Kampen om Grønland er like hissig som da Hallvard Devold plantet det norske flagget, signerte okkupasjonserklæringen i Myggbukta og bestemte at landet fra Carlsbergfjorden i syd til Besselfjorden i nord skulle hete Eirik Raudes Land den 27. juni 1931. Norge beholdt ikke Grønland, men konflikten var et faktum helt fram til Haagdomstolen i 1933 fastslo at Grønland var Danmarks, og Danmarks alene.
«Territoriell ekspansjon framstod som et utenrikspolitisk mål også for Norge i en tid hvor kolonialisme og imperialisme sto sterkt blant flere europeiske nasjoner» heter det i Store norske leksikon.
Nå skal både fortiden og samtiden sees gjennom vestlige, antikolonialistiske briller, og det er kanskje slik man best kan forstå at Aftenposten i dag har på trykk en lederartikkel der det fastslås at Trumps retorikk minner farlig mye om Putins.
Trump snakket om å kjøpe Grønland allerede i 2019. Da ble han kontant avvist av Danmarks statsminister Mette Fredriksen.
Nå har han hentet ideen frem igjen. Like før jul sa Trump at det er «absolutt nødvendig» for USAs nasjonale sikkerhet å ha kontroll over Grønland.
«Vi er ikke til salgs, og vi vil aldri bli til salgs,» svarte Grønlands statsminister Múte Egede.
Det vil neppe stanse Trump, hvis livsfilosofi er at alt og alle er til salgs, konkluderer Aftenposten.
Man trenger ikke ha som livsfilosofi at alt og alle er til salgs for å ønske seg Grønland. Danmark selv pusser fjærene overfor øya der majoriteten ønsker selvstendighet. Danskekongen har sågar endret våpenskjoldet for å vise hvor tilknyttet landet er, slik faksimilen fra mandagens artikkel i The Guardian viser:
Videre kan man lese i The Guardian:
I 500 år har tidligere danske kongelige våpenskjold hatt tre kroner, symbolet på Kalmarunionen mellom Danmark, Norge og Sverige, som ble ledet fra Danmark mellom 1397 og 1523. De er også et viktig symbol på nabolandet Sverige.
Men i den oppdaterte versjonen er kronene fjernet og erstattet med en mer fremtredende isbjørn og vær enn tidligere, for å symbolisere henholdsvis Grønland og Færøyene.
Endringen kommer på et tidspunkt med økt spenning rundt Grønland og dets forhold til Danmark, som fortsetter å kontrollere dets utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Kalmarunionen er ikke lenger relevant, ifølge danskekongen, mens historiker Sebastian Olden-Jørgensen ved Københavns Universitet sier at det er «en sensasjon» og har klare geopolitiske implikasjoner når han uttaler seg til Berlingske.
Mens det danske utspillet er av mer følelsesmessig symbolsk art, finnes det geopolitiske aktører som er minst like villige til å bruke penger for å skaffe seg makt og innflytelse som Trump, og Trumps fokus på Grønland kommer ikke ut av det blå. Mens Kina har hatt en langtidsplan og investert stort på Grønland de siste tiårene, har EU et uttalt ønske om å få fingrene i Grønlands mineralressurser.
Man fristes nesten til å nynne på Ravis låt Dødssøt når man tenker på Grønland: «Du er dødsøt, dødsøt, og alle vil ha fingra i deg.»
Ressursene for fremtidens teknologi
Som Claus Blok Thomsen skrev i danske Politiken i oktober i fjor, handler det om tilgangen til kobber, lithium og magnesium.
Det høres litt ut som en klisjé å si at en byråkratisk institusjon som EU-kommisjonen kan oppleve et geopolitisk jordskjelv som får vinduer til å klirre og gulv riste.
Men det er likevel det som skjedde da Russland invaderte Ukraina i fjor.
En ting var selvfølgelig det faktiske militære angrepet på et europeisk land. En annen ting var at det plutselig ble klart for EU-kommisjonen hvilket gigantisk strupetak den russiske presidenten, Vladimir Putin, hadde på Europa, fordi mange europeiske land var avhengige av russisk olje og gass. Frykten var at Putin med en enkelt vending kunne lamme tusenvis av europeiske selskaper og skru av varmen i hjemmene til millioner av europeere.
Ganske kort tid etter invasjonen viste det seg at de europeiske landene heldigvis klarte seg uten Russland.
Europa slapp unna med gru. Denne gangen.
