Den kulturelle revolusjonen

Ayaan Hirsi Ali: – Det som står på spill er vår levemåte

- Hva står på spill i vår evne til å se trusselen tydelig? Intet mindre enn bevaringen av vår livsstil, skriver Ayaan Hirsi Ali om dagens politiske situasjon. Hun fastholder at vestlige frihetsverdier er resultatet av ganske radikale prinsipper, men at disse er i ferd med å forvitre i møte med tvillingkreftene i kulturmarxismen og politisk islam. Blindt fokus på bagateller, ikke på det store bildet, gjør at Vesten er i ferd med å undergrave seg selv, konkluderer hun, og viser til egne erfaringer i Somalia. 

Verdens kanskje mest kjente islamkritiker og feminist, Ayaan Hirsi Ali, skrev allerede i begynnelsen av november i fjor at Iran, Russland og Kina ser et svakt Vesten som ikke evner å stå opp for egne verdier og at at Vesten burde ha en langt tydeligere respons overfor Hamas’ angrep på Israel.

Vi har blitt undergravet, skriver Ali nå i en lang kronikk i The Free Press, og hun tar utgangspunkt i sin egen barndom og sine egne livserfaringer når hun advarer mot faren ved å ikke se det store bildet.

Hvis du lurer på hvorfor jeg – en farget kvinne, en afrikaner, en tidligere muslim, en tidligere asylsøker og en innvandrer – ser på krumspringene til dagens anti-israelske, anti-amerikanske demonstranter med så frykt og skjelving, la meg forklare.

Jeg ble født i Somalia i 1969. Landet hadde oppnådd uavhengighet ni år før. Men mindre enn en måned før jeg ble født – 21. oktober 1969 – grep et juniormedlem av de splitter nye somaliske væpnede styrkene makten ved hjelp av Sovjetunionen. De to første tiårene av livet mitt ble formet av omveltningen som fulgte etter det kuppet.

Somalia som fikk sin uavhengighet var et ungt, optimistisk samfunn fullt av nasjonal stolthet. Vi hadde et slikt håp om vekst, politisk stabilitet, velstand og fred. Men i en historie som dessverre er kjent for mange av mine medafrikanere, ble disse håpene knust.

Det som fulgte var et mareritt.

For meg er alt fanget i de tidligste minnene fra min ungdom: statuer av Mohamed Siad Barre, vår diktator, ble reist opp i Mogadishu, flankert av en trio av mørke serafer (mytologiske slangevesener med vinger som omtales i Det gamle testamentet og Tankakh, min anm.): Marx, Lenin og Engels. Dette spesifikke kommunisteksperimentet kastet Somalia ut i blodsutgytelse, massesult og en 20-årig periode med kvelende tyranni. Jeg husker at bestemor og mor smuglet mat inn i huset vårt. Jeg husker også hviskingen: vi følte staten var allestedsnærværende. Den kunne høre alt.

Faren min ble kastet i fengsel. Vennene hans – de andre pionerene i jakten på et demokrati etter modell av Amerika – ble enten fengslet som ham eller, i mange tilfeller, henrettet.

Da jeg var åtte, visste familien min at vi måtte rømme. Vi dro i 1977. I 1990 hadde landet gått inn i en borgerkrig som det aldri har kommet seg helt fra.

Jeg sluttet aldri å lengte etter den typen frihet min far hadde lært meg om. Og i en alder av 22 flyktet jeg til Nederland for å søke det. Der – og senere, i Amerika – oppdaget jeg det vi har kommet til å kalle «vestlige» verdier.

