Giulio Meotti skriver om Midtøsten og jødiske problemstillinger. Han er en sterk talsmann for Israel, og er kritisk til både den katolske kirken og til jøder som selv er kritiske til Israel, og ser på dem som tilhengere av antisemittisme. Meotti har en doktorgrad i filosofi og har skrevet for blant annet Il Foglio i Roma, Wall Street Journal, National Review og Jerusalem Post. Han har også forfattet flere bøker, hvorav boken Et nytt holocaust er oversatt til norsk. Boken beskrives slik hos Adlibris:
Italienske Giulio Meotti dokumenterer i denne boken historiene til de jøder som har mistet livet som følge av palestinsk terrorisme. Mennesker som var på vei til jobb, til markedet, som skulle møte venner. De levde normale liv i en unik nasjon. «Dette er Israels Ground Zero,» skriver forfatteren, «det landet som først opplevde selvmordsterrorisme i stor skala. Mer enn 150 selvmordsangrep er gjennomført, og 500 forhindret. Her er et sort hull som i løpet av 15 år har slukt 1 557 mennesker og etterlatt seg 17 000 skadede.»
Det hører med til historien at Meotti i 2012 ble anklaget for plagiat. Meotti selv hevder det var en svertekampanje fordi han er noe så uvanlig som en journalist som sympatiserer med Israel. At kombinasjonen journalist og pro-Israel er uvanlig har han unektelig rett i.
Eurabia
Overskriften i artikkelen Meotti har på trykk i Israel National News er ikke en overskrift som ville vært i bruk i Norge; «Palestinske flagg blafrer i de falne byene i Eurabia«. «Eurabia» er, slik det beskrives i Store norske leksikon, «et nyord basert på en sammenstilling av ordene Europa og Arabia, ofte knyttet til forestillinger om at arabere eller muslimer øker sin innflytelse, eller er i ferd med å ta over Europa.»
Bruken av ordet er ofte knyttet til en konspirasjonsteori med utgangspunkt i forestillingen om at ledende europeiske politikere, akademikere og andre samfunnstopper samarbeider med arabiske land, statsledere og/eller organisasjoner med det formålet å gjøre Europa til en islamsk koloni.
Begrepet har imidlertid også blitt brukt som et mer generelt uttrykk uten samme konspiratoriske innhold; det ble opprinnelig benyttet som navn på et tidsskrift utgitt av Comité européen de coordination des associations d’amitié avec le monde arabe (Paris), og brukes også som navn på en nederlandsk-marokkansk studentforening.
I Norge har begrepet utelukkende blitt knyttet til konspirasjonsteorien, og etter Anders Behring Breiviks terrorangrep i 2011, framkom det at de konspiratoriske elementene sto sentralt i hans såkalte manifest, samt i propagandavideoen Breivik publiserte rett før han gikk til angrep.
Er det noen som har opplevd å få Eurabia-begrepet tredd nedover hodet, er det Hege Storhaug, som blant annet har blitt kritisert av professor i nordisk litteratur, Frode Helland, som har skrevet om Storhaugs bok, Islam. Den ellevte landeplage, at den «inkluderer konspirasjonsteorier av Eurabia-typen». Han har fått støtte av forsker Sindre Bangstad i «forskningsrapporten» The rhetoric of Islamophobia: an analysis of the means of persuasion in Hege Storhaug’s writings on Islam and Muslims. Under den norske tittelen «Islamophobia – En analyse av Hege Storhaugs retorikk rundt islam og muslimer» turnerte Bangstad med foredrag om det påstått grusomme hatet.
Liknende kritikk får enhver forfatter som påpeker det åpenbare i at islam nettopp er islam, eksempelvis fikk Douglas Murray negativ kritikk og tilsvarende påstander rettet mot seg da hans bok The Strange Death of Europe: Immigration, Identity, Islam ble utgitt i 2017.
I dag er det ingen som bruker Eurabia-begrepet som et generelt begrep i Norge, forståelig nok, mens begrepet fortsatt kan brukes slik i land som ikke har noen Breivik å klistre innvandringskritikere til. Eksempelvis brukte John O’Sullivan Eurabia-begrepet i denne bokanalysen, slik journalist og forfatter Giulio Meotti bruker det i den israelske avisen.
Innholdet i Meottis artikkel er dog langt mer interessant enn overskriften, for innholdet forteller mye om hvordan Norge ser ut på avstand for en mann som taler jødenes sak og advarer mot antisemittisme.