Men lærdommen i Brussel var at Europa aldri igjen må være avhengig av diktatorer og autokrater.
Så kan et Trump-foraktende norsk kommentariat selvsagt framholde at Trump er like autokratisk som Putin, men det er likevel vel vitende om at Trump var mannen som advarte Europa mot å gjøre seg avhengig av russisk olje og gass. Det hjemlige kommentariatet må også gjerne mene det er galskap når Trump snakker om kontroll over Grønland, men sett med realpolitiske briller i en verden der Kina i samarbeid med de øvrige BRICS-landene vil ha makt, er USAs interesser for Grønland høyst forståelige.
Business
Politiken redegjorde for hvilke massive investeringer Kina foretar seg – investeringer som får det til å gå kaldt nedover ryggen til EU-kommisjonen.
Ifølge et anslag fra den kinesiske tenketanken The Green Finance and Development Center har regjeringen i Beijing brukt over 6,6 billioner DKK (6600 milliarder DKK) det siste tiåret for å etablere sitt såkalte Belt and Road Initiative, som har som mål å utvide Kinas handelsforbindelser med resten av verden. I den forbindelse har Kina bl.a. finansiert veier, flyplasser, havner og jernbaneforbindelser i en lang rekke land som ikke har vært i stand til å finansiere slike enorme prosjekter selv.
Men samtidig har investeringene vært knyttet til harde forhandlinger fra kinesisk side, noe som har ført til anklager om at landene effektivt har blitt gjort til kinesiske marionetter.
Grønlands egeninteresse er selvstendighet, noe som understrekes i Politikens intervju med Grønlands finans-og skatteminister Erik Jensen.
På direkte spørsmål om den nye strategien svarer Erik Jensen at den grønlandske regjeringen «ikke bryr seg om handelspartnerne er blå, gule eller røde», så lenge de holder seg innenfor grønlandsk lovgivning.
«Men vi er klar over hvem våre allierte er og hvem vi samarbeider med», legger han til.
«Åpne for business» er ordene han benytter, og han er svært klar over at det er enorme summer å hente, enten Grønland velger seg EU, USA eller Kina. Hintet om bevissthet om hvilke allierte Grønland forholder seg til, tilsier likevel at de vestlige maktene vil kunne trekke de lengste stråene. For Vestens framtid er Grønland viktig, noe også Jutta Urpilainen, EUs kommissær for internasjonale partnerskap understreker ved å si at «Grønland er en slags stormakt når det gjelder kritiske råstoffer».
Da Ursula von der Leyen åpnet det første EU-kontoret på Grønland for mindre enn et år siden, var det også vel vitende om at Grønland sitter på 25 av de 34 mineralene som EU anser for å være de mest kritiske i forhold til å sikre den teknologiske udvikling. For også i framtiden vil Vesten være avhengig av råstoffer for å sikre teknologisk utvikling.
Innovative tilnærminger
Trumps ønske om at Grønland skal bli amerikansk blir ikke nødvendigvis en realitet. At USA vil gjøre mangt og mye for økt tilstedeværelse og tilgang på både råstoffer og strategisk utvidelse av baser på gigantøya, skal likevel ingen betvile.
Steve Forbes, amerikansk forretningsmann, utgiver og politisk figur, er mest kjent som sjefredaktør og tidligere administrerende direktør for det innflytelsesrike økonomiske magasinet Forbes.Han stilte som republikansk presidentkandidat i både 1996 og 2000, men vant ikke nominasjonen. Hans politiske plattform var preget av støtte til flat skatt (flat tax), skolevalg og fri markedsøkonomi. Han er en sterk tilhenger av konservativ økonomisk politikk.
Steve Forbes har skrevet flere bøker om økonomi og politikk, inkludert Flat Tax Revolution og Money: How the Destruction of the Dollar Threatens the Global Economy. Han er en sterk tilhenger av lavere skatter, frihandel og en stabil pengepolitikk, og har fortsatt en betydelig innflytelse innen både forretningsverdenen og politiske kretser, spesielt innen konservative økonomiske miljøer i USA. Han gjorde seg tirsdag noen svært interessante tanker om Grønland.