Det er sterkt å lese om Alis drøm om den friheten faren hadde lært henne om. Jeg gjenkjenner denne drømmen fra en god venn fra Iran. Familien er bahá’í og har etter den iranske revolusjonen i 1979 blitt kastet fra sine stillinger som høyt utdannede og må leve ut sin tro i skjul. Da han kom alene til Norge var det med farens ord om frihet i bakhodet. En morsom anekdote han fortalte meg var første gang han skulle handle inn mat etter å ha blitt tildelt en hybel, og kommunens ansatte fulgte ham. Da min venn sprang mellom hyllene, trodde den norske kommuneansatte at han var fryktelig sulten og at det var derfor han sprang, men det han i realiteten holdt på med var å lete etter skinke, for hans far hadde hele oppveksten fortalt at i Europa fikk man tak i skinke, et helt lyst og veldig smakfullt kjøtt som var et slags symbol på at man ikke var underkastet sharia.

Fra en vag følelse til revolusjon

Vestens frihetsverdier er et unntak i verden, framholder Ali, og hun tror at det muligens er enklere å virkelig verdsette disse verdiene når man selv har erfart hvordan det er å leve uten dem.

Vestens arv springer ut av et særegent sammenløp av vaner og skikker som hadde vært praktisert i århundrer før noen stemplet dem som «ideer». Men de er prinsipper – radikale – som har gitt oss de mest tolerante, frie og blomstrende samfunnene i hele menneskehetens historie.

Blant disse prinsippene er rettsstaten, en tradisjon for frihet, personlig ansvar, et system med representativt styre, en toleranse for forskjeller og en forpliktelse til pluralisme.

(…) Kanskje er det fordi jeg ble født inn i en del av verden der disse prinsippene ikke fantes at jeg føler en spesiell kjærlighet til dem – og et instinkt for når de er i fare.

Akkurat nå er så mange vestlige nasjoner under alvorlig trussel fra tvillingkreftene til kulturmarxismen og en ekspansjonistisk politisk islam kjent for meg fra min ungdom.

Ali bruker en rekke metaforer og liknelser for å illustrere hva hun mener når hun bruker begrepet «undergravelse», men jeg har valgt å gjengi hennes henvisning til Yuri Bezmenov i stedet for å gå inn på hver av disse. Bezmenov illustrerer godt hvordan undergravingen ikke foregår i form av enkeltpersoners handlinger eller enkelte hendelser, men på en mer systematisk og totaliserende måte. Slik Ali skriver, viser han til at undergraving skjer på en «veldig gradvis, men til syvende og sist transformerende» måte.

Bezmenov hadde vært en KGB-agent som fremmet utenlandsk undergraving da han ble desillusjonert av det sovjetiske systemet. I 1970 hoppet han av til Vesten – til Hellas, deretter Canada. Resten av livet hans ble viet til å avsløre det hemmelige sovjetiske undergravingsapparatet i Vesten.

Bezmenov bodde i Vesten i 1983 og holdt et foredrag der han forklarte «Psykologisk krigføring, undergraving og samfunnskontroll». Det begynner slik:

Subversjon (synonym til undergraving, min anm.) refererer til en prosess der verdiene og prinsippene til et etablert system blir motsagt eller reversert i et forsøk på å sabotere den eksisterende sosiale orden og dens strukturer av makt, autoritet, tradisjon, hierarki og sosiale normer. Det innebærer et systematisk forsøk på å styrte eller undergrave en regjering eller et politisk system, ofte utført av personer som arbeider i hemmelighet innenfra. Subversjon brukes som et verktøy for å oppnå politiske mål fordi det generelt har mindre risiko, kostnader og vanskeligheter i motsetning til åpen krigshandling. Undergravingshandlingen kan føre til ødeleggelse eller skade av et etablert system eller regjering. I sammenheng med ideologisk undergraving har undergraving som mål å gradvis endre oppfatningen og verdiene til et samfunn, noe som til slutt fører til undergraving av dets eksisterende systemer og tro.

Denne typen undergraving er kjent for meg på grunn av min bakgrunn. Somalia var ikke det eneste afrikanske landet som ble undergravd av Sovjetunionen. Og de som ble fordreid av sovjetisk infiltrasjon – som Etiopia og Angola – bærer arrene den dag i dag.

