Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har bekreftet at utviklingen i Midtøsten skaper behov for oppdaterte trusselvurderinger her hjemme. Midtøsten som tema har da også eksplodert på sosiale medier etter Hamas’ serielystmord lørdag 7. oktober.
Meningene er mange. Ord står mot ord.
Det er lov å håpe at Politiet – i særdeleshet PST – følger med på det som formidles på sosiale medier. Det betyr ikke at politiet skal brukes til å slå ned på meninger en ikke liker, men for å få en pekepinn om hva som rører seg i vårt samfunn. Og det som rører seg handler ikke bare om det akutte som handler om konfliktbildet i Midtøsten. Det jeg snakker om her er et langtidsbilde for Norge.
Så skal det nevnes at det gikk et støkk i meg, da det plutselig gikk opp for meg at jeg forfattet denne teksten på dagen 100 år etter ølkjellerkuppet i München. Og i (morgen) natt er Krystallnatten.
Mangfold
Ordskiftet vi nå ser er en direkte konsekvens av 40 år med naiv og lite gjennomtenkt innvandringspolitikk, og en integreringspolitikk som går ut på å kaste penger etter problemer som ikke har en enkel, monetær løsning. Vi får ofte høre om hvor verdifullt mangfoldet er, men det snakkes ikke åpent nok om hvilken kostnad dette mangfoldet har.
En av kostnadene med mangfoldet er en del kulturuttrykk som er vesensforskjellige fra det vi har i Norge. Toleransenivået for annerledeshet er svært forskjellig fra kultur til kultur. Forholdet mellom jøder og muslimer er særs tydelig og har vært det lenge. Også i Norge. Norsk-jødisk ungdom blir ofte utsatt for hets av andre bindestreksnordmenn når deres identitet er kjent, noe som i våre dager er hyperaktuelt.
Selv om denne konflikten – som mange mener mye om – er viktig for å teste et samfunns motstandskraft mot uønskede holdninger (les: antisemittisme), er det andre varsler som vi som samfunn må ta innover oss.
Segregering
Hamas (og sannsynligvis andre islamistiske organisasjoner) har en betydelig tilhengerskare i Norge. Selv om få går så langt for å fremvise denne som en helsearbeider på Ålesund sykehus, har aktiviteten på sosiale medier og mediers kommentarfelt vist at vedkommende langt fra er alene. Konflikten mellom Israel og den islamske verden er hjertelig tilstede også her.
Det er ikke nødvendigvis slik at «bare» jøder løper en risiko for unngjeldelser for meninger som er diametralt annerledes enn hva Hamas-tilhengere og andres beslektede står for. Det angår også resten av oss og vår ytringsfrihet årtier frem i tid.
Kjernen i dette er at et røffere ordskifte bare er et symptom på en segregering som startet med en liberalisering av innvandringspolitikken på 1980-tallet. At landet vårt er mindre etnisk homogent enn på noe annet tidspunkt i nedtegnet historie, er noe som allerede skaper utrygghet. Norsk velferdspolitikk, sikkerhetspolitikk, økonomisk politikk og kriminalpolitikk ligger i støpeskjeen. Enten vi liker å tenke på det eller ikke.
Medbrakte konfliktparadigmer
Norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk kommer til å bli mindre forutsigbar med dette sosialpolitiske eksperimentet som innvandringspolitikken faktisk er. Havner Norge som aktiv aktør i en konflikt som berører herboende diaspora fra land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, vil dette få betydning der du jobber, lever og bor.
Israel/Hamas-konflikten er bare ett av flere eksempler. Konflikten Russland/Ukraina er en annen. Konflikter mellom stater/grupper i Afrika og Asia vil også komme frem ettersom tiden går.
Søkelyset på indre sikkerhet vil bli mer kostnadskrevende, ikke bare økonomisk, men også menneskelig. Kort sagt: konflikter i andre land kommer hit med innvandringen. Og uansett hvor mye integreringspolitikk i form av Groruddalssatsinger, fritidsklubber, tiltak og stønader mot trangboddhet, handlingsplaner mot fremmedgjøring, ekskludering og rasisme vil det ikke forhindre herboende å ta frem konfliktparadigmer fra medbrakt kulturell bagasje.
Kostnadskrevende
Hvor kostnadskrevende dette blir, både økonomisk og menneskelig, avhenger av de politiske beslutninger Stortinget velger.
Stortingspolitikere som på kortsiktig grunnlag beslutter å videreføre en mislykket integreringspolitikk, risikerer flere og grovere tildragelser som følge av politikken de fører. De vil uansett komme først i køen når (ikke hvis) PST aner konturene av en økt trussel mot disse.
For resten av oss må bare ta det som kommer – og håpe at sikkerhetsmyndighetene skjønner at ting også skjer på bakkeplan.
Denne skribent er i alle fall sikker, på bakgrunn av det en for eksempel kan lese av boken Klanerna. Den systemhotande brottsligheten, at menigmann i Norge vil oppleve det som en gang var et trygt nabolag som mindre trygt. At tilliten vi en gang hadde til lokale og nasjonale myndigheter blir mindre. At landet vårt blir fattigere, mens vi må betale mer for mindre. Ikke bare de som har innvandret og som skikker seg vel, men også de av oss som har flere generasjoners røtter her.
Økt trusselnivå
Truslene mot vårt land blir flere og effekten i mottiltakene blir mindre. Dette vil komme til å gå galt. Svært mange internasjonale konflikter vil få negative virkninger her dess større innslag det får på befolkningssammensetningen. Noe annet ville overraske.
Andre europeiske land opplever dette, ikke minst ser vi det i Sverige. Et røffere ordskifte fører til mer oppslutning om radikale løsninger av mer eller mindre autoritær art. Slik det også var her til lands for 100 år siden.
Vi nærmer oss 80-årsjubileet for avslutningen på Andre verdenskrig og tysk okkupasjon av Norge, det mine foreldre vokste opp med. Hva så med mine barn og barnebarn?
Deres og vårt Norge går inn i en periode med mer usikkerhet, mindre støtte rundt fellesskapsløsninger som vi i dag tar for gitt. Muligheten til en trygg alderdom blir mindre. Utrygge skoler og oppvekstmiljø fører til mer segregering. Uansett hva regjeringserklæringer forfatter om hvor fint mangfoldet skal være for oss alle.
Indre sikkerhet
Leser vi de siste 20 års regjeringserklæringer får man en anelse av «copy+paste» som ikke materialiserer seg.
Det som skjer i Sverige, kan meget vel skje her og raskere enn vi aner. De som hånte Sylvi Listhaugs reise i Sverige for noen år siden (alle fra Rødt til Høyre) og snakket om «populisme», «fremmedhat» og andre fæle ting, har fått noe å tenke på. Til og med Høyre snakker om ny politikk, en politikk de vil prøve å selge på tilbudspris i kommende stortingsvalgkamp – og sette som siste prioritet for å få støtte fra sentrumspartiene.
Dette har vi ikke råd til. I disse dager, hvor pressens fokus er på barna i Gaza, glemmes den oppvoksende slekt i Norge og deres livssituasjon 10-20-30 år fra nå av.
Ny politikk med fokus på indre sikkerhet vil bli mer og mer høyaktuelt – enten vi liker det eller ikke.