Den 27. januar er valgt fordi det var denne dagen i 1945 Sovjetunionen frigjorde de rundt 7.000 fangene i den største konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i det tyskokkuperte Polen. Da hadde rundt 60 prosent av Europas om lag 10 millioner allerede blitt drept, mange av disse var polske jøder.
Bildet viser frigjøringen av Bergen-Belsen konsentrasjonsleir, april 1945. Dr. Fritz Klein, leirlegen, står i en massegrav ved Belsen. Klein, som ble født i Østerrike-Ungarn, var tidlig medlem av nazipartiet og meldte seg inn i SS i 1943. Han jobbet i Auschwitz-Birkenau i ett år fra desember 1943, hvor han hjalp til med utvelgelsen av fanger som skulle sendes til gasskamre. Etter en kort periode i Neungamme, flyttet Klein til Belsen i januar 1945. Klein ble deretter dømt for to tilfeller av krigsforbrytelser og henrettet i desember 1945. Bilde og billedtekst: Wikimedia Commons
Vi konfronteres med sannheten om hva som kan skje når hat, likegyldighet og menneskeforakt tillates å vokse. Men Holocaust var ikke bare rasisme – det var noe enda mer skremmende: et industrielt folkemord, en maskin som gjorde død til en beregnet operasjon.
Denne dagen trekker tankene også linjer til 7. oktober 2023, da sivile ble mål for grufulle handlinger under angrep som rystet en hel verden. De hjerteskjærende vitnesbyrdene om drap på familier, barn og eldre bringer oss tilbake til smerten som ligger i menneskehetens historie. Det minner oss på at vold mot sivile, uansett tid eller sted, aldri kan aksepteres – og at vi må være årvåkne overfor ondskapens ulike ansikter.
Mer enn rasisme
NRK hadde i morgentimene invitert direktør for HL-senteret, Jan Heiret, som forbilledlig redegjorde for hva norske jøder ble utsatt for under krigen, da de ble lastet om bord på Donau fra kaia i Oslo og fraktet til Polen, hvordan kvinner og barn havnet direkte i gasskamrene og hvordan bare noen få menn overlevde.
– I Norge ble det sendt 772 jøder, deportert, og kun 37 kom tilbake. Så dette er en historisk hendelse vi må minnes for at det ikke skal skje igjen.
Men når det kommer til fokus og minnearbeid, blir det vanskeligere å følge Heiret. Dels skyldes det NRKs eget fokus, der nyhetsankeret sier at «vi må snakke litt om det som skjer i dag. Elon Musk sin hilsen under innsettelsen av Donald Trump har blitt mye diskutert over hele verden. Selv avviser Musk at det var en nazihilsen, men hva tenker du om det som skjedde?»
– Altså en av lærdommene fra Holocaust er jo også det at den type forferdelige hendelser skal ikke skje igjen. Og det ble etablert en internasjonal rettsorden etter krigen som skulle hindre dette. Så ser vi nå at autoritære krefter vokser fram igjen, både i USA og Europa, og jeg er ikke så opptatt av hva Musk mener selv, den hilsenen var åpenbart en fascistisk hilsen, og den blir tolket sånn, og han har også begynt å lefle med høyreradikale krefter i Europa. Vi må ikke normalisere den type utsagn eller symbolikk, det er sånn sett veldig viktig å si ifra, sier Heiret.
– Ja, hvor bekymret er du for høyreekstreme strømninger både i Europa og i USA i dag? spør programleder.
– Jeg er veldig bekymret. Vi er jo nå i en situasjon vi ikke trodde vi skulle komme opp i igjen, så nå må vi både drive folkeopplysning, vi må fortelle hva som skjer og vi må bruke Holocaust til å markere ikke bare selvfølgelig motstand mot antisemittisme som vi har sett økt, men motstand mot all fremmedfrykt, all rasisme. Så det bruker vi også da Holocaustdagen til, konkluderer Heiret.
