Dennis Ross deltok i forhandlingene som i praksis kunne resultert i en uavhengig palestinsk stat inkludert Vestbredden og Gaza i 2000. PLO-leder Yassir Arafat trakk seg tilbake i siste øyeblikk. En historisk feil som palestinerne betaler for den dag i dag. Dennis Ross skriver i New York Times at han tidligere trolig ville ha støttet noe slikt, noe Mats Larsson, Expressen, trekker frem i en kronikk.
Nå skal over 8000 palestinske sivile ha blitt drept i Gaza. En omstendighet som førte til stadig flere krav om en humanitær våpenhvile.
Bevisst strategi fra Hamas
Mats Larsson mener Hamas visste nøyaktig hva som ville skje etter terrorangrepet mot Israel. Tusenvis av palestinske sivile ville dø av israelske bomber. Og det er slik de forventer å vinne.
Hamas og dets partner PFLP er fullstendig klar over at det ikke er noen måte for Israel å gripe militært inn i Gaza uten sivile dødsfall. Normalt ville sivilbefolkningen ha flyktet sørover inn i Egypt, men den grensen er stengt.
Hamas kunne ha bygget tilfluktsrom av betongen de beslagla. De bygde tunneler for seg selv i stedet, skriver Larsson videre.
Og Hamas har bygget opp et komplementært våpen i flere tiår: Mediebildet.
Selv om 7. oktober mest lignet en hybrid av regulær krigføring og en terrorhandling som nazistenes SS Einsatszgruppe, vil minnet om den dagen og de påfølgende dagene blekne med tiden. Raskere enn før med dagens økte tempo i nyhetsrapporteringen.
Krigen i Ukraina er et eksempel. Denne krigen topper ikke lenger nyhetsdekningen, men lever, med alle de døde, lenger ned i nyhetsdekningen. Den lever i mørket, til tross for at krigen påvirker hele verdensøkonomien på en helt annen måte med sine sanksjoner mot et stadig mer aggressivt Russland.
Det som får overtaket allerede tre uker etter angrepet er bildet som Hamas bevisst har kunnet begynne å projisere. Med mye hjelp fra det Qatar-baserte mediehuset al Jazeera. Al Jazeera er den primære nyhetskilden for alle store redaksjoner som ikke har egne ansatte på stedet. Selv om den engelskspråklige nyhetskanalen Al Jaazera ikke er åpenlyst partisk, er mediehuset kontrollert av Det muslimske brorskapet. Noe som blir tydelig når innholdet i de to andre kanalene gjennomgås.
Og selv om den syvende oktober var den dødeligste dagen for jøder, med unntak av Holocaust, siden Krystallnatten, er 8000 palestinere flere enn de over 1000 drepte israelske sivile. Fem maur er flere enn fire elefanter. Hvor kynisk det enn kan høres ut, er det en realitet.
Al Jazeeras ulike kanaler
Al Jazeera Arabic har vært aktivt involvert i spredning av desinformasjon rettet mot blant annet Sverige. Al Jazeera Plus anvender en annen strategi som, gjennom regionalt tilpassede og skreddersydde programmer, langsiktig driver opinionen i Vesten for en aksept av Brorskapets tolkning av islams doktriner.
Selv om Hamas egen al-Aqsa-kanal har stor innvirkning i Vesten, kan den ikke sammenlignes med al Jazeera.
Det er ikke feil å si at al Jazeera som helhet har drevet en subtil påvirkning på vegne av Hamas siden grunnleggelsen i 1996. Tjuefem år med meningsdannelse i nyhetsformat har formet mange journalisters perspektiv på konflikten. Et forhold som nå Hamas, som frem til 2019 var den offisielle væpnede palestinske grenen av Det muslimske brorskapet, trekker nytte av. Hamas som de facto er hva PLO og Fatah en gang var.
Et Hamas som sammen med PFLP ville vinne eget flertall dersom det skulle holdes nasjonalvalg i Gaza og på Vestbredden.
Israel er langt fra like godt forberedt og til tross for de forkastelige scenene som utspilte seg den 7. oktober ved forskjellige kibbutzer i det sørlige Israel, fremstår Israel og IDF i mange redaktørers øyne som angriperen. Den dyriske angriperen.
Selv om Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten, er rapporterings- og mediestrategien preget av en lukkethet. Der Hamas-kontrollerte mediekanaler publiserer bilder av barn som har blitt ofre for militær vold, er israelske medier påfallende tause. Stille av ukjente grunner. Kanskje i troen på at bildene og historiene som ble publisert den første dagen kan leve for alltid. Men Hamas vet bedre. De vet at selv denne gangen vil dråpen erodere steinen. At de vil vinne krigen over media.
En krig som må vinnes dersom verdens støtte til en tostatsløsning skal opprettholdes.
Israel er påfallende passiv
Israel på sin side sitter påfallende passivt og ser ut til å tro på omverdenens spontane involvering. Et engasjement som forsvinner ettersom stemningen mot jøder og venner av Israel i diasporaen blir stadig mer hatefull. I dag frarådes jøder å bære jødiske symboler og venner av Israel blir kalt ut for en rekke stygge ting i sosiale medier. Å bli kalt en morder eller generelt (høyreorientert) troll er ikke hyggelig. Da blir selv disse stemmene stille.
Israels regjering må trekke seg fra sitt elfenbenstårn og vise sin støtte og takknemlighet til de som driver opinionen og hjelper til med å informere og minne om hvorfor IDF er tvunget til å handle som de gjør. At til tross for vanskelighetene med å kjempe i bebygde områder, gjør IDF det de kan for å minimere skade på sivile. Informere om nødvendigheten av å slå ut Hamas sin grunnleggende infrastruktur. Til tross for at denne infrastrukturen er begravd langt under bakken. Under hjemmene (til sivile) som utgjør Hamas’ beste beskyttelse.
De vanlige palestinerne. Barna. Kvinnene. Den eldre. De menneskelige skjoldene.
Israel må klyve ned fra elfenbenstårnet. Og begynne å opptre proaktivt med media og opinionen. Ikke bare på kort sikt, men ta en leksjon fra al Jaazera spesielt. Et mediehus som har forberedt seg på denne dagen i 25 år og nå kan høste fruktene av sitt påvirkningsarbeid.
Opprinnelig på Ledarsidorna 2. november, oversatt av Hege Storhaug.