilke ekstreme voldshandlinger de har begått, de palestinske fangene som løslates i bytte mot at de israelske gislene får komme hjem. Forhandlingsresultatet viser at Hamas prioriterer drapsmenn og terrorister, og i Norge hylles avtalen som en seier for Hamas i det norske moskemiljøet - uten at politikere eller medier reagerer.

Fokuset på hva våpenhvileavtalen mellom Israel og Hamas reelt sett innebærer drukner ikke bare i nyheter om Trump og Musk, det nedtones også betydelig i norske medier. Høyre-politiker Simen Sandelien skrev noen ord om medienes manglende fokus da våpenhvileavtalen trådte i kraft.

Visst er betingelsene skjeve. Nå når det har gått noen dager vet vi mer om hvilke fanger Hamas har prioritert. I israelske medier er disse fangene naturlig nok i fokus. Det er Israel som skal leve med at de går fri.

Forstår mediene?

Som Giulio Meotti korrekt påpeker, er det ikke bare skjevhet i antall, det er en skjevhet i hvem som kreves satt fri av motparten. Mens Israel krever kvinner og barn frigitt først, er motkravet å få terrorister først. Noe tydeligere illustrasjon av avgrunnen mellom to kulturer, to verdisett, synes vanskelig å finne.

Alle i Vesten som har foreviget løgnen om «Israels folkemord» i Gaza de siste 15 månedene, bør ta en grundig kikk på videoene og bildene av den påfallende velkledde og velfødde, voldelige arabiske folkemengden rundt de tre første frigjorte israelske kvinnene, de islamske terroristene med balaklavaer som dukker opp fra «humanitære telt» og tunneler, se dem hoppe på Røde Kors-bilene. Forsto i det minste nyhetsredaksjonene og avisene hva det var de kringkastet?

En stor lynsjemobb som ropte «Allahu Akbar» mot de tre israelske kvinnene idet de ble overlevert til Røde Kors, hvis kjøretøy blir stormet av den samme mobben som mishandlet de levende gislene og skjendet likene til de drepte da de dro dem til Gaza etter 7. oktober.

I hjemlige NRK ble løslatelse av de israelske gislene mot de palestinske terroristene omtalt som «fangeutveksling». Hvor mye statskanalen forsto skal vi ikke uttale oss om, men fokuset på palestinsk lidelse har et bakteppe av historisk terror mot Israel, ikke utelukkende 7. oktober 2023, men gjentatt terror, tiår etter tiår, år etter år, og det nevnes knapt med et ord.

Livsfarlige mordere og terrorister

Meotti har listet opp noen av dem Hamas’ prioriterte personer i forhandlinger med Israel. Lidelsene hver enkelt av dem har forårsaket er reelle, ikke innbilte. Dette er terrorister med mange israelske liv på samvittigheten.

  • Mohammad Abu Warda: 48 livstidsdommer for to terrorangrep på busslinje 18 i Jerusalem i 1996 som drepte 45 mennesker.
  • Tabet Mardawi: 21 livstidsdommer for involvering i en serie av angrep inkludert en selvmordsbombing på en busstasjon i Binyamina, en skyting på Hadera-markedet, en selvmordsbombing på en buss i Hadera og en restaurantbombing i Kiryat Motzkin og Wadi Ara.
  • Mohammed Naifeh: 13 livstidsdommer, inkludert angrepet på kibbutz Metzer, der fem israelere ble drept.
  • Ahmad Obeid: 7 livstidsdommer for å ha sendt selvmordsbomberen til Jerusalem Café Hillel. Bomben drepte syv mennesker.

Times of Israel beskriver flere:

Blant fangene som skal løslates er den beryktede Fatah-terroristen Zakaria Zubeidi, den tidligere Jenin-sjefen for Al-Aqsa Martyrs’ Brigades. Zubeidi ble arrestert i 2019 for deltakelse i skytingen nær Beit El på Vestbredden. Han antas å ha vært involvert i en rekke terrorangrep, inkludert en bombing som drepte seks mennesker ved Beit Shean-avdelingen til Likud-partiet i 2002, på høyden av den andre intifadaen 2000-2005.

I september 2021 brøt han og fem palestinske islamsk jihad-terrorister seg ut av Gilboa-fengselet nord i Israel. De ble pågrepet på nytt dager senere.

Iyad Jradat, en av fem PIJ-terroristene som er siktet for å ha hjulpet dem å rømme fra Gilboa-fengselet, skal også løslates under våpenhvileavtalen. Han soner en livstidsdom for medvirkning til terrorangrepet i Gadish i 2003, hvor terroristene drepte sikkerhetskoordinator Eli Biton.

