Den danske avisen Berlingske har den siste tiden avdekket at ingen straffes for å inngå eller tilrettelegge for tvangsekteskap med barn.
Berlingske kunne nylig fortelle at mer enn 1.200 mindreårige jenter med ikke-vestlig bakgrunn ble gift i Danmark og fikk sitt ekteskap godkjent av myndighetene med kongebrev fra 1980-tallet til 2017. Kongebrevet var en dispensasjon fra ekteskapslovens alderskrav og ble opphevet i forlengelsen av instruksen mot barneekteskap blant flyktningepar.
Bare fire år senere ble religiøse ekteskap med mindreårige forbudt ved lov. Med lovendringen ble det straffbart å ekte mindreårige. Den mindreåriges foreldre og voksne ektefelle kan også straffes. I tillegg ble straffen for å holde noen i tvangsekteskap skjerpet.
Til tross for forbudet er imidlertid ingen siktet eller dømt etter den nye loven. Det melder Rikspolitiet og Riksadvokaten til Berlingske, og dette møter nå kritikk fra flere partier i Folketinget, skriver avisen.
De arrangerte ekteskapene er en viktig del av den islamske klankulturen og bidrar til å opprettholde den sosiale kontrollen og de patriarkalske strukturene i de innvandrede miljøene. Jentene som tvangsgiftes utpekes ofte som bruder til eldre menn, og påfølgende lever med vold og seksuelle overgrep – overgrep som støttes innad i miljøene.
På overtid
Berlingske har intervjuet Anita Johnson fra RED Center mod æresrelaterede konflikter, og hun forteller at lovforbudet ikke har hatt den ønskede effekten. Hun påpeker det som åpenbart er riktig, at de religiøse innvandrede miljøene ikke bryr seg om dansk ekteskapslov, men forholder seg til den islamske sharialoven og gifter seg religiøst. Dermed går en uant mengde tvangs- og barneekteskap under radaren for danske myndigheter. Johnsen har blant annet uttalt seg i saken Muslimske barnebrude bliver stadig gift i Danmark: »Det værste tilfælde var en pige på 14 år, som blev gift med en mand i 40erne«.
Og slik har de innvandrede miljøene operert like lenge som de har vært etablert i Norge, akkurat slik de har i Danmark. Det er en tragedie for jentene det angår, enten det er en 14-åring i Danmark eller en 16-åring i Norge som utsettes for praksisen. De fantes for 3o år siden og de finnes i dag.
Vi kan gå tilbake til 1996 da Hege Storhaug kom med boken om pakistanske kvinner, Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan, som fortalte om hvilket åk kvinner i Pakistan levde under. Trodde noen at kulturen og verdiene ble igjen i Pakistan? Allerede fire år før bokutgivelsen hadde Storhaug en omfattende og avslørende artikkel i Dagbladet: om en pakistansk kvinne (18) i Drammen som var blitt tvangsgiftet i Pakistan. I 1998 kom Storhaug med boken Hellig tvang. Unge norsk muslimer om kjærlighet og ekteskap – en bok som er fullspekket med nettopp negativ sosial kontroll. Til sammen er det blitt ni bøker (den siste i 2015 om islam), der temaene gjennomgående har vært knyttet til innvandrere i lys av menneskerettigheter og jenter/kvinners status.
Det er flott at politikere endelig er opptatt av barn som må gifte seg, men i Norge som i Danmark er tematikken på overtid. Det er derfor med en viss bismak man kan lese uttalelser fra danske politikere som sier de er sjokkerte over at det fremdeles finnes tvangs- og barneekteskap i Danmark. De vet egentlig bedre.
– Hvis kriminelle handlinger og religiøse vielser av mindreårige har funnet sted i landets moskeer, så må det etterforskes. Politiet og statsadvokatembetet kan også forfølge saker av denne karakter på eget initiativ. Vi må se på hva regjeringen gjør, sier innvandringspolitisk talsperson Steffen Larsen fra Liberal Alliance.