Men hvorfor det? Hvorfor klarer ikke direktøren for Holocaust-senteret å si noe om hvilken gruppe som står bak den eksplosive økningen i antisemittisme, ikke bare i Europa, men også i USA?
Vi må vokte oss for forsøket på å redusere Holocaust til «bare rasisme.» Ja, rasisme var en drivkraft, men Holocaust gikk langt utover det. Det var et folkemord hvor nasjoner, systemer og mennesker arbeidet sammen for å utslette et folk – ikke som en impulsiv handling, men som en nøye planlagt strategi. Jødene ble ikke bare drept fordi de ble sett på som «annerledes»; de ble drept fordi et regime så deres eksistens som en trussel som måtte elimineres fullstendig. Det var en ondskap som ikke bare handlet om fordommer, men om kald logikk og organisert tilintetgjørelse.
Faren for å miste fokus
Når vi i dag minnes Holocaust, og samtidig ser de moderne ekkoene av brutalitet, står vi overfor to utfordringer: Å aldri la minnene falme, og å være våkne for de samme mekanismene som fortsatt finnes i verden. Minnemarkeringer er ikke bare en høytidelig plikt – de er en nødvendig handling for å holde historien levende. De er et anker som hindrer oss i å bli drevet bort fra sannheten om hva mennesket er i stand til, både på sitt verste og på sitt beste.
Bagatelliseringen av Holocaust, enten det skjer gjennom uvitenhet eller med vilje, utgjør en fare for hele samfunnet. Når vi reduserer slike hendelser til «bare en form for rasisme», mister vi forståelsen for deres unike og uhyrlige karakter. Å minnes Holocaust handler om å forstå kompleksiteten i hvordan slike grusomheter oppstår, slik at vi kan motarbeide dem med mer enn bare gode intensjoner.
Vi står her i dag, i en tid hvor hat og fordommer fortsatt forsøker å få fotfeste. Terroren 7. oktober minner oss om hvor skjøre sivile liv er, og hvor raskt volden kan ramme. Derfor er minnearbeid avgjørende. Det hjelper oss å se mønstrene, varsellampene og konsekvensene. Det minner oss om at vi ikke har råd til å være nøytrale når menneskeverd krenkes.
Holocaustdagen er ikke bare en dag for sorg – det er en dag for refleksjon, læring og handling. La oss ta med oss erkjennelsen av at ondskap kan vokse i det små, og at vår største plikt er å stå imot den med kunnskap, medmenneskelighet og besluttsomhet.
Aldri igjen betyr aldri å glemme.
Misbruk av menneskerettigheter
Menneskerettighetene representerer en universell standard for menneskelig verdighet, frihet og likeverd. De er utformet for å beskytte individet mot overgrep, uavhengig av bakgrunn, nasjonalitet eller tro. Men det finnes et absolutt prinsipp som ligger til grunn for denne universelle standarden: Ingen menneskerett kan rettferdiggjøre umenneskelige handlinger – terror inkludert.
Hamas’ terrorangrep var ikke rettet mot militære mål, men snarere mot barn, familier og uskyldige mennesker på tvers av samfunnslag, akkurat som Holocaust. Denne typen vold utfordrer ikke bare menneskelig empati, men også de grunnleggende prinsippene som verdenssamfunnet har forsøkt å bygge etter katastrofene i det 20. århundre.
For å forstå hvorfor terror aldri kan forsvares som et middel – selv i møte med opplevd okkupasjon eller undertrykkelse – må vi vende blikket mot historien. I kjølvannet av Holocaust oppsto en global erkjennelse av behovet for universelle menneskerettigheter, akkurat slik Heiret korrekt påpeker. Aldri igjen, sa verdenssamfunnet. Aldri igjen skulle massedrap eller vilkårlig vold rettferdiggjøres, uansett hvilken ideologi, religion eller politisk konflikt som lå til grunn.