Intellektuell lammelse
Meotti starter sin artikkel med et sitat fra den berømte franske tegneserieskaperen Enki Bilal: «Jeg tror Vesten er på nippet til å kollapse innover seg selv. Jeg føler dyp avsky over situasjonen og oppførselen til flertallet av politikere.» Sitatet er hentet fra et intervju som kan sees i sin helhet her:
💬"J'en veux aux hommes politiques"
Enki Bilal, auteur de BD, alerte sur "l'islamisation du monde" pic.twitter.com/yJUxVvqe8T
— BFMTV (@BFMTV) November 20, 2023
Oversatt blir Bilals ord, gjengitt av Meotti, som følger:
«Vi slapp inn den trojanske hesten. Jeg har fortalt vennene mine i tretti år at vi ødelegges av islamisme. Da det muslimske brorskapet dukket opp i Afghanistan, skrev jeg The Sleep of the Monster, en veldig krass bok som ble utgitt i 1998 og som solgte 300.000 eksemplarer. Bemerkningene mine var hundre prosent inspirert av Det muslimske brorskapet, men der og da ønsket jeg ikke å nevne det eller kritisere kun én religion. Så jeg valgte å snakke om de tre monoteismene.
Om tjue år, og sannsynligvis mindre, kanskje bare ti, vil vi ikke lenger gjenkjenne Europa. Vi er vitne til slutten på en verden, på en stor verden, vår vestlige verden. Og slutten av Vesten skjuler denne typen omvendt McCarthyisme som kalles wokisme og som produserer hat mot Israel, mot kapitalismen, mot den hvite mann. Det krever utrolig blindhet, til og med en form for intellektuell lammelse, å ikke se hva islamisering er.
Hvordan kunne dette ha unngått oppmerksomhet fra unge mennesker og wokister? Hvordan kan man være woke, det vil si integrere neofeminisme og islamovenstre? Jeg forstår det ikke. Har vi hørt fra nyfeministene om iranske kvinner? Vet LHBT-foreningene som demonstrerer for palestinerne hvordan homofile blir behandlet i Gaza? Mangel på kultur vinner.»
Det er ikke underlig at den sterkeste kritikken mot islam kommer fra henholdsvis Israel og Frankrike. Det er de demokratiene som hyppigst har erfart islamistiske terrorangrep. Frankrike har Europas største andel muslimer og merker daglig konsekvensene av masseinnvandring i form av utstrakt segregering, omfattende voldsproblematikk og ikke minst alvorlig vekst i antisemittisme.
Både Meotti og Bilal holder vestlige politikere ansvarlige for at verden ser ut slik den gjør i dag. Og når Meotti vier resten av sin artikkel til et lite land i nord, er det liten tvil om hva han advarer om.
Antisemittisk islamisering
Meotti har åpenbart fulgt Norge en stund, og det er rimelig å anta at han har registrert at Norge var det eneste nordiske landet som stemte for FN-resolusjonen om umiddelbar våpenhvile i Gaza, en resolusjon som ikke nevner Hamas-terroren med et ord. Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen skrev følgende til VG 29. oktober:
– Den manglet en fordømmelse av Hamas’ terrorangrep. Derfor avsto vi å stemme for resolusjonen, på linje med de fleste andre EU-landene.
Men Norge stemte altså i samsvar med OIC-landene, og det er flere ting norske politikere og kulturpersonligheter foretar seg som Meotti har bitt seg merke i. Han nøler ikke med å kalle det antisemittisme.
Oslo kommune flagget med det palestinske flagget.
«I beste fall er vi vitne til en snikende islamisering av Norge, men det er enda riktigere å definere det som en åpen islamisering», skriver Hege Storhaug i Aftenposten, den første norske avisen som i flere tiår ukritisk har fremmet innvandring.
Artikkelen Meotti henviser til er denne. Og han har funnet andre markører på islamisering i Norge.
Mohammad har vært det mest populære navnet blant de som er født i Oslo i elleve år på rad, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Pew Research Center mener at med høy migrasjonsstrøm vil de 200 000 muslimene i Norge være 1 100 000 i 2050.
Over hele landet spretter moskeer opp som paddehatter: et utested i Vadsø forvandlet til en moské. Den ærverdige gamle murbygningen i Sandefjord, Røde Kors’ hovedkvarter, kjøpt inn og omgjort til moské. Landfalløya kapell fra slutten av 1800-tallet overtatt av Al-Ghazali-senteret. Folkets Hus i Hammerfest er blitt en moské…
De siste eksemplene har vi omtalt i ulike artikler. Jeg tok for meg framskrivingen Meotti har funnet på Pew Reearch Centers sider. Han husker faktisk feil. Pew Research Center opererer med enda høyere tall, over 1,3 millioner.