Lignende toner høres fra Inger Støjberg, som kaller saken om kongebrev til mindreårige jenter «en skandaløs svikt av myndighetene».
– Regjeringen lider av en ekstrem grad av berøringsangst når det gjelder barnebruder. De vil tydeligvis ikke røre den med ildtang. Men vi kan se at mindreårige jenter fortsatt giftes av imamer og blir utsatt for overgrep fra eldre menn. Det er vanskelig å forstå at barnestatsministeren og hennes statsråder ikke vil svare på hva regjeringen vil gjøre i denne saken. De svikter jentene, sa Støjberg ifølge Berlingske.
For den danske regjeringen vil ikke uttale seg.
Norsk «kongebrev»
Ser man nærmere på den danske praksisen med «kongebrev», altså en myndighetsgitt dispensasjon fra ekteskapslovens alderskrav, er en to år gammel Høyesterettsdom avsagt her til lands verdt å se nærmere på. Vi har belyst den i flere artikler, for den ser unektelig ut som et slags «kongebrev» den også, til tross for at Norge i likhet med Danmark har innført forbud mot barneekteskap.
Høyesterett ga oppholdstillatelse til en syrisk barnebrud som ble tvangsgiftet som 12-åring. Ifølge Høyesterett var barnebrudens samtykke til tvangsekteskapet ved 18 års alder godt nok kriterie for at hun bør få opphold. Dommen er svært problematisk, skrev vi, og belyste hvorfor:
«Den 12 år gamle bruden ble i 2012 plassert hos foreldrene til den 13 år eldre mannen, som oppgis å ha vært mye bortreist grunnet arbeid i Libanon. Det senere omtalte «samlivet» med barnet kan dermed ikke ha rukket å være særlig mer omfattende enn at han rakk å sette to barn på barnebruden, før han i 2015 reiste til Norge for å» slippe å delta i borgerkrigen i Syria».
Nettavisen gjengir den videre prosessen der barnebruden skulle ordnes opphold i Norge for seg og barna.
Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo 14. desember 2017 søknadene om familiegjenforening. UDI konstaterte at det ville virke støtende for den allmenne rettsfølelse hvis et barneekteskap skulle legges til grunn for familiegjenforeningen.
Utlendingsnemnda (UNE) kom til samme resultat. Kona og barna gikk til søksmål mot staten, og vant saken i Oslo tingrett i mars 2020. Dommen ble anket til lagmannsretten, som ga UNE medhold. Nå har saken fått sin endelige avgjørelse i Høyesterett, som altså har gitt kone og barn medhold.
Det durte og gikk, mens en gravid 15-åring satt igjen hos sine påtvungne svigerforeldre og ansvar for en toåring. Ingen av disse momentene har Høyesterett gitt noe inntrykk av å forstå i sitt endelige vedtak.
Vikarierende motiver
Høyesterett har tolket den europeiske menneskerettsdomstolens (EMK) artikkel 8 på en måte som bør føre til selvransakelse hos alle involverte parter i saken. Det er rett og slett uspiselig å falle ned på konklusjonen om å sende tvangsbruden til et fremmed land for å bo med mannen hun ble tvangsgiftet med som barn.
Men Høyesterett bestemte seg for at det var et dårlig virkemiddel mot tvangsekteskap å la være å gi et ja til familiegjenforening.
Høyesterett peker på at kvinnen var 18 år da hun søkte om familiegjenforening i 2017. Domstolen mener også at å nekte kvinnen og barna adgang til Norge, er et uegnet virkemiddel for å motvirke barneekteskap.
«I 2012 var ein søknad om familiegjenforeining i Noreg ikkje noko ektemakane kunne sjå føre seg. Eit vedtak om å nekte opphaldsløyve for <kona> og borna er eit ueigna verkemiddel for å hindre framtidige barne- eller tvangsekteskap. Det vil ikkje verke støytande å godta ekteskapet som det formelle grunnlaget for opphaldsløyve», gjengir Nettavisen fra Høyesterettsdommen.
