Hun er israeler, araber og muslim, og ikke minst er hun en frittalende kvinne, Sophia Khalifa, som har to åpenbare idoler: moren sin og landet sitt. Hele intervjuet med Sophia kan sees her.
Hun er en av omtrent to millioner arabiske muslimer som bor i Israel, og hun forteller at det var den israelske velferdsstaten som gjorde det mulig for moren hennes å gi både henne og de åtte søsknene hennes en god og trygg oppvekst. Sophia selv har i dag en mastergrad fra Stanford, og hun gir moren og Israel æren for det.
Bakgrunnen for at moren måtte leve på trygd i Israel var et brudd med muslimsk æreskultur. Opprinnelig bodde moren til Sophia i en landsby, gift med Sophias far, men da faren tok kone nummer to, ville ikke Sophias mor bo der lenger. Hun tok med seg de ni barna og flyttet, og hadde det ikke vært for israelske velferdsytelser, hadde bruddet aldri vært mulig, forteller Sophia.
Men mulig var det, og alenemoren med ni barn klarte seg godt. Hun var opptatt av at barna hennes skulle være frie individer, og utnyttet til fulle de mulighetene demokratiet ga henne og barna.
– Israel er et veldig vakkert og sterkt multietnisk demokrati, sier Sophia, og er tydelig stolt av å tilhøre en minoritet på omlag tjue prosent av befolkningen.
– Arabiske israelere har akkurat de samme rettighetene som alle andre. De får velferdsytelser, utdanning, helsetilbud, alle rettigheter og beskyttelse som jødiske israelere får.
Fordommer vs virkelighet
Sophia forteller om hvordan hun opprinnelig trodde Israel og jødene var. Det hadde hun lært på skolen.
– Jeg husker den muslimske læreren min. Han underviste om jødene som har stjålet landet, og han fortalte oss barna at vi aldri ville kunne bli noe i dette landet, fordi dette er jødenes land, og jødene vil aldri tillate at muslimske barn blir leger eller ingeniører. Læreren sa at vi måtte forberede oss på å kjempe, slik at vi kunne ta landet tilbake.
– Jeg husker at jeg hadde en følelse av at jeg ikke hadde noen framtid når jeg gikk ut av klasserommet etter disse timene. Men følelsen var en motsetning til hva jeg opplevde når jeg møtte jøder. De var elskverdige og snille, og når jeg besøkte jødiske venner, så brydde de seg ikke engang om at jeg var arabisk, de så meg ikke som en muslim, men som en venn. Jeg fikk det liksom ikke til å stemme…
Sophia forteller at det var ett øyeblikk på skolen hun husker spesielt godt, og at akkurat det øyeblikket ga henne en følelse av å bli helt nedbrutt. Det var da en klassevenninne fortalte henne at hun drømte om å bli «shahid», selvmordsbomber. Det var en så forferdelig ting å ønske seg at Sophia ble helt knust av å høre det, sier hun.
Drapstrusler
Følelsen av at det hun ble fortalt på skolen ikke stemte med virkeligheten festet seg, og i skoleferien mellom 8. og 9. klasse ble Sophia oppdaget av en motefotograf. Hun forsto at dersom hun takket ja til å bli fotomodell, så var det ingen vei tilbake. Hun ville aldri kunne gå fritt i den muslimske landsbyen noensinne igjen. Men Sophia var både risikovillig og spenningssøkende, så hun takket ja, og dermed bar det ut i verden på ulike modelloppdrag.
Sophia forteller at onkelen hennes ville drepe henne. Han hadde sagt det rett ut til moren hennes at han ønsket å få fatt i Sophia og kappe hodet av henne. Sophia ler når hun forteller om episoden, selv om det må ha vært skremmende for en ung jente å få drapstrusler. Latteren handler om at onkelen aldri fikk mulighet til å begå noe æresdrap på henne, og stoltheten hun har over moren sin, som hadde helt klar respons til drapstruslene: – Du skal ikke så mye som røre et hårstrå på hodet hennes.
– Dette er jo Israel. Her beskyttes kvinner, fastslår Sophia, som sier at hun følte seg «empowered», fikk styrke, av at moren var så tøff og tydelig mot sin egen bror og mot æreskulturen. Hun forteller at hun fikk lyst til å fortelle alle de arabiske jentene hun kjente at de faktisk er fri i dette landet, at de er fri til å ta egne valg, at de kan velge selv hvordan livene deres skal bli, at de faktisk kan følge drømmene sine, akkurat som Sophia gjorde, fordi de blir beskyttet når de gjør det.