Terrorismens logikk bryter fundamentalt med denne erkjennelsen. Den reduserer menneskeliv til politiske midler, der lidelse og død blir strategiske verktøy. Når sivile angripes, blir mennesker fratatt sin grunnleggende verdighet og sin rett til trygghet. Selv når terrorgrupper hevder å handle i rettferdighetens navn – for eksempel for å kjempe mot en opplevd okkupasjonsmakt – er målet aldri nok til å rettferdiggjøre midlene. Vold mot uskyldige underminerer ethvert krav om rettferdighet og bidrar til en syklus av hat og hevn som ikke skaper frihet, men snarere flere tragedier.
Hendelsene i Israel bør også sees i lys av den historiske smerten til det jødiske folk. Staten Israel ble opprettet som en tilflukt etter århundrer med forfølgelse, pogromer og til slutt Holocaust. Mens konflikten mellom Israel og palestinerne er kompleks og fylt med gjensidige krav, kan ingen historisk urettferdighet rettferdiggjøre brutalitet mot sivile.
Det er viktig å understreke at menneskerettigheter ikke er selektive. Rettighetene gjelder for alle – også de som lever under okkupasjon eller undertrykkelse. Men når kampen for frihet omfavner terror, frarøver den både utøverne og ofrene deres menneskelighet. Ved å angripe uskyldige krenker terrororganisasjoner som Hamas de prinsippene de hevder å kjempe for, og etterlater dype arr som er vanskelig å lege.
I en verden som stadig søker fred og rettferdighet, må vi stå fast på at det aldri kan være en menneskerett å begå terrorhandlinger. For hvis vi aksepterer at vold mot uskyldige kan rettferdiggjøres i noen tilfeller, risikerer vi å undergrave hele grunnlaget for menneskerettighetene – og åpne døren for et mørke som verden har sverget på aldri å tillate igjen.
Menneskerettigheter har alltid vært selve symbolet på håp og rettferdighet for undertrykte mennesker. De gir stemme til de stemmeløse og setter grenser for maktens overgrep. Likevel finnes det en urovekkende tendens i vår tid: diktaturer og autoritære regimer har lært å bruke språk og prinsipper fra menneskerettighetene til å legitimere sine egne handlinger og undergrave rettighetenes opprinnelige formål. Dette har skapt en dysfunksjonell rettighetspolitikk som truer med å svekke hele menneskerettighetsprosjektet.
Menneskerettigheter som politisk skjold
Diktaturer har blitt eksperter på å tilpasse menneskerettighetsspråket for å beskytte seg selv mot kritikk. Ved å påstå at de beskytter «nasjonal suverenitet» og «kulturelle rettigheter» kan autoritære ledere avvise enhver innblanding fra det internasjonale samfunnet som en form for neokolonialisme. Når Vesten kritiserer undertrykkelse eller brudd på menneskerettighetene, svarer diktaturene med anklager om dobbeltmoral – og peker på historisk kolonialisme, slaveri og intervensjonskriger. På denne måten rettes oppmerksomheten bort fra de faktiske overgrepene regimene begår, og menneskerettighetsretorikken brukes som et skjold for å beskytte makthaverne, ikke folket.
Autoritære regimer utnytter også språklige nyanser i menneskerettighetene for å begrunne undertrykkelse. For eksempel blir retten til sikkerhet og stabilitet ofte brukt som påskudd for å knuse opposisjon eller begrense ytringsfriheten. I land som Kina og Russland brukes «kampen mot terrorisme» eller «beskyttelse av offentlig orden» som argumenter for å rettferdiggjøre sensur, masseovervåkning og brutale tiltak mot dissidenter. I stedet for å beskytte individets frihet, omdefineres rettighetene til å tjene regimets behov for kontroll. Vi kan ikke unnlate å se at det samme språket er aktivt i bruk i Midtøsten.
Denne dynamikken skaper en global rettighetspolitikk som er dysfunksjonell på flere måter. For det første fører det til en avpolarisering av menneskerettighetene – de blir politiske verktøy snarere enn universelle prinsipper. Dette svekker deres legitimitet og gjør internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner mindre effektive og politisk motivert. Land og organisasjoner som samarbeider med diktaturer, kan også prioritere økonomiske eller strategiske interesser fremfor rettighetskampen, noe som ytterligere forsterker det dysfunksjonelle systemet.