Men Høyesterett har mer på hjertet.
«Ho har felles born med referansepersonen og ynskjer å halde fram samlivet. Lova kan ikkje tolkast innskrenkande slik at det gjeld ein ordre public-reservasjon.
Det er tale om eit etablert familieliv som er verna av EMK artikkel 8. <Kona> og ektemannen budde saman i tre og eit halvt år før han flykta frå Syria. Spørsmålet er om familielivet har krav på vern på vedtakstidspunktet – ikkje kva som var situasjonen i 2012, står å lese i dommen», gjengir Nettavisen.
«Eit etablert familieliv» viser altså til en voksen mann som tidvis har vært innom sine foreldres bosted og satt barn på ei jente i tidsrommet fra hun var 12 til hun var 15 år.
Og så er det signaleffekten. Det synes underlig at Høyesterett anser at å tolke dette «familielivet» å ha krav på vern ikke er en aksept for barne- og tvangsekteskap. Signalet Høyesterett sender er jo nettopp at slike ekteskap skal godtas som verneverdige familieliv straks barnebruden er myndig.
Hva skal hindre andre asylsøkere i å foreta samme tidtrøyte? Hva skal hindre norske statsborgere i å ta seg til hjemlandet sitt, gifte seg med et barn, bli der en stund for å etablere «familieliv», for deretter å hente barnebrud og barn når tvangsbruden fyller 18? Er ikke Høyesterett oppmerksom på praksisen med å skille seg etter norsk lov fra konen i Norge, for deretter å inngå shariaekteskap i hjemlandet og søke familiegjenforening med det som i realiteten er kone nummer to?
Stort syrisk problem
Antallet tilfeller av barneekteskap er økende i alle europeiske land som mottar migranter fra ikke-vestlige land, og i Norge er det syrere som i særdeleshet utmerker seg med praksisen. Da Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll la fram årsrapport for 2020, handlet den i stor grad om syrere. Mantraet om at «de er som oss» som verserte i mediene i 2015, viste seg å stemme svært dårlig med virkeligheten. Nær tre av fire saker om barneekteskap i Norge omhandlet syrere for tre år siden, og siden den gang har miljøet blitt enda større. Vi skrev om rapporten:
Gjennomgående beskrives et lukket, patriarkalsk miljø der jenter tvangsgiftes, ofte som barnebruder, og der syrere i ulike deler av Norge har etablert miljøer der internjustisen råder og mange kvinner og barn lever i frykt.
Barnebrudene
Ingen vet med sikkerhet hvor mange tvangsgiftede syriske kvinner og barnebruder som finnes i Norge. Men at de finnes er det ingen tvil om, og barnebrudene er ofte vanskelige å både oppdage og hjelpe.
Cathrin M. Clark, seniorrådgiver i Kompetanseteamet og representant for UDI, sier i lanseringen av årsrapporten at UDI strever med å avdekke hvorvidt unge jenter og kvinner er utsatt for tvangsekteskap. Selv om de ofte mistenker at de unge syriske kvinnene er utsatt for tvang, klarer de ikke alltid å avdekke at det er slik. Det krever høy kompetanse om æreskultur, æreskodekser, familietradisjoner, landet kvinnene kommer fra og ikke minst om regelverket.
Toppen av isfjellet
Mens danskene bekymrer seg for at de bare har sett toppen av isfjellet hva gjelder barneekteskap, er det ingen grunn til å mistenke at situasjonen er annerledes i Norge. Vel vitende om at migrantmiljøene vokser, vokser nødvendigvis også omfanget av egenjustisen Politidirektoratets Gunnar Svensson omtalte i landseringen av Kompetanseteamets rapport.
Han påpekte at sikkerheten er for dårlig ivaretatt for syriske kvinner og barn i Norge, og at førstelinjetjenesten må ha større fokus på behovet for å trygge disse. Han mente det bør pålegges alle i førstelinjetjenesten å informere om egensikkerhet til de som «skal etableres i et nytt miljø», altså bo på hemmelig adresse.