Ahmed Dahiri, en senior PIJ-tjenestemann som er dømt for drapet, skal også løslates. Det samme skal Mahmoud Atallah, som soner en livstidsdom for å ha drept en palestinsk kvinne han mistenkte for å samarbeide med Israel. Atallah ble tiltalt i september for å ha voldtatt en kvinnelig fengselsvakt ved Gilboa fengsel, der tidligere offiserer er anklaget for å ha «pimpet» kvinnelige kolleger til sikkerhetsfanger.

(…) Tre fanger fra den såkalte Silwan-skvadronen er også på listen. Hamas-terrorcellen, oppkalt etter medlemmenes nabolag i Øst-Jerusalem, utførte fem bombeangrep over hele Israel mellom mars og juni 2002, og drepte 35 mennesker og såret hundrevis.

Listen er lengre. Mye lengre. Times of Israels oppgitte tall per lørdag var at Israel skal løslate 1.904 palestinske fanger og internerte mot 33 israelske gisler i løpet av den første, 42-dagers fasen av avtalen med Hamas.

Lover ikke godt

Etterretningstjenesteveteranen som er vår faste kontakt ser dystert på våpenhvileavtalen. Også han peker på vestlig hjelpe- og bistandsiver den kommende tiden som et sannsynlig og farlig scenario:

– Jeg har en skikkelig dårlig følelse om våpenhvilen i Gaza nå. Hamas føler at de har vunnet. Med hjelp av Trump. Hamas har vunnet stor sympati og forståelse fra omverdenen. De får penger fra resten av verden til å bygge opp Gaza uten at de må ta noe ansvar selv. De kommer ikke til å ta over styre og stell, men kan gå fredelig i opposisjon og gjøre som enhver infanterilagfører gjør etter å ha stormet en fiendestilling: telle opp mannskap, våpen, ammo og utstyr. Re-equip & re-arm. Og ut i strid i igjen. De kommer til å vente en stund. Men innen 1-3 år er de i gang igjen. Tror jeg.

– Basim Ghozlans post av i går er jo beviset. Han tenker som de tenker, sier E-veteranen når vi kommer inn på hva det norske moskemiljøet signaliserer i sosiale medier.

Rabita, den Brorskapstilknyttede moskeen i Oslo, er framhevet av regjeringen som en viktig dialogpartner. Man kan med rette spørre hva dialogiseringen går i i disse dager, for moskeens Basim Ghozlans fryd over Hamas er fullstendig utilslørt.

Med oversettingsverktøy er innholdet ikke til å ta tvil av:

Så du motstandsbataljonene i Gaza fylle gatene i går, med sitt fulle personlige militærutstyr, elegante smil, høy kondisjon, englemoral, kløkt, vidd… og til og med bilene deres?

Har du sett dem? For Allahs skyld. Hvor kom de fra, hvordan så de ut, og hvor har de vært de siste månedene?

Det var som om de kom fra en piknik eller en turisttur, men det var faktisk de som sto overfor ondskapens argeste krefter. De sto overfor den tungt bevæpnede israelske hæren, amerikanske og britiske spionfly, tyske bomber og franske våpen, og de ble utsatt for beleiring, sult, kulde og barbarisk bombardement dag og natt i hele 470 dager.

Hatten av for dem, og for slike som dem utøses nåde, og gjennom dem knyttes nasjonens håp om seier og frigjøring. Så lenge vi har mennesker som dem, vil seieren komme, om Allah vil.

Sitert med noen modifikasjoner.

Hatten av for dem som har lovet å gjenta 7. oktober-terroren igjen og igjen til de lykkes, der altså. Seieren og frigjøringen synes nærmere enn noensinne, skal vi forstå Ghozlans tolkning av våpenhvileavtalen.

I europeisk sammenheng er han ikke alene, Ghozlan. Meotti påpeker det i sin spalte:

En «seiersmarsj» ble holdt i Berlin, hvor palestinske arabiske terrorister og mordere som massakrerer jøder ble febrilsk feiret. «La oss fortelle hver martyr at han har gått til himmelen: han har ikke gått forgjeves», sang deltakerne. Mange av dem ropte på arabisk oppfordringer om å bombe Tel Aviv og utslette Israel. I Brussel delte de ut søtsaker for å feire Hamas…

Et stykke Europa går tapt siden det ikke lenger er en del av Vesten, men snart vil de innse hva det vil si å leve med barbarer på hjemmebane.

Den som elsker livet kan ikke forhandle med dem som dyrker død og fordervelse uten å tape. Empirien på akkurat det er klokkeklar. Det er verdt å ha i bakhodet, ikke minst med en regjering som har vist til fulle hvilken part i konflikten de har valgt å stille seg bak.