Eksemplene kunne vært hentet fra nær hvor som helst – og slett ikke bare Norge. Mange politiske satsingsområder de siste årene handler tilsynelatende mer om forvirring enn virkelighetsbeskrivelse, i alle fall dersom man tar utgangspunkt i den observerbare virkeligheten snarere enn virkelighetsforståelsen som utspiller seg i enkelte hoder.
«Denne barnehagen har alltid to politibiler på vakt utenfor» skrev Fri Fagbevegelse tirsdag, og viste til Den Jødiske Barnehagen på St. Hanshaugen i Oslo. Mens samfunnets aller yngste medlemmer, de minste barna, følges inn i barnehagen, sitter det altså væpnet politi utenfor hver eneste dag. Selv foreldremøter utløser behov for væpnede vakter.
Det er en hverdagsvirkelighet som er vond å ta innover seg, og for de aller fleste av oss også vanskelig å ta innover seg. Det er noe nesten absurd ved det. Er det virkelig slik at det er så farlig å være barn i Norge i dag? Så farlig at politiet alltid må holde vakt?
Ja, er det enkle svaret. Virkeligheten er så farlig. Ikke for alle og ikke for mange, men for den bittelille minoriteten barn som er jødiske, så er dette hverdagen.
Høy trusselfare for jøder
Politiets sikkerhetstjeneste, PST, nedjusterte terrortrusselnivået fra høyt til moderat her til lands 14. november. Men heller ikke nedjusteringen gjaldt alle norske innbyggere. For jødene er terrortrusselen like høy fremdeles. PST presiserte:
PST nedjusterer derfor terrortrusselnivået til MODERAT, slik det var før 8. oktober 2024.
Selv om vurderingen av trusselen fra Iran-tilknyttede aktører nedjusteres så er trusselen fra ekstremister mot jødiske og israelske mål i Norge fortsatt skjerpet, slik den også var før 8. oktober. (min uthev.)
Jødiske og israelske mål har en vedvarende sentral posisjon i fiendebilde til både ekstreme islamister og høyreekstremister. Vi har sett en markant økning i angrepsaktivitet mot jødiske og israelske mål i Vesten fra ekstreme islamister fra høsten 2023. Israels krigføring i Gaza og Midtøsten har et stort radikaliseringspotensial innen ekstrem islamisme, og bidrar til å forklare den økte angrepsfrekvensen.
PST har rett når de skriver at både ekstreme islamister og høyreekstreme har jødiske og iraelske mål som sentrale i sine fiendebilder, men det er altså de ekstreme islamistene som utgjør en vedvarende, konkret fare for jøder i dag, inkludert for jødiske barnehagebarn.
Fri Fagbevegelse har intervjuet Cathrine London Adler, styrer ved Den Jødiske Barnehagen.
– Jeg blir forbanna på våre vegne. Jeg blir sint for at barna, de ansatte og foreldrene skal behøve å ha det sånn, sier hun, og fortsetter:
– Du får ikke et mer tydelig jødisk mål enn Bergstien 13 og 15. Og her er vi. Her skal jeg ivareta 30 unger, deres foreldre og vårt personal. Hvis jeg begynner å tenke på hva slags ansvar jeg egentlig har i denne situasjonen her, så blir jeg jo nesten ko-ko.
Det er ikke vanskelig å forstå henne. Hun sitter i realiteten med et helt enormt ansvar, og det er like forståelig at hun er bekymret over en samfunnsutvikling der ikke-jøder ikke viser støtte.
Norsk taushet
Adler forteller at tausheten fra ikke-jøder er påfallende.
Det ble nemlig stille fra den ikke-jødiske omgangskretsen hennes.
Selv om vennene hennes ser at bygningen hun jobber i vises på Dagsrevyen, er det få som spør henne om hvordan hun har det. Verken i forbindelse med 7. oktober, den vedvarende krigen, den økte antisemittismen eller økningen av trusselnivået rettet mot jødiske og israelske mål.
Adler kan bekrefte at hun har unngått sine ikke-jødiske venner i frykt for ubehagelige diskusjoner.
Stillheten taler nok for seg selv, tenker hun.
– Noen sier at vi har oss selv å takke for jødehatet, sier Adler.
Hva hun sier videre er med på å illustrere det norske politiske kravet til konformitet.
Kanskje er det de politiske ideene som hindrer folk i å engasjere seg for at jødene sliter. Det burde imidlertid ikke være en utfordring, mener Adler.
De politiske ideene hun viser til nevnes tidligere i reportasjen, der det fastslås at «Det er de radikale stemmene som roper høyest, og det virker som de hatefulle ytringene har blitt akseptable.» Skal man oversette det til alminnelig norsk, er det de ustanselige ropene om israelsk folkemord, israelske barnedrap, selv en sittende regjering som, stikk i strid med eksperter på krigens folkerett fastslår, stadig påstår at Israel begår brudd på folkeretten.
