18. april ble det kjent det som HRS allerede hadde visst om en stund, nemlig at Christian Tybring-Gjedde, en av FrPs desidert viktigste røster på innvandrings- og verdifeltet gjennom 20 år, trekker seg ut av rikspolitikken etter hele fem perioder på Stortinget. Dette er ikke bare et stort tap for FrP, men for norsk politikk. Tybring-Gjedde, som har en master i internasjonal økonomi og en master i filosofi, har år ut og år inn lagt sine kloke og riktige analyser på offentlighetens bord knyttet til masseinnvandringen og islams ødeleggelse av et av verdens beste land. Han har – kanskje mer enn noen andre politikere i nyere tid – tatt den kraftige støyten i mediene for å snakke ærlig. Nettopp det at han hadde rett var utålelig for hans politiske motstandere, inkludert de politisk motiverte redaktørene og redaksjonene, være seg i NRK, TV2, VG, Dagbladet eller Aftenposten. De tok alle kraftig feil om innvandringens og islams konsekvenser.
Profet – men ikke i eget land
Tybring-Gjedde var profeten som skulle korsfestes. Fordi han hadde rett. Han var sannferdig, hans analyser var fremragende, hans så bildet som tegnet seg i vår nye tid. Den kulturelle bærekraften er der overhodet ikke grunnet innvandringen fra det utvidede Midtøsten med organisert dysfunksjonell islam i dens totale kjerne. Som den feministen han er så han ikke minst de innpakkede muslimske jentene og kvinnene. Mødrene til jentene som oftest – i henhold til statistikk – aldri kommer til å ta steget inn i et produktivt arbeidsliv, med de alvorlige konsekvensene dette har for velferdsstatens fremtidige bærekraft. Han forstod at de samme mødrene reproduserer sitt utenforskap til både døtre og sønner. Han så hvilke ringvirkninger dette ga, en ren spiraleffekt.
Det var ikke minst verdikampen som islam, med dets imamer og mullaer, fører mot vårt sekulære demokrati som bekymret Tybring-Gjedde, noe som kom krystallklart frem i hans bok Mens orkesteret fortsetter å spille (2014). Boken viste med tyngde at Tybring-Gjedde er en dedikert fagperson og humanist. Ja, boken var så god at endog erke-raddisen og musikkjournalisten, den tidligere AKP-eren Arild Rønsen måtte applaudere.
Akademikeren Tybring-Gjedde er det virkelig all grunn til å ta alvorlig. Tallene han legger fram – som viser at SSB konsekvent har underestimert innvandringa til landet – er jo ikke noe han finner på sjøl.
Han stiller spørsmålet: Er det lurt – eventuelt bærekraftig – at halvparten av hovedstadens bydeler vil ha etnisk norsk mindretall i 2030? At forholdstallet i bydelene Linderud, Vestli, Trosterud, Veitvet, Rommen, Fossum, Haugenstua og Furuset vil ligge mellom 86 og 100 prosent! Alt riktig nok ifølge en rapport fra det sterkt innvandrerkritiske Human Rights Service, men det meste tyder på at HRS har bedre utredere enn SSB. Kan det hende, at det går litt fort i svingene for tida?
Tybring-Gjedde polemiserer mot alle som mener at «det går seg helt sikkert til». Nei, mener han. Ikke så lenge brorparten av ikke-vestlige innvandrere er muslimer – en religion han mener per definisjon preges av intoleranse, kvinneundertrykking, hat mot homofile, og generelt hat mot minoriteter. Akkurat i dette spørsmålet får han støtte av Venstres stortingsrepresentant fra Akershus, Abid Raja. I Aftenposten skrev han i 2012: «Jeg kjente knapt en eneste amerikaner, jøde, inder eller homofil. Men jeg hadde likevel antipatier mot disse. Dette fordi det er slik oppveksten til muslimske gutter flest er.»
Om Abid Raja har rett, byr jo dette mildt sagt på hva politikerne vanligvis kaller utfordringer. Og det er her Tybring-Gjedde vil ha en helt annen politikk, blant annet ved eksplisitt å forby henteekteskap. Hvorfor skal vi i stadig høyere tempo importere disse middelalderske holdningene?
(…)
Christian Tybring-Gjedde har skrevet en brannfakkel, en politisk pamflett som aktualiserer hva jeg har etterlyst mang en gang. Det norske demokratiet ville hatt bruk for et journalistisk og politisk miljø som kunne stable på beina en dagsavis der … Tybring-Gjedde følte seg hjemme.