Miljøet har etablert egenjustis, fortalte Svensson, som pekte på at det finnes interne miljøer med egenjustis i små lokalsamfunn, selv om de er integrert i lokalsamfunnet.
Behovet for å justere oppfatningen av at kvinnene selv velger ekteskap og selv velger å ikke møte til introduksjonskurs er overhengende, og skolen har en viktig forebyggende rolle vedrørende æresrelatert vold, presiserer politimannen, som likevel understreket at det forebyggende arbeidet er svært omfattende og vanskelig i patriarkalske miljøer.
Ser man på rapporten for fjoråret, gir den en indikasjon på at problemet er omfattende.
Vi vet ikke hvor mange som utsettes for tvangsekteskap i Norge. Ulike hjelpeinstanser kartlegger antall og type henvendelser. Det gjelder blant annet frykt for, eller gjennomføring av tvangsekteskap. Disse tallene kan ikke si noe sikkert om omfanget. Samme sak kan være registrert i flere systemer, og mange saker blir aldri rapportert inn.
Antall henvendelser til ulike deler av hjelpeapparatet øker. Det kommer flest henvendelser som gjelder personer med bakgrunn fra Syria, Somalia, Irak, Pakistan og Afghanistan. I 2022 mottok Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold 99 henvendelser fra hjelpeapparatet der hovedbekymringen gjaldt tvangsekteskap [33]. Mangfoldsrådgivere ved ungdoms- og videregående skoler, registrerte 57 saker om frykt for tvangsekteskap i 2022. Integreringsrådgiverne, som jobber ved utvalgte utenriksstasjoner, registrerte 30 saker om frykt for tvangsekteskap i 2022.
Så kan man samtidig med sikkerhet vite at de fleste ikke tør å si ifra, og fagmiljøene som møter barn, unge og deres foresatte heller ikke har tilstrekkelig kompetanse til å avdekke situasjonen de tvangsutsatte befinner seg i.
Et lyspunkt
Et lyspunkt i Norge er oppvakt, norsk politi, som i februar i fjor, på Torp, ble oppmerksomme på ei ung jente og følget hun kom med. Det skulle vise seg at jenta, som nylig var fylt 14 år, hadde inngått et shariaekteskap med mannen (25). Planen var at hun skulle flytte til Oslo med ektemannen, dit han og familien flyttet i 2019, meldte Telemarks Blad.
Den 25 år gamle mannen ble dømt for å ha giftet seg med et barn, og foreldrene for å ha lagt til rette for et ulovlig ekteskap, og dommen er tross alt et lyspunkt, gitt at danskene ikke har dømt en eneste en. Vi omtalte saken:
25-åringen ble dømt til 11 måneders fengsel, og da ble han tildelt strafferabatt for lang saksbehandlingstid hos politiet. Samme straff fikk hans foreldre. De tre må betale jenta 75.000 kroner i oppreisningserstatning.
Da politiet aksjonerte på Torp ble jenta plassert på en barnevernsinstitusjon. Hun ble returnert til familien i slutten av mars 2022. Men hvordan hun har det der nå, vet åpenbart ingen. Det er vel tvilsomt at hennes familie er spesielt lykkelig over å ha fått henne tilbake, gitt situasjonen, så oppreisningspengene kommer nok godt med.
At denne jenta ble oppdaget skyldes oppvakt politi, men hvor mange slike saker går under radaren? Disse muslimske ekteskapene, som jo er den viktigste ekteskapskontrakten for mange muslimer, er vanskelig å ha kontroll over. Denne jenta kom fra utlandet, men hva med alle de jentene som allerede er i Norge og blir bortgiftet som barn? Og hvor mange søker eventuelt om dispensasjon?
Svarene sitter ikke vi på, men vi kan med sikkerhet vite at det er langt flere enn det både kunne og burde vært, om politikerne ikke hadde snudd ryggen til problemet før det vokste dem over hodet.