Politikk
Sophia blir mer alvorlig når hun snakker om politikk enn når hun snakker om æresdrap, og hun mener det er viktig å understreke at Israel trakk seg fullstendig ut av Gaza i 2005.
– De tvang absolutt alle jøder som bodde i Gaza til å flytte tilbake til Israel. De brukte makt for å fjerne bosetterne. Etter 2005 finnes verken en død eller levende jøde i Gaza. De gravde jo til og med opp de døde. Jødiske graver ble flyttet til Israel. Alt og alle ble trukket ut av Gaza, og så skulle man få se hvordan det gikk når palestinerne fikk full råderett over eget territorie.
– Gaza er et veldig fruktbart land. De etterlot store drivhus der det hadde vært dyrket blomster som ble eksportert i stor skala til Europa. Det israelske håpet var at Gaza kunne bli Midtøstens Singapore, et bittelite land med enorme ressurser, vakre strender, fisk i havet, alle muligheter for å skape god økonomi og fred. Men i dagene etter at jødene trakk seg ut av Gaza, brant Hamas ned alle plantasjene. De så på det som jødisk, noe som måtte knuses.
– Hvis folk bryr seg om palestinerne, om folket på Gaza, så må de bry seg om hvem som sitter med makt i Gaza også. Hamas styrer Gaza. Det er en terrororganisasjon, de har i praksis kapret det palestinske folket. Folket er kapret og brukes i Hamas’ religiøse mål: Å endre hele Midtøsten og resten av verden til å bli en islamsk stat. Palestinerne har ikke lov til å snakke sant, de har ingen ytringsfrihet, de kan ikke fortelle åpent om de grusomhetene Hamas utsetter dem for. Sier de noe er de døde.
– Folk sier om og om igjen at det er islamofobisk å kalle Hamas en terrororganisasjon. Men nei, det er ikke islamofobi, det er et faktum. Jeg elsker muslimske folk, jeg er muslim selv, familien min er muslimer, og fremdeles fordømmer jeg Hamas’ handlinger.
Sannheten
– Hvorfor klarer ikke folk å se sannheten i situasjonen nå? Mange av disse menneskene kommer fra en realitet der de er innlært fra veldig ung alder at jøder stjal palestinernes land, jødene er ansvarlige for alt forferdelig som skjer i verden. De er direkte hjernevasket, og også blinde for sin egen antisemittisme. De sier «jeg er ikke antisemitt, jeg er antisionist». Hva skal det bety? Det er som å si «jeg er for kvinner, men jeg synes ikke de burde ha rettigheter», for sionisme betyr jo at du tror på at jødene har rett til sitt eget land, et land der de er trygge og ikke blir forfulgt. Så hvordan kan du si at du er på jødenes side, men ikke for at de skal ha rett til å beskytte seg? De andre tror jeg rett og slett bare er en saueflokk, de følger hvem som helst som sier noe de synes høres bra ut, type «Hamas er den svake part, Israel er den sterke, og vi må støtte den svake part». Den svake part er jo faktisk en terrororganisasjon, og så svake er de heller ikke, når vi ser på hva de var i stand til å gjøre 7.oktober,
– Den gjennomsnittlige amerikaner bør faktisk bry seg om dette, for det er Vesten som står for tur. Israel er bare først på lista.
– Noen av de arabiske statene, eksempelvis Iran, kaller Israel «den lille djevelen» og USA «den store djevelen». Er det dette amerikanerne vil støtte?
– Jeg hører mange kalle Israel en apartheid-stat. Da må man først definere hva apartheid er. Det er diskriminering basert på rase. Arabere i Israel utgjør tjue prosent av landets innbyggere. De er jevnbyrdige borgere, de har alle rettighetene som finnes i Israel. De får utdanning, velferdstjenester, helsetjenester, fulle rettigheter. De har full beskyttelse, de er likestilte borgere på alle måter. Hvor er apartheiden?
– Jeg er veldig stolt av å være araber og stolt av å være muslim, men alt jeg trengte da jeg var barn, som menneske, for å kunne bli den jeg hadde potensiale til å bli, var trygghet, sikkerhet og utdanning. Jeg trengte å bli gitt muligheten. Det er Israel som ga meg alt det. Jeg er et produkt av fred mellom jøder og arabere, et eksempel på at jøder og arabere kan leve fredelig side om side, som brødre og søstre. Som arabisk muslim er det viktig for meg å snakke høyt om dette, å støtte Israel. Vi må snakke sant, vi må stå på rettferdighetens side. Jeg vet hva som er sant. Folk som ikke bor i Israel vet ikke hva som er sant. Det vil jeg fikse, sier Sophia.