Som det ble skrevet i kommentarfeltet under artikkelen hos oss: «For der Tybring-Gjedde ikke sviker, der både sviker og svikter så godt som alle andre innen norsk toppolitikk. Dét er nesten ikke til å tro, men slik er situasjonen i et alt mer sårbart Norge. … Beundringsverdig, mildt sagt! – Og da ikke minst i dette tilfellet, angående Norgesvennen Christian Tybring-Gjedde og hans sjelsettende bok om Norge og Frp sin uholdbare stilling i et land hvor det meste flyter fritt og brutalt uten adekvat, autoritativ politisk styringskontroll, og hvor begrep som «statsmannskunst», «plikt», «ansvar» og «ansvarlig» synes at være henlagt som noe historisk fortidig fra en tid da det å bestyre folk og nasjon var en høytidelig og ærerik handling for Fedrelandets ve og vel!»
En hedersmann som angripes usaklig
Tybring-Gjedde, som overhodet ikke angriper folk verbalt fordi de er innvandrere fra andre kontinenter, har også opplevd å få den lite ærefulle karakteristikken «rasist» slengt etter seg i mediene. Også daværende utenriksminister fra Høyre, Ine Eriksen Søreide, mer enn antydet at Tybring-Gjeddes menneskesyn er rufsete da Tybring-Gjedde i Stortinget stilte seg kritisk til at Regjeringen Solberg bestemte seg for å ta imot 3.000 kvoteflyktninger. Ifølge Søreide trivdes hun godt i en bydel i Oslo med høy innvandrerandel, sa hun, før følgende kommentar kom fra talerstolen:
– Men det kan faktisk være fordi jeg har en litt annen innstilling til mennesker som kommer fra et annet sted enn det representanten legger for dagen. Det fokuset Tybring-Gjedde har, er problemfokus.
Selvsagt kan slike usaklige og urimelige kommentarer, dertil i Norges mest fornemme sal, oppleves sårende. Har slike nedrige, feilaktige merkelapper stoppet Tybring-Gjedde fra å gjøre sitt for å fremme sitt fornuftsbaserte budskap? Nei. Han fremstår som han verdimessig står trygt i seg selv, mannen som i yngre alder hadde en pakistansk samboer i studietiden i USA.
Sin trygghet på sitt menneskesyn viste han også til gangs da Aftenposten kjørte et fire siders oppslag om en somalisk helsesekretær i Oslo – i hijab – som klaget sin nød over norsk rasisme.
– Nordmenn flest blir satt i bås og vet rett og slett ikke hvordan eller hvorfor vi skal forsvare oss. Hva er det vi kollektivt bedriver av uakseptable handlinger og ytringer? Absolutt ingenting. Nordmenn flest lever sine liv akkurat som de alltid har gjort og det norske samfunnet er ualminnelig raust og norske politikere ualminnelig naive. Men kanskje på tide å se litt på rasismen som finner sted motsatt vei. Den utøves ikke ved det skrevne ord. Den utøves verbalt ved svært nedlatende eller seksuelt relatert språk eller ved utøvelse av vold. Og de som utøver volden er nesten utelukkende unge gutter vokst opp i hjem hvor islam er et viktig element, sa Tybring-Gjedde.
Han understreket også det faktum at islam rettferdiggjør hat og vold:
– Det er nettopp islam og ideologiens skrevne ord som rettferdiggjør hatet og volden som utvises utelukkende overfor hvite norske jenter og gutter. Språkbruken, mobbingen og volden er selve definisjonen på rasisme. … Problemet er imidlertid at Aftenposten gjør en bevisst gal samfunnsanalyse ved å omgjøre ideologien islam raserelatert og dermed gjør all legitim kritikk av islam til rasisme. Det gjør ikke samfunnet til det bedre. Det gjør samfunnet mer lukket og knebler en helt nødvendig samfunnsdialog. Samfunnet blir ensrettet og det påståtte meningsmangfoldet til en illusjon.
Etter 22. juli nådde sjikanen mot Tybring-Gjedde episke høyder. Ikke minst kronikken han skrev sammen med partikollega i Oslo, Kent Andersen, «Drøm fra Disneyland», ble dratt frem i alle mulige sammenhenger som en ideologisk «medskyldig» til terroren. I Dagbladet fikk Eivind Trædal i MDG på trykk en av de kanskje mest nedrige kronikken som er publisert i den avisen (og det i seg selv sier jo ikke lite). Under tittelen «Søppelmennesker», gikk Trædal så langt at det engang ikke kan kalles «under beltestedet», men som regelrett søppel. Og ja, det ble så ille i avisspaletene at Tybring-Gjedde ble syk, og han og hans kone, Ingvil Smines Tybring-Gjedde (tidligere statsråd for Solberg-regjeringen), måtte ha forsterket sikkerhetsopplegg rundt seg. Kronikken Drøm fra Disneyland i 2010 i Aftenposten tok, slik jeg ser det, hele det multikulturelle prosjektet på kornet.
