Ja, det er harde ord, og de er ikke mine. For det er et dystert bilde som tegnes i en kronikk i Berlingske av danske Christian Egander Skov, ph.d., forfatter, konsulent ved tenketanken Prospekt og redaktør på Årsskriftet Critique. Faktisk tegner Skov enda dystrere fremtidsutsikter, for han tror ikke på noen fremtid for Europa i det hele tatt.
Men sannheten er vel heller at vi står overfor en befolkningsutskiftning, der det ikke lenger vil gi noen mening å kontrollere Europas yttergrenser – for det er ingenting å passe på.
Fertilitet
Det hele handler om fertilitetstallene i Europa, eller det som gjerne omtales som samlet fruktbarhetstall (SFT). Statistisk sentralbyrå (SSB) sier at «SFT kan tolkes som det antall barn hver kvinne kommer til å føde, under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret i perioden gjelder i hele kvinnens fødedyktige periode (15-49 år), og at dødsfall ikke forekommer».
Og det går dundrende nedover med SFT. I Danmark er kvinnenes fertilitet er falt til 1,55 (2022-tall), mens i Norge står det enda verre til. Her er den falt til 1,41. Altså langt unna å kunne opprettholde befolkningstallet. For øvrig gjelder 1,41 for hele befolkningen, men skiller vi ut innvandrerbefolkningen lander vi på 1,4. Samlet har innvandrere (som vi vet er en lite homogen gruppe) SFT på 1,5, der de innbyrdes variasjonene mellom gruppene er store. Høyest SFT finner vi blant innvandrere fra Afrika på 2,09, deretter innvandrere fra Asia på 1,54. Av enkeltlandene med høyest fruktbarhet finner vi Eritrea og Syria, med SFT på henholdsvis 2,87 og 2,54.
Samtidig har det for alle grupper vært en nedgang fra 2011. Da lå SFT for etnisk norske kvinner på 1,85, blant innvandrere fra Afrika på 3,04 og Asia på 2,03.
Med andre ord; kvinner i Norge får færre og færre barn. Det samme gjelder for hele Europa. Det er en virkelighet som har fått alarmklokkene til å ringe i mange vestlige hovedsteder, påpeker Skov.
Lag barn!
Befolkningsfremskrivninger fra Eurostat for EU/EØS-landene tilsier at befolkning frem mot 2100 samlet sett vil synke. Land som Italia og Finland vil miste nærmere 15 prosent av befolkningen. I Øst-Europa er det ofte over 20 prosent, og noen er til og med over 30 prosent. Når nedgangen ikke er enda mer dramatisk, skyldes det innvandring. En innvandring som i stor grad vil komme fra den tredje verden og endre Europa i dybden, sier Skov. Uten innvandring ville EUs totale befolkning gått ned fra drøyt 447 millioner til under 350 millioner, men den nå er estimert til noe over 419 millioner.
Faksimile fra Eurostat for EU og på enkeltland:
Flere lands ledere har oppmuntret landets egen befolkning til å få flere barn, og det gjelder ikke bare det mange ynder å kalle «høyreekstreme». I nyttårstalen i 2019 ba for eksempel Erna Solberg (H) oss om å lage flere barn, da det «fødes for få barn i dette landet til at den norske velferdsmodellen kan videreføres». Hun ble vel smått latterliggjort for den «bønnen».
I Ungarn lanserte regjeringen for noen år siden et ambisiøst program for å øke landets fødselsrate, der blant annet de med tre eller flere barn i praksis ikke betalte skatt. I Italia har Giorgia Meloni forsøkt å lette barnefamiliers hverdag – og blitt sammenlignet med Mussolini – for «rasemessig overlevelse». Det ble ikke den finske regjeringen da den lanserte ideer for at finnene skulle få flere barn, men så langt har visst ikke finnene klart å komme med noen tiltak. I forrige måned kom den franske presidenten Emmanuel Macron med en plan under navnet «Demografisk opprustning», der han lovet å reformere dagens fødselspermisjon.
Problemet er at ingen vet hva de skal gjøre. For det spørs om det hjelper med de beste velferdsordninger i verden for barnefamilier – ingen slår vel Norge – hvis man likevel ikke velger å få barn. Hvorfor?
Egoisme eller oppgitthet?
Den som vet det sikre svaret på hvordan få befolkningen til å få flere barn, ville vært mangemilliardær. Men man kan selvsagt drodle rundt det, og det vil nok være noe forskjellig ut fra de ulike land. I rause velferdsstater, som Norge, handler det kanskje mest av alt om selvrealisering. Vi vil gjerne ha barn, men det passer ikke før «alt det andre» er på plass. Og plutselig er det for sent, særlig hvis da man først skal finne den «riktige partner» å få barn med.
Paradoksalt nok er det i dag de velstående som synes å ønske seg flest barn. Mens det tidligere, før velferdsstatens sikkerhetsnett ble mer finmasket, var en aldersforsikring med mange barn, er det nå forbundet med mer risiko for den ikke så velstående å ha mange barn. Gode alderspensjoner gir oss dessuten muligheten til frihet på våre eldre dager, der vi tidligere ønsket trygghet med store familier.
I andre land er velferdsstaten tynnslitt, og hvor der kan være en voldsom høy arbeidsledighet blant unge mennesker, som blant annet tilsier at de bor hjemme til de er godt over 30 år. Så er det de landene der unge, ambisiøse europeere drar til utlandet for å forbedre sine karrieremuligheter.
Det som uansett ikke hjelper på situasjonen er å fortsette en ikke-bærekraftig innvandring, ikke minst fordi den tærer på velferdsstatens samtidig med at det blir stadig flere eldre i takt med færre fødte. Det handler ikke om høyreekstremt tankegods eller rasemessig overlevelse, det er realisme og sunn fornuft.
Konklusjonen må være at befolkningene i Europa blir stadig mer egoistiske. Det er først oss selv, deretter oss selv og er det noe igjen så tar vi gjerne det også. Slik overlever ikke en velferdsstat, faktisk ikke en stat engang. Eller et kontinent som Europa. Men det vil etter alle solemerker bli et helt annet kontinent. Kanskje flere tenker slik, og derfor ikke tør sette barn til verden?