En av de viktigste innsiktene Bezmenov gir uttrykk for om et undergravd samfunn er at det for en stund bare er en forbigående følelse av at noe er galt. Det er en stemning – en slags følelsestilstand. Jeg tror det er dette mange av oss har bevitnet i flere år nå, kanskje til og med så lenge som et tiår eller to.

Presset får samfunnet til å buldre som en vulkan, være stille det ene minuttet og blusse opp i det neste. Så, endelig – og tilsynelatende plutselig – bryter revolusjonen ut.

Ali skriver at hun så revolusjonen i reaksjonene i Vesten allerede 8. oktober i fjor, dagen etter Hamas’ bestialske terrorangrep. Hun sier at «da det 8. oktober brøt ut protester over hele den vestlige verden til støtte for Hamas – og ikke demokratiet som var blitt overkjørt av terrorister – så jeg revolusjonen.» Hun skriver at hun ser revolusjonen daglig.

Når jeg ser på det nylige opptoget ved Columbia eller Yale eller UCLA eller Harvard eller Stanford – studenter som river ned amerikanske flagg og heiser palestinske; eller synger på arabisk «fra elven til havet, Palestina skal være fritt» – det er vanskelig å ikke se fruktene av denne lange prosessen. Jeg hører det samme når det uke etter uke, i gatene i London, Amsterdam, Brussel og Hamburg hjaller av rop om «intifada» eller åpne krav om et kalifat eller sharialover i hjertet av Europa.

«Hvordan skjedde det?» spør Ali, ikke bare retorisk, men åpenbart reelt interessert i å forstå – og å forsøke å finne svar på spørsmålet.

Undergravingsprosessen

Ali benytter Bezmenovs prosessbeskrivelse, der fire faser skjer i gitt rekkefølge: demoralisering, destabilisering, krise og til slutt normalisering. Første fase, demoraliseringen, er den lengste, ganske enkelt fordi det tar lang tid å utdanne en ny generasjon mennesker.

Demoraliseringsprosessen retter seg mot tre områder av samfunnet: dets ideer, dets strukturer og dets sosiale institusjoner. De målrettede institusjonene inkluderer religion, utdanning, media og kultur. I hvert felt blir de gamle måtene å tenke på, de gamle heltene, miskreditert. De som trodde på dem kommer til å tvile på seg selv og sin egen evne til å forstå virkeligheten.

Tenk på kynismen og den selektive sannhetsfortellende unge amerikanere møter i de fleste klasserom. Du vet at Jefferson eide slaver, ikke sant? Vet du at Columbus drepte millioner? Igjen, ikke bry deg om at Jefferson satte oss på veien til frigjøring, eller at Columbus ikke visste noe om epidemiologi. Litt læring, sies det, er en farlig ting, skriver Ali, med åpenbar ironi.

Hun påpeker videre at det vanskelig å unngå å falle ned i den selvdestruktive, sivilisatoriske suppa, for hvem skal orke å stå på barrikadene når verden snus på hodet og stemplingsmekanismene er i sving?

Det endelige tiltenkte resultatet er at de rammede villig omfavner selvdestruktiv atferd og ideer. Dermed kan alle moralske begrensninger unngås i jakten på «rettferdige» og «dydige» årsaker.

Hva annet kan forklare de daglige visningene av moralske panikkanfall som er forkledd som rettferdig aktivisme, fra ødeleggelse av kunstverk til selvpåtenning? Ettersom menneskelivet slutter å anses ukrenkelig, kan vi også forvente at tiltak som aktiv dødshjelp vil skyte fart, ikke bare for å få slutt på terminale lidelser, men for å få slutt på alle slags ikke-svekkende motgang. Det er derfor ingen overraskelse at vi ser bevegelser i fart fremover for «assistert død» i USA, Storbritannia, Nederland, Canada, Frankrike, Irland og resten av Vesten.

