En skilsmisse er en stor påkjenning for både foreldre og barn som gjennomlever den, men i noen tilfeller er det som skjer i etterkant langt verre. HRS har sett på en barnefordelingssak som avdekker at det finnes situasjoner norsk lov ganske enkelt ikke er kalibrert for å håndtere. Lovverket gjør at man i praksis er rettsløs selv om man vinner rettssaker.
Oslomannens langvarige barnefordelingsmareritt startet flere år tilbake. Da skilsmissen var et faktum ble barna boende med far, mens mor skulle være såkalt samværsforelder. Det gikk ikke lang tid før mor tok avgjørelser under samvær som gjorde at far sluttet å levere barna hos henne.
Far forsto mor var syk, han hadde mistenkt det i mange år, men tegnene på psykisk sykdom virket nå åpenbare. Han holdt barna tilbake fra samvær, men ettersom tiden gikk oppsto et nytt problem. Passene til barna gikk ut på dato og de trengte nye. Mor nektet å gi samtykke. Gjentatte henvendelser, inkludert henvendelse via advokat, ble ignorert.
Ting man tar for gitt
For politiet er det ingen ukjent problemstilling. Årlig opplever de en rekke foreldre som nekter å samtykke til at barna får gyldige ID-papirer. Årsakene kan være alt fra ren sabotasje til psykiatri, men det finnes ingen måte å tvinge foreldre til å samtykke. Reglene for å utstede pass og ID-kort til barn og unge er strenge, og de fordrer at begge foreldre samtykker. Har man felles foreldrerett til barna, er regelen så å si ufravikelig. NRK belyste problematikken i 2022 i saken Kranglete foreldre saboterer pass til barna.
Siden barna hennes ikke har pass, må hun alltid gjennom samme prosedyre.
-
- Ta barna med på politistasjonen
- Gjenta sin historie
- Søke om pass
- Passkontoret sender da brev til barnas far for å be om en godkjenning.
– Han svarer aldri.
Når svarfristen er ute, må hun tilbake på passkontoret. Hun må ha med seg kopi av tur/returbilletter og blant annet svare på hvor de skal reise og hvem som skal reise med barna.
I løpet av én til to uker får hun passene i posten. Passene hun får, er bare gyldige for den planlagte reisen. Hver gang må hun betale full pris.
Passgebyret er 340 kroner for personer under 16 år og 570 kroner for personer fra 16 år og oppover.
Noen år har hun måttet gjøre dette flere ganger. Enten fordi barna har vært på skoletur til Krakow eller fordi de er blitt invitert med til utlandet av venner.
Det er umulig å ta ting på sparket siden hele prosessen kan ta en måneds tid.
Oslomannen bekrefter at han opplevde nøyaktig det samme.
– I praksis er man rimelig låst til å være i Norge. Til og med på båten til Strømstad eller København anbefales at barna har med seg ID. Utenfor Norden er det umulig å ta med unger uten gyldig ID. Det ble ingen muligheter for spontane turer eller ferier i utlandet man er vant til å ta for gitt, sier han til HRS, men understreker at mangel på gyldige ID-papirer og manglende også har vanskeliggjort ting som å opprette bankkonti for barna og umuliggjort funksjoner som Vipps på telefonene deres.
Likevel skulle manglende samtykke til pass vise seg å være det første i en rekke problemer. Ei heller samtykke til vaksinasjon, skoleturer eller skolefoto var mulig å oppdrive. Det var umulig å få mor i tale.
– Jeg vet ikke om folk flest forstår hvor belastende det er for et barn å ikke kunne være med i årboka fra skolen eller hvordan det føles å ikke kunne ta vaksiner som alle andre, sier han.
Stevningen
En dag kom en stevning i posten. Etter å ha vært fraværende og umulig å få kontakt med i nær ett år, gikk mor til sivilt søksmål for å få full foreldrerett for barna. Innledende rettsmøter ledet ikke fram, og rettssaken var et faktum. Til tross for sviktende psykisk helse og ingen inntekt var det mulig for mor å ta ut stevning, for når det gjelder barnefordeling har den parten som mangler økonomiske midler krav på fri rettshjelp. Det er altså det offentlige, du og jeg, som tar regningen.