Forbes fokuserer på kompleksiteten i geopolitiske forhandlinger og viktigheten av å vurdere innovative tilnærminger i internasjonale relasjoner. Han bemerker at selv om direkte kjøp av territorium har vært uvanlig i det siste århundret – det siste var USAs oppkjøp av Jomfruøyene fra Danmark i 1917 – kan det være alternative strategier å vurdere. Ikke minst fokuserer Forbes på at Grønland er innstilt på uavhengighet. Sistnevnte er helt korrekt, og fullstendig løsrivelse fra Danmark står høyt på agendaen, slik Reuters for få dager siden refererte fra nyttårstalen til Múte Egede. Egede fokuserte på tidligere kolonistyre og viktigheten av autonomi for Grønlands innbyggere, og det er ikke grunnløst å spekulere i hvorvidt Grønland har større interesse av å knytte seg tettere opp mot USA enn mot EU.
Vinn-vinn
Forbes antyder at i stedet for et direkte kjøp, kan USA utforske å danne en pakt med fri tilknytning til Grønland. Denne ordningen vil gi Grønland økonomisk og militær bistand fra USA, potensielt til fordel for begge parter. En søknad om delstatsstatus kan være mer gjennomførbar og kostnadseffektiv enn et tradisjonelt kjøp, som kan kreve titalls eller til og med hundrevis av milliarder av dollar – og er fullstendig urealistisk. Forbes sier videre, med et smil om munnen, at selv om det at Grønland i et tenkt scenario ble amerikansk delstat ville være et nederlag for Danmark, ville Danmark spare enorme summer i overføringer til øya, slik at det ville bli en økonomisk og sikkerhetsstrategisk vinn-vinn-situasjon for alle parter.
Selv for Demokratene i USA ville det være i amerikansk interesse at Grønland ble en delstat, fastholder en like smilende Forbes, som understreker at befolkningen på Grønland er venstrevridd og ville kunne gitt sårt tiltrengte valgmenn for partiet i fremtidige valg.
Forbes peker på hvor viktig Grønland er for amerikansk sikkerhet, og det har han unektelig rett i. Men han peker videre på at Grønland selv vil ha sikkerhetsinteresser i å knytte seg til USA. Ikke bare ville de vært trygget militært, men de ville hatt en politisk innflytelse de ikke er i nærheten av å kunne oppnå i Europa, fastslår Forbes. I tillegg ville Grønland kunne tjene enorme summer på amerikansk mineralinvestering og økoturisme og arbeidsledigheten ville falt drastisk, fastslår sjefsredaktøren.
– Statehood for Greenland, let’s get it done, avslutter Forbes.
Fortid predikerer fremtid
I Norge spesielt og Vesten generelt skal ethvert utsagn – i alle fall når utsagnet kommer fra noen en ikke liker – forstås som avsenderens bokstavelige sannhet. Sporten er særdeles utpreget når det gjelder Trump, viljen til idiotforklaringer, fascist-forklaringer og Putin-sammenlikninger er enorm. Viljen til å forstå at kommunikasjon kan ha doble bunner er fullstendig fraværende, selv om man vet at fortid predikerer fremtid og selv om man vet at hva Trump utrettet forrige presidentperiode er en langt bedre indikator på hva han vil foreta seg kommende periode enn hva det norske kommentariatets undergangsvisjoner er.
Trumps retorikk er som regel «over the top». Men geopolitisk har utspillene både hensikt og effekt. Verden utenom Vesten styres ikke av retorisk bevisste sosionomer, men tvert om av samarbeidende autokratier med interesse av et svakt Vesten. Høyst sannsynlig forstår de Trumps utspill som en klar beskjed. Trump vil det motsatte, han snakker et språk de forstår. Utspillene om Grønland bør tolkes i lys av den tøffere linjen mot Kina, en linje Trump innførte forrige periode, med mer konfronterende politikk, inkludert handelskrig med tariffer for å konfrontere det han kalte urettferdige handelspraksiser. Han fremhevet behovet for å beskytte amerikanske arbeidsplasser og teknologi, og han framhever de samme argumentene overfor Grønland.
Man kan videre se at Trump reforhandlet NAFTA (North American Free Trade Agreement) til den nye USMCA (United States-Mexico-Canada Agreement). Avtalen inneholdt oppdateringer på arbeidsrettigheter, miljøvern og beskyttelse av amerikansk bilindustri, som ble sett på som fordelaktige for amerikanske arbeidere, også dette gjennomført med en retorikk som får nær enhver norsk akademiker til å steile.
Man må gjerne le, gremmes eller frykte Trumps retoriske utspill, men det smarteste er å se hva han reelt sett gjør. Hva gjelder Grønland er det slett ikke sikkert at verken Kina eller EU framstår som det mest forlokkende alternativet for en øy som ikke er til salgs, men er åpen for business.