Deretter er de grunnleggende strukturene i samfunnet – som rettsstaten og sosiale relasjoner – målrettet. For eksempel vil demoralisering av rettsstaten innebære å svekke vår tillit til rettsinstitusjoner og uthule grunnlaget for rettshjemmel. Dette kan oppnås ved å fremstille rettssystemet som korrupt eller illegitimt og ved å så mistillit til mekanismene for rettshåndhevelse. Tenk på bevegelsene for å «defund the police» på grunn av «systemisk rasisme.» Eller domfellelsen forrige uke av den fremste presidentkandidaten på 34 punkter av åpenbare politiske anklager.

Som en konsekvens mister innbyggerne tilliten til rettssystemet, og baner vei for utallige sosiale lidelser, inkludert juridisk nihilisme, der folk i hopetall ignorerer loven.

I Amerika i 2019 ble 14 ubevæpnede svarte menn skutt av politiet – de fleste, tilsynelatende, i selvforsvar. Og likevel, når de ble spurt, anslo de fleste amerikanere som beskrev seg selv som «veldig liberale» antallet til 1.000 eller mer. En femtedel trodde 10.000 eller mer. Var BLM-opptøyene da noen overraskelse?

Ali understreker at problemet gir utslag på begge politiske flanker, både på venstre- og høyresiden.

For å være sikker, dette er ikke bare et progressivt problem. Republikanerne demoniserte også justisdepartementet, FBI og medlemmer av rettsvesenet når det passet dem. Konservative mister også tilliten til rettshåndhevelse, delvis på grunn av det de ser på som den slappe håndhevelsen av loven slik den brukes mot grupper som Antifa, Black Lives Matter og pro-Hamas demonstranter.

Undergravingen her ser ut til å virke, og begge sider er enige: det er et to-lags politi- og rettssystem – ett sett med regler for meg og et annet for deg.

Det Ali beskriver er et problem også her til lands.  I et land med stadig mer voldskriminalitet i form av knivstikkinger, skyteepisoder og overfallsvoldtekter i så stort omfang at politiet har besluttet å holde det skjult for allmennheten, har Norge innført en ny lov om at det er kriminelt å uttale seg på en måte som kan krenke minoriteter, §185 om hatefulle ytringer. Rasismeanklagene mot politi og rettsvesen florerer.

Påvirker kjernefamilier og institusjoner

Ali løfter også det tredje området – som Bezmenov kalte «livet» – som inkluderer sentrale sosiale institusjoner som familie, helse, rase, befolkning og arbeidskraft. Særlig peker hun på hvordan kjernefamilien er under press i dagens vestlige samfunn:

Demoralisering av familien er nok et kjent begrep for oss alle. Det innebærer å fremme ideer som svekker båndene mellom medlemmer av familien, fremme narsissistisk individualisme fremfor familieenhet, skape økonomiske stressfaktorer som motvirker familiedannelse, bitterhet mellom kjønnene og erstatning av foreldremyndighet med staten.

Dermed blir den retrograde praksisen med polygami omdøpt til polyamori. Den naturlige menneskelige trangen til å skape og pleie nytt menneskeliv blir behandlet hånlig av «DINKS» (double income no kids, altså dobbel inntekt, ingen barn, min anm.) med litt mer kaffe latte-penger, eller, mer seriøst, som et uansvarlig og egoistisk valg å ta, på grunn av klimaendringer. I mellomtiden blir foreldre fortalt hver gang at de ikke vet hva de gjør – og at de i stedet skal henvende seg til ekspertene.

Resultatet er at ikke bare individer føler mindre tilknytning til familien, den grunnleggende enheten i en sunn sivilisasjon, men de ender til og med løsrevet fra samfunnet selv. Som vi nå vet, er sammenbruddet av familien sterkt korrelert med epidemien av psykisk helsekrise og eksplosiv økning i voldskriminalitet: 85 prosent av amerikanske ungdommer i fengsel kommer fra farløse hjem.