Han hadde rett, de andre bør bøye nakken
Hvor langt volden i samfunnet har gått, ser vi ikke minst hos Europas syke mann, Frankrike. Vi rapportert i sent i februar sjokkerende tall fra landet, som sammen med Tyskland har den desidert største muslimske befolkningen. Som at det registreres 120 knivangrep om dagen (sic), der de fleste ikke når avisspaltene. Frankrike er også det eneste landet i det 21. århundres Europa hvor jøder regelmessig har blitt myrdet bare fordi de er jøder. Siden kidnappingen, torturen og drapet på Ilan Halimi i januar 2006, har alle jøder som er blitt drept i Frankrike, blitt drept av muslimer. I mer enn 20 år har det blitt understreket at nesten alle voldelige antisemittiske handlinger begått i Frankrike er begått av muslimer. Samtidig viser undersøkelse at 45 prosent av franske muslimer sier de ønsker total ødeleggelse av Israel. Et tilsvarende antall franske muslimer definerer massakre, voldtekt, tortur, halshugging og at jøder ble brent levende av Hamas-terrorister i Israel 7. oktober 2023, som en «motstandshandling «. 37 prosent av franske muslimer sier at de støtter Det muslimske brorskapet. For å nevne noe. Det er altså Tybring-Gjedde som har hatt rett i sine advarsler, ikke resten av «røkla» som enten fortier denne utviklingen eller har valgt å ikke tilegne seg kunnskap.
Nettopp det å være pliktoppfyllende og modig er det som kjennetegner Tybring-Gjedde. Som da han stilte til intervju hos oss i 2017 – meget vel forberedt som alltid. På videoen vi laget, sa han følgende om hva han brenner inne med, noe han visste han kun fikk ett minutt på å fremføre:
Alle kulturer har en ting til felles og det er at de forsvant. Jeg tror stadig flere innser at den vestlige sivilisasjonen er under press.
Før var det en allmenn oppfatning at islam og innvandring var en berikelse, at vi fikk mangfold. Jeg tror folk ser nå at de verdiene som man setter veldig høyt, og det er individets rett til å fatte egne valg, det er under press.
Vi har fått en konformitet gjennom islam. Vi har fått en segregering gjennom islam. Så islam representerer for meg og stadig flere mennesker begrensninger av frihet for enkeltmennesket. Og det er den største trusselen.
«Jeg er ikke sur på politikken i det hele tatt. Poenget er at politikken nytter ikke», sa en annen avgått politiker nylig til oss. Nettopp. Det er nok langt på vei det samme Tybring-Gjedde innser når han nå har takket farvel med politikken. Tankene mine gikk akkurat nå til en ung praktiserende muslimsk kvinne i Oslo som sa følgende til oss for 20 år siden, en kvinne som støtter HRS sitt arbeid for frihet: – Uansett hvilke regler dere innfører i Norge, vil vi finne en vei utenom dem. (Da hadde hun innvandrings-regulerende tiltak i tankene, og tiltak for å stoppe overgrepspraksiser som har fulgt med i islams kjølvann.) At hun kan ha rett, er ikke vi i tvil om lenger. Noe av den samme tvilen kan ha rammet Tybring-Gjedde.
Vil bli savnet – for Norge trenger stemmer som hans i toppolitiken
Tybring-Gjedde har stått i en medieskapt storm i årevis. Den eneste som kan «konkurrere» i så måte er vel det som kan sies å være dagens Fremskrittspartigrunnlegger, Carl I. Hagen. Det har kostet, og koster, å mene noe som ikke er «akseptert» av eliten og mediene. Tybring-Gjedde har med personlig innlevelse og faglig tyngde vist at det er ført en innvandrings- og integreringspolitikk uten bærekraft verdimessig og økonomisk. Tybring-Gjedde har sagt at han ikke er i politikken for å skape en karriere. Han valgte politikken for å stå til tjeneste for det gode Norge, og ikke minst for våre etterkommere. At han har hatt motstandere innad i FrP ligger i kortene, all den tid det er nok av liberalister i partiet som ikke forstår innvandringens ødeleggende konsekvenser, og som vokter vel sitt eget renommé av hensyn til egen karriere.
Christian Tybring-Gjedde kommer til å bli savnet – av svært mange nordmenn som opplevde hans mot og standhaftighet som et lys i mørket. Folk verdsetter at en politiker ikke bøyer av når ideologiske motstandere går under beltestedet, politikere som gir dem håp om et Norge vil klare å stå imot maktislam og en innvandring uten verken kulturell eller økonomisk bærekraft.