Det må nærme seg 20 år siden jeg tok en årsenhet i det som het «coaching for ledere». Det var pretensiøse greier, skal sies. Store Norske Leksikon (SNL) definerer coaching som «en metode for å veilede, motivere eller styre gjennom samtaler, aktiv lytting og individuelt tilpassede råd og oppmuntring. Teknikken brukes innen lederutvikling og administrasjon, og av profesjonelle coacher som tilbyr veiledningstjenester til privatpersoner. Målet med coachingen er å fremme bevisstgjøring, selvinnsikt, læring og handling.»
Midt i en strøm av forelesere – den ene høyere på seg selv enn den neste – kom en mann i nypresset dress og silketørkle og proklamerte at «du er et produkt av de fem menneskene du omgår mest». På det tidspunktet hadde jeg tre små barn i alderen to til seks og småbarnsforelderens normale innskrenkede sosiale liv, så utover de tre barna var antakelig mine egne foreldre dem jeg omgikk mest. Silketørklemannens ord traff derfor ikke noen gjenkjennende nikk hos meg, men det skal likevel sies at ordene kan ha hatt noe for seg.
Vi påvirkes unektelig av omgivelsene, og det å kjenne på tilknytning er viktig for ethvert menneske. Men omgås man bare mennesker man er enige med, så har det med å innskrenke toleransen for andre menneskers ståsted og argumenter. Det er dette som utgjør essensen i «ekkokammer».
Jeg har aldri vært medlem av Arbeiderpartiet, eller noe annet politisk parti for den saks skyld, men det er ikke til å unngå å registrere at det dannes partikulturer rundt omkring. Jobber man i toppolitikken er det heller ikke til å unngå at man omgås mennesker med samme tankegods som en selv – og ofte også matchende personligheter. Skal man overleve toppolitikken må man ha fighter- og klatrevilje og ikke være redd for å tråkke på ømme tær, det er rimelig åpenbart, men «noen» bør ta en nærmere kikk på hvilke fem personer de omgås mest i Arbeiderpartiet, for utspillene partiet kommer med i mediene nå er av det nær latterlige slaget.
Brukne rygger
Det sies av og til at mot defineres som viljen til ikke å gjenfortelle en løgn. Kanskje er det noe slikt toppledelsen i Arbeiderpartiet har tenkt når de vil framstå handlekraftige og harde i klypa mot innvandret kriminalitet. Likevel lurer hånlatteren når tospannet Hadia Tajik og Tonje Brenna, begge iført svarte frakker for anledningen, poserer med politiet og lover å brekke ryggen på gjengene.
For egen del satt latteren aller løsest da jeg leste svaret på det siste spørsmålet VG stilte Ap-kvinnene.
– En del land, som Tyskland og Spania, legaliserer en del av produktene som kriminelle gjenger har inntektsstrømmene sine fra; som cannabis. Er det en vei å gå?
– Jeg har ikke tro på at du får bukt med problemet hvis du gjør noe som er kriminelt lovlig.
Kremt. De sitter begge som toppolitikere nettopp fordi noe som ikke er lov likevel ble ansett å være lovlig, uten at vi trenger å rippe opp i verken pendlerboligregler eller habilitetsregler eller viljen til å «ikke forstå» – med påfølgende nåde.
Troverdighetsproblematikken blir ikke mindre av påstandene om at de er tidlig ute når de nå vil kriminaliteten til livs.
– Vi skal ta tryggheten på gata tilbake igjen, proklamerer duoen.
– Vi ser en uakseptabel utvikling der vi nesten daglig leser om skyting og gjengrelaterte episoder, særlig i hovedstaden, men også andre steder. Det er nesten blitt mer regel enn unntaket å lese om det hver dag. Slik skal vi ikke ha det. Vi skal brekke ryggen på gjengene og gjengutviklingen nå, mens vi fortsatt er i en relativt tidlig fase, sier Aps justispolitiske talsperson på Stortinget, Hadia Tajik, etter stadig flere gjengrelaterte voldssaker de siste månedene.