Ali lister flere eksempler, men gjennomgående er det grupper som under dekke av frihetsverdier og likestillingskamp jobber for toleranse for intoleranse.

Tenk på det faktum at på tvers av siviliserte samfunn er det ikke bare «feil» å si at en mann ikke kan bli kvinne. Det antas å være grusomt. Så grusomt at skottene har gjort det ulovlig.

Ikke bare skottene. Vi beskrev dette i saken Må vi være landet som bejubler alt avvik? der vi skrev at man neppe kan unngå å legge merke til at mennesker med de merkeligste avvik løftes fram i mediene som en ny form for helter. Avvik som for få år siden var kategorisert som psykiske lidelser har på kort tid blitt ikke bare normalisert, men opphøyet til en form for superkrefter med rettslig krav på vern – og svært få ser ut til å stille spørsmål ved utviklingen.

Ifølge Ali er en del av demoraliseringsprosessen nettopp å misbruke toleransen som finnes i en åpen kultur, og å «tvinge vertssamfunnet til å oppnå sine mål som et virus fester seg til en vert» – og ikke minst er prosessen synlig i skole og høyere utdanning.

Når unge mennesker sier «motstand er rettferdiggjort», tror mange – om ikke de fleste –  at de rett og slett står opp for de undertrykte. Men de dypere implikasjonene av den uttalelsen handler om å rettferdiggjøre det moralsk forkastelige. Hvordan ellers kan man forklare at våre mest prestisjefylte universiteter har studenter som glorifiserer Hamas-terrorister og åpent lovpriser Nord-Korea?

(…) Ønsker de fleste grunnskolelærere virkelig å rase-stratifisere fjerdeklassinger? Nei. Jeg tror de misliker fortidens rasisme og vil gjøre det de kan for å fikse det. Siden de høyere oppe i utdanningssystemet fortalte dem at mangfold, rettferdighet og inkludering er veien å gå, vel, så får det være. På samme måte tror jeg ikke din lokale historielærer på videregående skole ønsker å få i gang en bolsjevikisk revolusjon. Han har rett og slett fått beskjed om å erstatte fokuset på 1776 med noe fra The 1619 Project. Så han følger med i tiden. Og videre og videre og videre.

Vi har også kommet til et sted hvor det er vanskelig for noen å være uenige i frykt for å pådra seg tilhengernes vrede – vitende eller ikke – om undergraving. Så folk blir med, holder hodet senket og prøver å ikke lage bråk.

Så går det fort

Destabilisering er neste fase, påpeker Ali, og mens demoralisering av et helt samfunn tar lang tid, flere tiår, en generasjon, går destabiliseringsfasen raskt.

Denne prosessen er betydelig kortere, og tar alt mellom fem måneder og to år. Med demoraliseringen nå sin fulle modenhet, blir samfunnet i økende grad lammet av hard innenlandsk uro på tvers av alle sektorer. Demokratisk politikk får karakter av en ond kamp om makten. Fraksjonalismen tar tak. Økonomiske relasjoner degraderes og kollapser, og utsletter grunnlaget for forhandlinger. Det sosiale limet mister feste, noe som fører til pøbelstyre. Samfunnet vender seg innover, noe som fører til frykt, isolasjonisme og selve nasjonalstatens forfall, noe som fører til krise.

Det er viktig å forstå at på dette stadiet er undergravingsprosessen stort sett selvgående. Det som en gang krevde aktivt engasjement fra en undergravers side, har nå slått rot og vokser organisk. Deretter brister samfunnet på en gang i en rullende rekke kriser etter hvert som hele omfanget av kreften viser seg.

Til slutt, sier Bezmenov, går et undergravd samfunn inn i normaliseringsstadiet, som er når det subversive regimet tar over, og installerer sin ideologi som landets lov. Da har fienden fullstendig erobret målsamfunnet – uten noen gang å avfyre ​​et skudd.