Tiden før og under rettssaken var en tidkrevende og belastende affære – ikke minst en dyr affære. Rettssaken fikk belyst at mors psykiske helse var så dårlig at hun ikke kunne se barna uten at noen passet på at hun ikke utsatte dem for noe alvorlig. Men likevel. 180.000 kroner fattigere sto far igjen med fortsatt delt foreldrerett, men med samtykke til pass for barna. «Tenk på det som en fotballkamp, hun har fått gult kort. Hun må få mulighet til å endre seg og vise at hun evner å ivareta foreldreretten», sa fars advokat. HRS har lest dommen. Der står det omtrent det samme. Mor må vise at hun evner å samarbeide i den kommende tiden.
To ulike sakkyndige konkluderte med det som retten valgte å følge: En plan om beskyttet samvær med barna en gang hver tredje uke, som en opptrapping til mulig samvær i fremtiden. Hver part måtte betale sine utgifter knyttet til saken. Det vil si far måtte betale de 180.000 kronr han allerede hadde lagt ut, mens mor hadde fri rettshjelp.
Sakskostnader i barnefordelingssaker er annerledes enn i andre saker, slik det presiseres i NOU 2008:9.
Utgangspunktet i tvisteloven er at den parten som får medhold, skal få erstattet sine sakskostnader av motparten, jf. § 20-2 første ledd. Unntaksvis kan retten frita tapende part fra å dekke motpartens kostnader, men det krever at nærmere angitte vilkår er oppfylt, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Resultatet blir da at hver av partene dekker egne kostnader.
I saker etter barneloven viser domstolene tilbakeholdenhet med å dømme den tapende part til å betale motpartens kostnader. Disse sakene er gjenstand for en skjønnsmessig vurdering, og det kan foreligge forhold som gjør at lovens unntaksbestemmelser kommer til anvendelse. Det finnes likevel eksempler på avgjørelser hvor det ikke fremgår av domspremissene at unntaksbestemmelsenes vilkår er oppfylt, men hvor kostnadene likevel deles.
Etter at de beskyttede samværene var gjennomført ble det stille. Noen endelig evaluering av samværene eller opptrapping uten tilsyn ble heller ikke iverksatt. Mor tok aldri noe initiativ til videre samvær. Far forsøkte å innkalle til mekling ved Familievernkontoret, men innkallingen kom etterhvert uåpnet i retur. Igjen var mor umulig å få tak i.
Rettssak nummer to
Mor ble sykere og sykere. Til slutt var hun psykotisk.
Hun overvåket far og fars nye samboer på Facebook, og oppsøkte hjemmet og forsøkte å hente med seg ett av barna. Hun kontaktet fars familie og venner, fars samboers familie, venner og kolleger. Hun skrev at far og fars samboer mishandlet barna, ringte inn falske bekymringsmeldinger til politi og barnevern og framsto så truende at hun ble ilagt besøks- og kontaktforbud.
Far anså at han ikke hadde noe valg; han måtte tilbake i retten for å få full foreldrerett for barna. Mens mor etterhvert ble innlagt på tvang i psykiatrien, ble rettssak nummer to omsider gjennomført. Bevismaterialet som ble gjennomgått var omfattende. Denne gangen var det ingen tvil om at barna måtte få slippe ytterligere belastninger. Mor ble fradømt foreldrerett og barna ble hørt. I gjentatte samtaler med sakkyndig og oppnevnt barneansvarlig fortalte de om skremmende opplevelser og frykt for å måtte møte mor. All form for samvær opphører av hensyn til barna, heter det i dommen.
Til tross for det uvanlige i å tilkjenne «vinneren» saksomkostninger, ble far tilkjent en brorpart av advokatutgiftene han hadde hatt. Den totale summen han hadde måttet punge ut med for rettssaken beløp seg til enda mer enn den første rettssaken. I løpet av to år hadde han brukt 420.000 kroner på å sikre barna en så normal oppvekst som mulig.