Den «relativt tidlige fasen» utarter seg altså som eksplosiv vekst i skyteepisoder, knivstikkinger og organisert kriminalitet som flommer over grensen i et langt større omfang enn både tollvesen og politi greier å hanskes med, og er en utvikling det har vært advart mot i årevis.
«Frekkhetens nådegave» kommenteres det i sosiale medier, og det er unektelig sant, men mest av alt er det pinlig når Tajik og Brenna piskes ut for å framsette politiske tiltak Arbeiderpartiet har brukt det siste tiåret på å rasisme- og ekstremismestemple andre for å komme med. Pinlig og flaut, men alene er de ikke.
Skolepolitisk talsperson Eivor Evenrud i Oslo Ap er tilsvarende «handlekraftig» i Nettavisen etter at det ble kjent at en Oslo-rektor ble angrepet av mindreårig elev.
– Vi er nødt til å ta grep i Oslo, og vi må gjøre det nå. Oslo Ap vil at vi allerede denne våren oppretter et beredskapsteam mot vold og mobbing i Osloskolen som kan rykke ut og være til stede med hjelp på enkelte trinn og skoler, sier Evenrud til Nettavisen.
Det skal brekkes rygger på både gjenger og voldsutøvere, forstår vi, etter at Arbeiderpartiet selv har brukket ryggen på både skolen og politiet med krenkelsespolitikk.
– Holder velgerne for narr
Når Arbeiderpartiet ramser opp alt fra opphevet taushetsplikt mellom skole, helsetjeneste, politi og kultur, til beslaglegging av utbytte av kriminalitet, mer politi og strengere straffer, er det langt fra å vise mot i møte med kriminalitet. For løgnen opprettholdes i kraft av å late som om forslagene er nye. Brenna og Tajik viser til dansk politikk snarere enn å erkjenne at Frp (og tildels Høyre, i alle fall i opposisjon) har fremmet en rekke tilsvarende forslag som Arbeiderpartiet jevnt og trutt har stemt ned.
Og det er her poenget med «du er produktet av de fem du omgås mest» blir synlig. Arbeiderpartiet har lukket seg inne i en boble av bekreftelser, der de har hisset hverandre til å tro at det er effektivt å demonisere politiske motstandere. Når man gjør slikt over tid mister man ganske enkelt gangsyn, man glemmer at det er legitimt å ha andre meninger.
I VG er (den nye) leder av justiskomiteen, Helge Andre Njåstad (Frp), oppgitt over Ap.
I oktober fremmet FrP 13 tiltak mot ungdoms- og gjengkriminalitet, som innehold flere av tiltakene som Brenna og Tajik nå sier de har ambisjoner om å gjennomføre.
Han sier det blant annet gjelder strengere straffer mot ulovlige våpen og gjengrelatert kriminalitet, enklere regler for inndragning av utbytte fra kriminalitet og hurtigspor for unge lovbrytere.
– Men dette stemte Arbeiderpartiet konsekvent ned for bare fire måneder siden i Stortinget. Brenna og Tajik driver et tvers igjennom uærlig spill, og holder velgerne for narr, sier Njåstad.
Det er liten grunn til å anta at velgerne vil la seg narre av Arbeiderpartiet. Velgerne er tvert om bevisst på hva partiet bedriver og forlater partiet jevnt og trutt. På Norstats april-måling havnet Arbeiderpartiet bak både Høyre og Fremskrittspartiet, og årsaken er ikke «bare» nordmenns pressede økonomiske situasjon siden Ap tok roret. Til NRK uttaler statsminister Jonas Gahr Støre at tilbakegangen handler om «politikk, personer og måten politikk drives på».
Men det siste halvåret har Arbeiderpartiet ligget under 20 prosent på et gjennomsnitt av de nasjonale målingene, ifølge nettstedet Poll of polls.
Kilder NRK har snakket med, viser til at det internt i partiet nå er en forståelse av at Aps tilbakegang ikke bare skyldes krigen i Ukraina og påfølgende dyr strøm og høye renter.