Ali øyner håp, for til tross for at hun framholder at de vestlige samfunnene undergraves, er vi fortsatt ikke fullstendig erobret. Hun skriver at det er viktig å forstå hvem som forsøker å undergrave frihetsverdiene og hvordan man kan gjenkjenne dem, for tilsynelatende har de lite til felles på overflaten. Det er snarere det at de samles om den felles fienden: Vesten.

Den første: amerikanske marxister. Denne kategorien inkluderer gammelkommunister, babysosialister med røde bleier, antifa-anarkister, og mange av dem vi nå kaller woke. Selv om Sovjetunionen kollapset for flere tiår siden, var den sovjetiske verdenssyn har funnet kjente talsmenn: unge amerikanere og deres professorer. De fremmer ikke lenger sin sak bare gjennom klassekamp, ​​men gjennom sammensmelting av rase-, klasse- og antikoloniale kamper. Deres er nå en kulturkommunisme; de leder undergraving gjennom institusjonene med det endelige mål om å styrte Vesten.

Fortidens tordnende sosialister (tenk på stakkars Bernie) så ut til å bry seg om arbeiderklassen. Kanskje gjorde de det naivt, men de elsket i det minste de fattige. Gjør AOC? Rashida Tlaib? Min tidligere landskvinne, Ilhan Omar?

Den andre kraften er de radikale islamistene, som rir på kommunistene til makten. Et godt eksempel er det muslimske brorskapet og dets mange tentakler. Av disse tentaklene er noen åpenlyst religiøse, som Council on American-Islamic Relations og Muslim Students Association, hver med avleggere på nesten alle amerikanske universiteter. Andre organisasjoner tar på seg en sekulær maske, som de såkalte Students for Justice in Palestine. Disse gruppene har blitt stadig mer selvsikre de siste månedene. Anti-israelske muslimske kandidater vant nylig valgte seter i land som England, hvor imamer snakker åpent om å gjenopprette kalifatet i Europa.

Den tredje styrken er det kinesiske kommunistpartiet. De mest åpenbare måtene KKP har spredt undergraving i Amerika er gjennom dets tallrike Confucius-institutter. Disse organisasjonene har vært kjøretøy for kinesisk spionasje innen store amerikanske akademiske institusjoner. Så er det TikTok, en avhengighetsskapende app for sosiale medier kontrollert av KKP, som presenterer kinesiske barn sunt, pedagogisk innhold mens de ødelegger amerikanske barn – polariserer dem og mater dem med anti-amerikansk propaganda.

Jeg tror at Vladimir Putin for tiden fører sin egen undergravingskampanje ved å støtte og fremme de tre andre styrkene. Det er derfor jeg ikke plasserer ham i én bestemt kategori, skriver Ali.

Håp

Ali vil ikke gi opp og hun vil heller ikke stille seg negativ til alle former for aktivisme. Hun påpeker at aktivisme også er et gode, og at hennes liv ville ikke vært mulig uten den rettferdige aktivismen som ble utøvd av dem som kjempet for kvinners rettigheter og borgerrettigheter. Hun oppfordrer til å bruke kritisk sans, for slik hun ser det er det vanskeligere å skille mellom den gode og den dårlige aktivismen nå enn eksempelvis under den kalde krigen.

En ting å være oppmerksom på er magefølelsen. En annen er tankene dine: Vær kresen og skeptisk til folk som rekrutterer deg til deres sak. Spør deres sak tolererer deg eller krever tvungen tale. Blir du rekruttert til å kjempe for en sak du ikke vet noe om? Er årsaken maksimalistisk og kompromissløs; glorifiserer de vold?

Ali skriver at det ikke finnes noe viktigere prosjekt i vår levetid enn å finne sammen og gjenopprette det vi har mistet.

Orwell sa at «For å se hva som er foran nesen ens trenger en konstant kamp.» Alle med øyne å se med prøver nå å gjøre nettopp det.

Hva står på spill i vår evne til å se klart? Alt. Det som står på spill er intet mindre enn å bevare vår livsstil.