Det interessante med framskrivingen er a) at den allerede er fem år gammel og b) at Pew Research Center den gang mente det var usannsynlig at migrantene som kom til Europa under migrasjonskrisen 2015-2016 og fikk avslag ville bli værende.
Basert på nylige godkjenningsrater for asylsøknader, anslår Pew Research Center at nesten en million (970 000) ekstra muslimske asylsøkere som har kommet til Europa de siste årene ikke vil få godkjent asylsøknadene sine, basert på tidligere godkjenningsrater land for land. Disse estimatene tar også i betraktning forventede frekvenser for tilbaketrekking av forespørsler om flyktningstatus (se Metodikk for detaljer).
Hvor disse asylsøkerne «i limbo» til slutt vil dra er uklart: Noen kan forlate Europa frivillig eller bli deportert, mens andre vil forbli i det minste midlertidig mens de anker asylavslaget. Noen kan også prøve å oppholde seg ulovlig i Europa.
For fremtidige befolkningsfremskrivninger som presenteres i denne rapporten, antas det at bare muslimske migranter som allerede har – eller forventes å få – juridisk status i Europa, vil forbli på lang sikt, og gir en baseline på 25,8 millioner muslimer fra og med 2016 (4,9 % av Europas befolkning). Imidlertid, hvis alle de rundt 1 million muslimene som for tiden er i juridisk limbo i Europa, skulle forbli i Europa – noe som virker usannsynlig – kan grunnlinjen for 2016 stige så høyt som 26,8 millioner, med ringvirkninger på tvers av alle tre scenariene (hhv ingen, middels og høy innvandring, min anm.)
I dag sitter vi på fasiten. I Norge får mer enn 3 av 4 asylsøkere innvilget søknadene sine av UDI. De som får avslag anker – ofte gjentatte ganger – til UNE, og er de «ureturnerbare», som eksempelvis syrere, afghanere eller «statsløse» palestinere, så blir de okke som.
Befolkningsframskriving er vanskelig fordi man ikke kan kjenne til fremtidige faktorer som kan påvirke ankomstratene, men selv med et helt usannsynlig null-scenario vil den muslimske befolkningen øke i kraft av familiegjenforeninger og fødselsrater som er høyere for kvinner fra muslimske land enn den er i europeiske. Jeg tok utgangspunkt i dagens andel registrerte troende muslimer i SSBs statistikk over medlemmer i ulike trossamfunn i Norge og regnet selv ut hvor mange de vil være dersom den årlige økningen er tilsvarende det den var fra i fjor til i år, 3,7 prosent.
182 607 registrerte muslimer er tilknyttet ulike moskéer i Norge i dag. En årlig vekst på 3,7 prosent tilsier at det vil være 489.683 om 27 år. I tillegg kommer alle som ikke er registrert i ulike moskéer. Medlemstallet i muslimske trossamfunn utgjorde ifølge SSB 57 prosent av antallet innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra muslimske land i 2016. Dersom prosentandelen er lik, vil det tilsi at det i dette estimatet er 859.092 muslimer i Norge i 2050.
Mer norsk antisemittisme
Meotti er bekymret for at den islamske antisemittismen finner klangbunn i den norske sådanne.
Bystyret i Trondheim, Norges tredje største by, har vedtatt et forslag som ber innbyggerne personlig boikotte israelske varer, en by som ønsker å bli «av-israelisert». Så var det tur til en annen norsk by, Tromsø, hvis bystyre vedtok et lignende forslag. Mer enn 40 prosent av nordmenn boikotter allerede israelske produkter eller er for å gjøre det, ifølge en meningsmåling.
Telegraph melder at ordføreren i Tromsø, den norske byen hvor turister drar for å se nordlyset og er vennskapsby med Gaza, var vert for en Hamas-ordfører i Gaza. Da nazistene kom, overleverte nordmennene alle jødene i Tromsø til dem, hvor det i dag bare er to jøder igjen. «Norge risikerer å bli et land uten jødisk befolkning», heter det i en lederartikkel i Aftenposten.
Filmfestivalen i Oslo avviste dokumentaren «De andre drømmerne», om livene til funksjonshemmede barn, rett og slett fordi den var israelsk. Alle norske universiteter nektet å være vertskap for den store advokaten Alan Dershowitz’ foredragsturné om Midtøsten. Det norske finansdepartementet har ekskludert israelske selskaper, som Africa Israel Investments og Danya Cebus, fra Statens pensjonsfond, fondet som investerer rikdommen av landets olje og gass i utenlandske aksjer og obligasjoner og eier mer enn én prosent av alle globale aksjer. En avis, Dagbladet, norske venstresides høyborg, publiserte en tegneserie der palestinske terrorister forlater et fengsel med nazisymbolet fra Buchenwald: «Jedem Das Seine». Avisen Aftenposten publiserte en artikkel der Jostein Gaarder, Norges mest kjente forfatter, så for seg Israels ødeleggelse. Gaarder, hvis bok Sofies verden er oversatt til 53 språk og solgt i millioner av eksemplarer, rettferdiggjorde utvisningen av alle jøder fra landet deres. «Vi anerkjenner ikke staten Israel,» skrev Gaarder, som om han var en iransk imam.