– Er du enig med dem?
– Ja. Det har alltid flere hensyn som spiller inn her. Det er både politikk og personer og måten politikk drives på. Og vi har vært bunnærlige, gått helt i bunnen av det og sett på alle sider: Ingen skal kunne skyve spørsmål til side, sier Støre.
Men igjen illustrerer statsministeren Aps formidable problem med å vrenge på sannheter. For er det noe partiets toppolitikere slett ikke framstår som, så er det ærlige. De framstår berettigede, der de strever med å ta følgene av eget juks, og på samme tid ikke er rause nok til å erkjenne politiske feilprioriteringer kunne vært unngått dersom de hadde lyttet til politiske motstandere.
Arbeiderpartiets iherdige moralske fordømmelse av meningsmotstandere virker mot sin hensikt. Og nå skal de åpenbart i gang igjen med å ta opp tapte kamper: Kamzy Gunaratnam (Ap), stortingsrepresentant fra Oslo, vil tillate hijab til politiuniformen fordi «Norge ikke har råd til å tape representasjonen av muslimer i politiet». Bakgrunnen er en skuffet Maria (21) som må gi opp drømmen om å bli politi, da hun åpenbart ikke aksepterer nøytralitetsprinsippet for voldsmonopolet – noe Aftenposten ikke har noen problemer med å formidle ukritisk. At samme Maria, som allerede har gått ett år på Politihøgskolen, burde være kjent med uniformsreglementet, er ikke noe tema.
Aps «handlekraft»
En Facebook-venn kommenterer følgende:
Brenna og Tajik følger vel i store trekk bare suksessformelen for alle partier som vil beholde makten (tror ikke det er så store forskjeller på «styringspartiene» her):
1. Støtt en mer eller mindre liberal innvandringspolitikk som akter lite på kulturforskjeller.
2. Vis handlekraft ved å kreve økt innsats mot fattigdommen, ulikheten og utenforskapet som følger av en stor fremmedkulturell innvandring. Krev flere ressurser til forebyggende arbeid!
3. Vis handlekraft mot æresvold og gjeng- og klankriminalitet. Krev flere ressurser til politiet og rettsvesenet!
4. Mobiliser velgerne mot «høyrepopulisme» og «velferdstatsnasjonalisme» på den ene siden og mot rike skatteflyktninger på den andre siden, som om disse reaktive fenomenene ikke har noe å gjøre med den uaktsomme og ressurskrevende politikken som har blitt ført.
Jeg tror denne analysen er rimelig presis. Selv om Aps Tajik, Brenna og lokalt i Oslo, Evenrud, ikke evner å uttale at den eksplosive utviklingen hva gjelder kriminalitet og gjenger handler om innvandring, så evner velgerne å se det. Aps «handlekraft» ender alltid opp i å kaste penger på «tiltak mot utenforskap», og i den iherdige spagaten mellom realpolitikk og hensyn til minoritetsstemmer, faller partiet alltid ned på sistnevnte.
Valgkampen er tydelig i gang, men jeg tør spå følgende: Arbeiderpartiet skal straks gå seg vill i advarsler om økt polarisering og tilsvarende advarsler mot muslimhat. Hadde de av og til snakket med andre enn hverandre ville de innsett at «polarisering» i realiteten bare er at politisk engasjerte mennesker velger et tydelig ståsted. Det er ikke farlig når folk er tydelige, det er langt verre når folk later som de er tydelige, mens de i realiteten motarbeider den nødvendige koplingen mellom innvandring og kriminalitet. Det er ikke meningsforskjeller som er ødeleggende, det er mangel på kontakt med folk som er ødeleggende.
Arbeiderpartiet skal få et tips til den kommende – åpenbart allerede påbegynte – valgkampen. Snakk med noen utenfor kretsen av de fem som nikker iherdig. Og si unnskyld. Det er garantert mer virkningsfullt enn å iføre seg politisk karnevalsretorikk.