Så kan man kombinere dette med en godt organisert muslimsk bevegelse som har lykkes i å sidestille påstått islamofobi og muslimhets med antisemittisme, selv om det er helt åpenbart at det er to fenomener som er fullstendig ulike. Jøder frykter – med rette – vold og sågar drap, mens muslimer frykter hatefulle ytringer. Når det politiske Norge har adoptert denne sidestillingen av begreper, bør det ikke kalles berøringsangst, det bør kalles det det i realiteten er: forvirringspolitikk.
Fravær av empati
Adler peker på noe svært vesentlig, og det hun påpeker illustrerer til fulle hva det har gjort med folk å bli utsatt for «de radikale stemmene som roper høyest» over tid. Folk tør ikke engang gi medmenneskelig forståelse og omsorg for jødisk frykt og smerte. Selv omtanke for medmennesker kan tolkes som et politisk standpunkt om forvirringens tidsalder.
– Det å bry seg som menneske handler ikke om å velge side av en konflikt. Det er lov å mene at palestinerne har rett til et fritt land, og samtidig bry seg om hvordan krigen påvirker jødiske og israelske mennesker, sier Adler til Fri Fagbevegelse.
Hun skulle ønske at folk hadde en mer helhetlig forståelse av norske jøder og deres tilknytning til Israel. Hun forklarer:
– Bare fordi man er jøde, betyr ikke det at man er høyreekstrem. Ingen i min omgangskrets ville stemt på Israels nåværende statsminister, forteller Adler.
At barnehagestyreren i det hele tatt opplever det nødvendig å presisere at verken hun selv eller noen i hennes omgangskrets ikke støtter Israels sittende statsminister, viser hvor polariserende den forvirrende særkravspolitikken virker. Skal man ikke kunne forstå noens sorg, uro og smerte fordi en slik omsorg indirekte kan tolkes som støtte til «feil» politisk side?
Hvor tragisk det enn er, er det Adler påpeker gjenkjennbart. Selv etter det bestialske terrorangrepet mot Israel i fjor, selv vel vitende om at hundre gisler, deriblant små barn, fortsatt sitter fanget under jorden, levende eller døde, er det vanskelig for nordmenn å uttrykke empati.
Et tidsbilde
Jeg vil gi et eksempel fra tidligere i år. Hege Storhaug ble invitert til den israelske ambassaden. Tre forhold er verdt å bite merke i. Det ene er det omfattende sikkerhetsregimet ambassaden lever med, der bygningen og området rundt i likhet med den jødiske barnehagen bevoktes av væpnet politi. Det andre er hvor opprivende terrorangrepet har vært for jødene. Det tredje er hvordan enkelte muslimer i Norge opererer utenfor ambassadebygningen.
Hovedgjerdet ut mot gaten er tapetsert med foto av gjenlevende gisler. Men to gislers ansikt manglet på gjerdet. Før jeg forteller hvorfor, må jeg komme meg inn på ambassade-området som voktes døgnet rundt av Oslopolitiet. Bom, overvåkningskameraer, en sikkerhet på et nivå som antakelig ingen andre ambassader i Oslo har, muligens med unntak av den amerikanske. Man ringer på, snakker med sikkerhetsagent på selve ambassaden, som deretter kommer ut. Han har da med seg kopi av passet mitt som jeg sendte over på epost fem dager i forveien. Gjennom sprinklene leverer jeg fysisk passet mitt, som inspiseres nøye opp mot kopien. Så er det alle spørsmålene om hva jeg har med meg inn. Det mest interessante er:
– Har noen gitt deg noe på veien hit og bedt deg ta det inn på ambassaden?
Etter sikkerhetsklarering og inne på området ved inngangen til ambassadebygningen, ser jeg de to ansiktene som manglet på gjerdet: To store bannere på ambassadens yttervegg mot Parkveien viser bildene av Kfir Bibas, som var 9 måneder da han ble kidnappet, og broren Ariel, som var fire år den 7. oktober, de to yngste gjenlevende gislene hos Hamas. «Bring them home now», som det står nederst på bannerne.
Dessverre måtte jeg legge igjen mobilen i en safe før jeg ble sluset inn bak sikkerhetsdører ved venterommet. For det som møtte meg på innsiden skulle jeg så gjerne ha vist «hele Norge». På fellesområdene står store foto oppstilt på staffelier, foto fra 7. oktober, som en barneseng med leker stenket i blod, som bamser ved utbrente biler, som ihjelskutte pensjonister ved en gjennomhullet minibuss, en buss som skulle ta dem på dagstur til Rødehavet, som bildet av et nedbrent hus der en familie gjemte seg i sitt eget hjem, vel vitende at om de hadde gått ut da Hamas ankom, hadde de blitt drept momentant på dørstokken til sitt eget hjem. De valgte heller døden på innsiden av sitt eget hjem, i flammene.