Noen av eksemplene Meotti nevner er for lengst glemt i dag, slik som Gaarders utspill i 2006. Mona Levin som selv er jøde, reagerte den gang i et tilsvar i Aftenposten.
– Det er det styggeste jeg har lest siden «Mein Kampf». Jeg hadde aldri trodd jeg skulle lese noe som dette, sier skribent Mona Levin.
– Gaarder gjør det enkelt for seg selv, det er ikke den ting en ikke kan si om jøder i dag. De samme folkene som ikke vil tegne Muhammed av respekt for muslimene, kan trygt si ting som dette om jøder og Israel uten å få drapstrusler rettet mot seg.
Det er tilsynelatende akkurat den samme feige tryggheten Meotti påpeker at fremdeles lever i beste velgående i Norge, der politikere og kultureliten uten blygsel kan dele ut merkelapper og karakteristikker om folk som tar Israel i forsvar eller som generelt er redde for følgene av islamsk innvandring og de kulturelle endringene og volden som unektelig følger med på lasset.
Råttent
Når du ser et palestinsk flagg på flaggstangen til et rådhus eller parlament, er det allerede et samfunn i ferd med å underkaste seg.
I mellomtiden er synagogen i Trondheim blitt en av de mest sikkerhetsbevoktede bygningene i hele Norge. Vidkun Quisling, kollaboratøren, ville vært stolt av sine tilhengere, selv om de ikke lenger kaller seg nasjonalsosialister, men «progressive».
Det glitrer utad; dette Europa er råttent innvendig, avslutter Meotti.
Man kan sikkert si at Meotti bruker harde ord, men det er strengt tatt ikke rart. Man kan rive seg i håret av den farlige flørten både politikere og kulturpersonligheter holder gående overfor moskémiljøene, der det iherdig påstås at aktører som åpent tar til orde for å fordrive alle jøder fra Israel er «viktige dialogpartnere».
I går omtalte vi den prisvinnende algeriske forfatteren Boualem Sansal dystre spådom i den danske avisen Berlingske. Han er ikke i tvil om hva vi bevitner med krigen i Midtøsten som bakteppe: – Islamistene vil gradvis ta over demokratiene i Europa. Fremveksten av Hamas er bare begynnelsen på en trussel som de «inkompetente regjeringene» i Vesten ikke har forstått. Sansal ser for seg dette scenarioet: Islamistene forstår at de ikke kan beseire Vesten militært. De klarer det heller ikke i arabiske stater, sier han, men poenget er at islamistene søker å få Vesten til å ødelegge seg selv. De ønsker å splitte samfunnet, og lykkes de med det vil alt styrte sammen av seg selv, slik også Enki Bilal, som Meotti viser til, påpeker.
Vi kan gjenta hva vi skrev: Det sekulære Europa er kunnskapsfylt, men evner ikke å sortere informasjon utfra noen felles verdier eller logikk. Tør verken meningsbærere, mediene eller politikerne stille krav til innvandrermiljøene fordi de har stor empati med hvor vanskelig de kan ha det som «annerledes», er resultatet ofte en altfor stor forståelse for voldsutøvelse – og en tilsvarende for liten forståelse for hva volden gjør med innvandrermiljøet som helhet og hvilken effekt denne tilnærmingen vil ha på sikt.
At de som kjenner islam bruker harde ord er ikke farlig, det kan snarere være helt nødvendig. Meotti, Bilal eller Sansal fremmer ingen tro på at europeiske ledere av ymse slag aktivt jobber for at Europa skal bli islamsk, en forlengelse av den arabiske verden. Konsekvensene av vestlig realpolitikk og kulturelitens holdninger fører unektelig til økt islamisering uansett, uten at man trenger å benytte konspiratorisk tankegods, og med den kommer antisemittismen. Norske politikere må gjerne påberope seg å være inkluderende og antirasistiske og ha fokus på ytringsansvar, men de bør ha i mente at den gode tone bare er god når den er selvvalgt, ikke når den er et resultat av frykt for represalier, enten represaliene kommer i form av stempling eller vold.