Bok

En smal bro over avgrunnen

Sjefredaktør Martin Krasnik i danske Weekendavisen har utgitt i bokform det han har skrevet etter Hamas sin massakre av over 1200 jøder den 7. oktober i fjor. Boken er oversatt til norsk og har fått en viss omtale i norsk presse. Her søker Krasnik å analysere bakgrunnen for den tilsynelatende evigvarende konflikten mellom jøder (som han selv er) og palestinere. Er det noe kunnskap å hente i boken? Bortsett fra innblikk i forfatterens plagede sinn der han innerst inne håper at alle en gang skal begynne å bli snille mot hverandre?

Martin Krasnik (52) er en dansk-jødisk journalist og mangeårig sjefredaktør i den danske ukeavisen Weekendavisen, som i profil best kan sammenlignes med norske Dag og Tid.

Etter Hamas sin massakrering av over 1200 jøder den 7. oktober i fjor, skrev han en rekke innlegg i Weekendavisen. Disse er nå redigert og satt sammen til en bok som han har kalt En smal bro over avgrunnen – 7. oktober, jødene og palestinerne, krigen og håpet. Boken utkom i Danmark i desember og er nå oversatt til norsk og utgitt på Dreyer Forlag.

Krasnik begrunner boken slik:

Tekstene i denne boken sto i sin opprinnelige form på trykk i Weekendavisen i ukene etter 7. oktober. De er skrevet om en del her, og jeg har lagt til noen flere. Jeg skriver for å samle tankene mine, og jeg håper tekstene kan hjelpe andre til å samle sine.

Krasnik er litt vanskelig å plassere politisk – han anser seg selv som en «sekulær» jøde og liberalist, men også vårt hjemlige Frp sverger til liberalismen. Samtidig samsvarer mange av hans synspunkter på krigen i Gaza og den politiske situasjonen i Israel med de som finnes på venstresiden. En venstreside som har valgt å overse at det er antisemittismen i islam, som har holdt liv i den nærmest evigvarende konflikt mellom jøder og muslimer.

Samtidig skriver Krasnik at han vil forklare «hvorfor holdningen til krigen på store deler av venstresiden er så misforstått og farlig.»

Boken avslører betydelige forskjeller mellom norske og danske politikeres holdninger til Israel. Mens vi i Norge har en regjering og en statsminister som har gjort Norge til Europas mest israelkritiske nasjon, der vi stemmer sammen med de islamske statene i FN, og der både tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldt og  nåværende utenriksminister Espen Barth Eide har fått beskjed om at de ikke er velkommen hos Israels utenriksminister, så står de danske sosialdemokratene med statsminister Mette Fredriksen fjellstøtt i sin støtte til Israel.

«Mangfold» på Nørrebro

Nørrebro er den bydelen i København som den som setter pris på «mangfold» bør besøke, og den bydelen der Krasniks familie hadde tilhold sammen med svært mange andre jøder. Her ligger også den jødiske kirkegården, men bortsett fra de jødene som ligger der er det svært få jøder igjen. De er erstattet av muslimer, folk på venstresiden og aktivister av alle slag. Det er ikke et sted du går med davidsstjernen synlig rundt halsen eller kippa på hodet. Litt som Oslo øst.

Og jo mer folk på venstresiden går i tog med sorte faner og palestinaflagg og roper «From the river to the sea», jo mer har de tradisjonelt venstreorienterte jødene forlatt venstresiden, og flyttet fra Nørrebro.

Krasnik forteller at han sitter i bilen og ser over mot Christiansborg der det arrangeres en demonstrasjon mot Israels krigføring i Gaza. For som han skriver:

Når jeg ikke kan gå bort til Slotspladsen foran Christiansborg, og heller ikke langs Nørrebrogade forbi min gamle leilighet, når jeg ikke kan demonstrere sammen med mennesker som ser seg selv som spydspisser i kampen for et mer rettferdig og mangfoldig samfunn, er det fordi de fleste av dem er helt ute av stand til å uttrykke seg klart og tydelig om terrorangrepene til Hamas. Det er ingen moralsk fordømmelse, ingen instinktiv avvisning, og absolutt ingen selvransakelse om terrorens ødeleggende effekt på den palestinske frihetskampen. Alt peker tilbake på Israel, på sionismen, på jødene.

Det verste av alt er at alle disse menneskene, som vil gjøre hva som helst for å beskytte utsatte minoriteter, ikke har noen som helst interesse av hvordan terrorismen påvirker jødene i Europa.

Det er her Krasnik går ned i en spagat han ikke evner å komme ut av. Han, en jøde bosatt i Danmark, oppvokst på Nørrebro, erkjenner at han er sionist i den forstand at han fullt ut støtter tanken om at jødene skal ha sitt eget hjemland, og at det landet er Israel. Samtidig argumenterer han i boken for en tostatsløsning der palestinerne skal få sin egen stat på Vestbredden og i Gaza, og at Israels okkupasjon må ta slutt. Dersom jødiske bosettinger står i veien for en ny palestinsk stat, må disse om nødvendig rives. Selv om hverken palestinerne representert ved Palestinian Authority (PA) eller et flertall av israelerne ønsker det. Dessuten er han sterkt uenig i hvordan Israel behandler palestinerne, og har en viss forståelse for at noen kaller det for apartheid.