Men norsk lov er klokkeklar: Pengene ser han aldri igjen.
Fri rettshjelp
Det er to forhold ved fri rettshjelp som gjør det mulig at Oslomannen ikke får pengene han ifølge dommen har krav på, og begge forholdene handler om fri rettshjelp.
Når mor til barna hadde så lav inntekt at hun får fri rettshjelp, det vil si at hun fikk dekket sine advokatutgifter fra det offentlige, må hun for det første samtykke til å søke fylkesmannen om å få dekket saksomkostningene hun er idømt til eksmannens rettsutgifter. Det kunne hun nektet, og dermed sabotert ytterligere for utbetaling. Dette skjer i noen tilfeller, som belyst i denne saken fra E24:
En kvinne fra Østfold har vunnet fem rettssaker mot sin eksmann. Han er dømt til å betale henne 932.000 kroner i saksomkostninger, men vil ikke betale. Staten kunne betalt, men somler med nødvendig lovendring.
Artikkelen er ti år gammel, men regelen er fortsatt ikke endret. For Oslomannen var det et annet forhold som gjorde at fylkesmannen ikke godkjente utbetaling av beløpet på ekskonens vegne. Hun samtykket via advokat til å søke om å få dekket saksomkostningene hun ble idømt, og dermed oppsto problem nummer to for han. Det er ikke kvinnens inntekt som legges til grunn ved vurdering av hvorvidt staten tar regningen, det er heller ikke hans egen inntekt som legges til grunn ved vurdering. Fylkesmannen legger den samlede husholdningens inntekt til grunn for vurdering, og vurderingen havnet på «nei».
Oslomannens nye samboers inntekt ble lagt til grunn for avslaget.
– Det er nesten absurd. Alle fagpersoner som har vært involvert har konkludert med at mor til barna er så syk at det er skadelig for barna å møte henne. Det har kostet 420.000 å fastslå dette, en helt vanvittig utgift for oss, og den legges i praksis på min nye samboer, sier han til HRS.
– Belastningen på familien har vært enorm disse årene, men å måtte betale slike summer for barnas grunnleggende rettigheter er nesten utrolig, sier han oppgitt.
Psykiatri og etikk
Reglene for fri rettshjelp er generelle, mens Oslomannens barnefordelingssak må sies å være mer spesiell. For hvor rimelig er det å måtte betale hundretusener i barnefordelingssaker mot en ekskone som er alvorlig psykisk syk? Man må gjøre seg tankeøvelsen at saken kunne falt inn under barnevernet dersom den psykisk syke moren var bostedsforelder. Staten ville da tatt regningen for å tilkjenne far full foreldrerett i Fylkesnemnda.
Å forebygge at tidligere ektefeller utvikler alvorlige psykiske lidelser, som i dette tilfellet paranoid schizofreni, er ganske enkelt et umulig oppdrag. Store medisinske leksikon skriver følgende om diagnosen:
Schizofreni regnes som den alvorligste av psykosene. Symptomene er omfattende og kan blant annet være vrangforestillinger, hallusinasjoner, disorganisering, affektavflatning, affektive symptomer, apati, funksjonssvikt og kognitive problemer.
Videre står det at «Schizofreni er en av de mest kostnadskrevende lidelsene vi har i den vestlige verden.»
I dommene i Oslomannens tilfelle framkommer det at ekskonen har en far med tilsvarende diagnose, og diagnosen regnes å ha klare arvemessige forhold.
Alvorlig psykiatri skal sortere under det offentlige helsevesenet, men effektene av sykdom er i dette tilfellet blitt en stor økonomisk belastning for nærmeste familie. Ifølge Oslomannen er ekskonen i dag under vedtak om tvangsmedisinering etter nok en tvangsinnleggelse, mens hun parallelt følges opp av lokalt distriktspsykiatrisk senter (DPS).
– Den beste anbefalingen jeg kan gi er å ikke oppleve at tidligere ektefelle blir alvorlig psykisk syk, sier Oslomannen til HRS med dårlig skjult ironi.