Ansiktene på gulvet
For å komme inn på Yana Kotlyar-Gals kontor, må vi passere et åpent landskapsområde i 2. etasje. På gulvet der ligger det rekker med A-4-kopier av samtlige gjenlevende gisler. Man må gå i sirkel rundt dem for å ta seg inn på de ulike kontorene som befinner seg der. Dermed glir øyene automatisk ned på de mange ansiktene for ikke å tråkke på dem. Stemningen er så var, så følsom, så andektig.
Møtet med Kotlar-Gal er konfidensielt. Jeg kan derfor ikke referere samtalen med henne. Men noe kan jeg fortelle. Som at en nordmann så godt som hver dag demonstrerer mot Israel på utsiden av ambassaden. Ved hjelp av en drone avspeiler han et israelsk flagg på bakken ved fortauet på den andre siden av gjerdet der gislene ser mot de forbipasserende. Kotlar-Gal viser meg et opptak hun har tatt på moblien sin: Vi ser en mor som holder et lite barn på rundt tre år gammel i hendene og hjelper barnet med å trampe på flagget. Demonstranten inviterer forbipasserende til å begå denne «øvelsen», liten som stor.
At dette skjer rett over veien for husveggen der kidnappede Kfir Bibas og Ariel ser mot deg, er så symboltungt at ord knapt strekker til.
Tankene går til hvordan 22. juli-terroren har blitt behandlet her hjemme. Det ville vært utenkelig for så å si hver eneste nordmann å ikke ta innover seg hvilken smerte de etterlatte sitter med, hvilken enorm byrde de må leve med. Det ville vært utenkelig for de aller, aller fleste nordmenn å tenke at det var vanskelig å vise sympati fordi slik sympati ville kunne tolkes som et politisk standpunkt.
Overfor jødisk sorg etter et angrep der 1200 mennesker brutalt ble slaktet ned, er nordmenn ute av stand til å vise omsorg, til å bry seg nok til å spørre de jødiske ansatte om hvordan de har det. Den jødiske barnehagestyreren er ikke det eneste vitnesbyrdet. Det politiske vitnesbyrdet er at UD instruerte kongehuset i å ikke sende kondolanser. Et mer personlig erfart vitnesbyrd er hva som skjedde da Storhaug, på den israelske ambassadens oppfordring, spurte flere kjente samfunnsaktører om de ville avlegge ambassaden et besøk. En av dem svarte nei. Begrunnelsen var at han anså at «Netanyahu er en del av problemet».
La det synke inn.
Det er det samme som om den norske ambassaden hadde spurt en samfunnsdebattant i Israel om å komme på besøk etter Utøya-terroren og fått «nei, jeg mener Stoltenberg er en del av problemet». Det hadde ganske enkelt ikke kunnet skje.
Gjenreise fornuft
Når samfunnet over tid pepres med politisk retorikk og påfølgende handlingsplaner, endringer i skolens undervisningsopplegg, endring i rettspraksis og ettergivelse for særkrav, gjør det noe med en hel befolkning. Det skaper usikkerhet og forvirring om hvorvidt man kan tro på den virkeligheten man selv erfarer, den rent observerbare virkeligheten.
Når barnehagebarn må beskyttes av væpnet politi fordi det er sannsynlig at ekstreme islamister vil angripe dersom vaktholdet fjernes, må vi spørre oss hvordan vi havnet i en slik situasjon.
Når verken hverdagsnordmenn eller kjente mediefolk umiddelbart vet at omsorg og interesse ikke er det samme som å flagge politisk tilhørighet til noe du ikke liker, da er vi på feil sted rent mentalt.
Ayaan Hirsi Alis prosjekt, Restoration, er rettet mot å adressere det hun oppfatter som en krise i den vestlige sivilisasjonen forårsaket av ideologisk undergraving. Initiativet fokuserer på å forsvare og revitalisere de grunnleggende prinsippene som historisk har underbygget vestlige samfunn, slik som individuell frihet, rettsstaten og et jødisk-kristent moralsk rammeverk. Hun vil gjenoppta selve samfunnssamtalen.
Jeg tror det er et godt sted å begynne.
På samme tid tror jeg det er lurt å legge vekk tunge begreper som «ideologisk undergraving» og heller kalle det hva det er: forvirringspolitikk. Når utjevning, inkludering og minoritetsbeskyttelse visker ut skillet mellom rett og galt, stort og smått, reelle og inbildte farer, er politikken kun egnet til å skape forvirring. Vi bør alle, uansett politisk ståsted, ta et ansvar for å tenke klart nok til å se det åpenbare; det voksende jødehatet er et resultat av politikk ført over lang tid, en politikk som ikke skiller mellom ekstremister og ofre, men sidestiller dem.
(Forsidefoto: Kfir og Ariel Bibas som fortsatt holdes i fangenskap i Gaza etter 7. oktober 2023)