I det hele tatt – det er underlig at en jøde virkelig tror på at en tostatsløsning vil bli vellykket, og at det da vil bli fred mellom et selvstendig Palestina og nabolandet Israel. Selv om han erkjenner at uttrykket fra elva til havet må tas bokstavelig, og at det innebærer utslettelse av staten Israel.

Ikke et eneste sted i boken skriver Krasnik noe om fredsavtalen Jordan inngikk med Israel i 1994 der Jordan helt frivillig overdro Judea og Samaria, som i dag kalles Vestbredden, til Israel. For de som husker litt tilbake var Vestbredden en del av Jordan frem til 6-dagerskrigen i 1967 som de arabiske land, herunder Jordan, tapte – hvoretter Israel gjenerobret Vestbredden, som hadde vært okkupert av Jordan siden 1948.

Til tross for at Israels okkupasjon av Vestbredden i 1967 ikke var i strid med folkeretten, og til tross for at avtalen med Jordan i 1994 innebar at Israel overtok full suverenitet over Vestbredden, har venstresiden alltid omtalt Vestbredden som okkupert. Og det er overraskende at også Krasnik gjør det.

Hva skjedde 7. oktober

Etter Hamas sitt angrep den 7. oktober synes det som om Krasnik har skiftet mening og sett sannheten i hvitøyet – nemlig at en fred med palestinerne generelt og Hamas spesielt ikke lenger er mulig. Men så går han på nytt ned i spagat når han på den ene side uttrykker avsky for Israels statsminister «Bibi» Netanyahus krigføring på Gaza, samtidig som han erkjenner at Israel ikke hadde noe annet alternativ enn å gå til krig mot Hamas.

Den venstreorienterte hjernehalvdelen til Krasnik reagerer altså følelsesmessig på at tusener av sivile palestinere blir uskyldige ofre for Israels krigføring på Gaza, noe som ene og alene skyldes at Hamas bruker sivilbefolkningen som menneskelige skjold og har etablert kommandosentraler under Gazas sykehus. Samtidig erkjenner den høyreorienterte hjernehalvdelen at Israel kjemper en krig for å overleve som en selvstendig stat, og at de ikke kan stole på andre enn seg selv.

Som en israelsk soldat en gang sa til ham etter en av gazakrigene:

Vi er alltid én krig unna utslettelse. Det er derfor vi har litt problemer med spørsmålet om proporsjonalitet. For oss handler det om å overleve.

I tillegg til dette er hans venstreorienterte hjernehalvdel sterk motstander av Netanyahus forsøk på å få til en rettsreform i Israel. En reform som har til formål å skille de tre statsmakter – det vil si den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt, slik vi har grunnlovsfestet i Norge. Han nevner spesielt at forslaget vil beskytte regjeringen mot juridiske innvendinger fra embetsverket.

I hvilket vestlig demokrati er embetsverket gitt vetorett overfor de folkevalgte politikerne? Da vil det ikke være noe demokrati lenger. For slik er situasjonen i Israel i dag.

Man kan bli schizofren av mindre.

Så hva er det egentlig Krasnik vil?

Si det – det virker som han egentlig ikke vet det selv.  Det blir litt Ole Brumm – ja takk, begge deler.

Han forsøker å beskrive det slik:

For meg er det åpenbart at Israel både er en demokratisk og en jødisk stat. Det har vært en historisk nødvendighet og samtidig en vakker realitet og iboende selvmotsigelse:

Hvordan sikre rettighetene til ikke-jødiske minoriteter? Hvordan gjør man det jødiske grunnlaget for staten så bredt at liberale demokratiske prinsipper kan opprettholdes?

Med andre ord – han vil innføre den danske eller norske samfunnsmodellen i Israel. Da skyver han helt til side at grunnen til at tidligere statsminister Ariel Sharon for ca. 20 år siden besluttet å bygge en 730 km lang sikkerhetsmur for å skille Vestbredden fra resten av Israel, var for å unngå stadige selvmordsangrep av palestinske terrorister mot busser, kafeteriaer osv. Den internasjonale domstolen i Haag var ikke enig i dette, noe Israel brydde seg minimalt om. Etter at muren kom opp har Israel vært et trygt land å reise til.

Men ønsket om å gjøre om Israel til både en jødisk og en demokratisk stat med like rettigheter også for minoriteter der en stor del av dem anser det som en religiøs plikt å ta livet av flest mulig jøder, vil aldri fungere. Dette vet Krasnik veldig godt. Israel er på alle kanter omringet av muslimske stater, og når du står med ryggen mot veggen og noen prøver å ta livet av deg, så bruker du absolutt alle midler for å overleve. Uansett hva det internasjonale samfunn måtte mene om det. For du har bare deg selv å stole på. Ingen andre.

Men i Martin Krasniks venstreorienterte hjernehalvdel lever ønsket om at en gang vil jøder og palestinere leve i fred med hverandre, sitte i ring et sted i Jerusalem og vifte med palmeblader mens de synger Kumbaya.

In your dreams, Martin.

Dreyers Forlag, kr. 379,00