Den kanskje mest tragiske konsekvensen av denne utviklingen er at menneskerettighetene, som skulle være en kilde til frihet, blir fanget i et spill der de brukes til å styrke diktaturers makt. Når rettighetsspråket misbrukes, mister det sin moralske kraft – og med det forsvinner også håpet for mange av verdens mest utsatte mennesker. Jødene.
For å møte denne utfordringen må verdenssamfunnet anerkjenne kompleksiteten i hvordan diktaturer manipulerer menneskerettighetene. Bare ved å reetablere menneskerettighetenes kjerne – som et middel for å beskytte individet mot maktens overgrep – kan vi hindre at de blir et våpen i hendene på de som skulle vært stilt til ansvar for sine brudd.
En venn beskrev det moderne vestlige, liberale mennesket godt: «Den Hellige Treenighet av idealistisk hypermoralisme, politisk korrekthet og feighet.»
Heldigvis har HL-senteret gjort et bedre minnearbeid på sin egen Facebookside enn hva Heiret gjorde hos NRK:
DEN INTERNASJONALE HOLOCAUSTDAGEN:
27. januar markeres det mange steder i verden at det er det 80 år siden frigjøringen av utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. På den norske nasjonale markeringen på Akershusstranda tenner vi fakler for de 772 drepte jødene fra Norge. I år minnes vi spesielt de 29 barna under 10 år som ble drept ved ankomst til Auschwitz. De 22 som ble deportert med frakteskipet Donau ble drept 1 desember 1942. De 7 som ble deportert med Gotenland ble drept 3 mars 1943.
I dag hadde den yngste av disse barna vært 82 år. Den eldste ville snart fylt 92.
Vi minnes
Sam Becker, 1 år og 11 måneder
Julius Isak Borøchstein, 5 år og 4 måneder
Sonja Hennie Borøchstein, 6 år og 9 måneder
Arvid Claes, 7 år og 6 ½ måneder
Jan Claes, 4 år og 10 måneder
John Charles Davidsen, 7 år og 2 måneder
Theodor Fischer, 5 år og 1 ½ måneder
Fanny Synnøve Ganz, 7 år og 11 ½ måneder
Doris Gordon, 8 år og 1 ½ måneder
Jenny Jakubowitz, 7 år og 4 ½ måneder
Simon Kai Jakubowitz, 9 år og 8 ½ måneder
Ada Ester Kahn, 4 år og 1 ½ måneder
Leopold Knöpfler, 3 år og 8 måneder
Odd Knöpfler, 2 år og 7 måneder
Jan Larry «Lasse» Krupp, 4 måneder
Berit Leventhal, 6 år og 4 måneder
Ragnar Markus, 5 år og 5 måneder
Ellinor Miriam Meiran, 5 år og 4 måneder
John Charles Moritz, 5 år og 4 måneder
Leif Idar Moritz, 9 år og 7 måneder
Gerhard Benny Reichmann, 6 ½ måneder
Harry Reichwald, 2 år og 3 ½ måneder
Ruth Sakolsky, 2 år og 8 måneder
Bjørn Meier Scharff, 2 år og 6 ½ måneder
Idar Scharff, 1 år og 3 ½ måneder
Harry Simon Shotland, 1 år og 6 måneder
Arne Willy Steinsapir, 5 år og 1 ½ måneder
Jenny Marie Weinstock, 4 år og 5 ½ måneder
Doris Wulff, 4 år og 9 ½ måneder
Denne dagen er det 80 år siden Sovjetunionen frigjorde fangene. Og i tillegg til å minnes barna som ble drept ved ankomst til Auschwitz, går tankene våre i dag til Kfir og Ariel Bibas, de yngste gislene som ble tatt i pogromen for 15 måneder siden. En baby og en 4-åring. Det er de som er bildet på hva «aldri mer» betyr, det er de som er bildet på jødehatet som er så sterkt at selv små barn lider under det.
Aldri mer.
Hovedillustrasjon laget med Grok