Christian Tybring-Gjedde (FrP) har i et skriftlig spørsmål til regjeringen igjen etterlyst deres definisjon av en «nordmann». Tybring-Gjedde kommer med følgende begrunnelse:
I et tidligere spørsmål ba jeg utenriksministeren å definere betegnelsen «nordmann». Dette fordi Utenriksdepartementet ved flere anledninger har benyttet denne betegnelsen på mennesker som er blitt evakuert fra Gaza til Norge. Dette har ofte vært mennesker med svært begrenset tilknytning til Norge. Enkelte har sågar ingen bostedsadresse eller kjennskap til landet. Det er viktig at regjeringen har en tydelig definert språkbruk i saker som har vesentlig innvirkning for utøvelse av norsk utenrikspolitikk, jeg ber derfor på nytt om få en konkret definisjon.
Svaret fra utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) vitner om hvilken konstant toppjobbsøkende globetrotter han er – med norske skattebetalers penger i bagasjen.
Bistand til nordmenn
Barth Eide kan fortelle at i arbeidet med «assistert utreise» som følge av krigen mellom Israel og Hamas har utenrikstjenesten tatt hensyn til Lov om utenrikstjenesten § 1. Han sier ikke mer om denne, så la oss titte på den. § 1 forteller følgende (mine uthevinger):
Utenrikstjenestens oppgaver er
-
- å ivareta og fremme Norges interesser overfor utlandet, både norske særinteresser og de interesser Norge har felles med andre land,
- å gi norske statsborgere og juridiske personer råd og hjelp overfor utenlandske myndigheter, personer og institusjoner, og
- å gi bistand til norske statsborgere i utlandet, inkludert bistand i forbindelse med strafforfølging, ulykker, sykdom og dødsfall.
Hvilke av Norges interesser er så ivaretatt ved å hente folk på Gaza som aldri har vært i Norge eller folk som ikke lenger har noe bosted her (om de noen gang har hatt det)? Og poenget er jo at alle disse evakuerte ikke har norsk statsborgerskap, så hvorfor mener Barth Eide at denne henvisningen tjener som forklaring?
Deretter viser Barth Eide til avklaringer gitt i Stortingsmelding nummer 12 (2010-2011) om bistand til nordmenn i utlandet, hvor det blant annet heter at det skal legges vekt på å unngå å splitte familier. «Konkret kan dette gjerast ved at dersom ein person blir tilboden hjelp til å forlate eit område, vil òg den nære familien til vedkommande (ektefelle, sambuar og barn) få same tilbod», fastslår Barth Eide.
Det «morsomme» med denne meldingen er at den heter «Bistand til nordmenn i utlandet», og der «familie» fremheves er det først og fremst knyttet til barn som holdes i utlandet eller problematikk knyttet til familiegjenforening. Men det nevnes også problemer knyttet til evakuering:
Under Libanon-krisen oppstod det utfordringer knyttet til at familiemedlemmer av norske statsborgere ble evakuert til Norge uten å ha visum eller oppholdstillatelse for lovlig opphold i landet. Det oppstod også problemer knyttet til at norske statsborgere uten tilknytning til Norge eller noen form for sosialt eller familiært nettverk her, plutselig befant seg i en situasjon hvor de ikke visste hvor de kunne bo eller henvende seg ved ankomst til landet. Basert på disse erfaringene vil det i tilsvarende situasjoner i fremtiden innføres strengere regler for hvem som skal få tilbud om utreisebistand. I denne sammenheng vil det bli lagt vekt på å unngå å splitte familier. Konkret kan dette gjøres ved at dersom en person tilbys bistand til å forlate et område, vil også vedkommendes umiddelbare familie (ektefelle, samboer og barn) få samme tilbud.
Og hva har så i fremtiden blitt strengere? Og er det «bare» ektefeller, samboere og barn som er blitt evakuert fra Gaza? Og hvordan dette henger sammen med at personer som er i landet de angivelig har flyktet fra ikke fratas oppholdstillatelsen i Norge? Er det helt konsekvensfritt – hvis du ikke er ukrainer – å bo i lengre perioder i opprinnelseslandet, dertil uten noen bolig i Norge?
Prioriteringer
Barth Eide viser også til Prop. 11 L (2014–2015). Her «går det òg tydeleg fram at det kan vere tilfelle der det vil vere naturleg for utanrikstenesta å yte bistand til ikkje-norske statsborgarar», heter det. Tja, hvor tydelig det er kan vel diskuteres. Det heter følgende (der ikke-norske statsborgere bare nevnes én gang i hele proposisjonen:
Departementet vurderte spørsmålet om norsk utenrikstjeneste har til oppgave å hjelpe nordiske borgere og statsløse med opphold i Norge mm. Forpliktelser knyttet til bistand mellom de nordiske landene er regulert i egen avtale, og departementet fant det ikke naturlig å ta henvisning til dette inn i lovteksten. Når det gjelder andre personer, herunder for eksempel statsløse med opphold i Norge, ble det i høringen vist til at lovhjemmelen gir en ramme og rettesnor for utenrikstjenesten, men at det deretter blir et spørsmål om prioriteringer ut fra midler og skjønn i den enkelte sak. Det betyr at det kan være tilfeller der det vil være naturlig for utenrikstjenesten å yte bistand til ikke-norske statsborgere, for eksempel til personer med opphold i Norge. Dette samsvarer med den fortolkning som også er lagt til grunn i 2002-loven.
Åpenlyst har Ap/Sp-regjeringen funnet at det i denne saken skulle prioriteres midler, men om det er i Norges interesser er fortsatt et åpent spørsmål.
Har så utenriksminister Barth Eide i det hele tatt svart på spørsmålet fra Tybring-Gjedde – hva er regjeringens definisjonen av en «nordmann»?
Til dette kan Barth Eide «belære» Tybring-Gjedde og folket for øvrig om følgende:
Regjeringa og utanrikstenesta definerer ikkje nemningar som den representanten etterspør, men tek omsyn til det lovverket om konsulært arbeid som Stortinget har vedteke. For språklege definisjonar og bruk av nemningar blir det vist til Språkrådet.
Da kan det jo nevnes at når stortingsmeldingen fra 2010-2011 om nordmenn i utlandet kom fra Utenriksdepartementet var Barth Eide statssekretær i samme departement. Så kan det være at regjeringen og utenrikstjenesten ikke lenger bruker betegnelsen «nordmenn», og således kan henvise til Språkrådet. Kanskje Språkrådet da i samme slengen kan hjelpe regjeringen med å definere «vanlige folk»?
Denne regjeringen er en tragedie for Norge.