Jeg vet ikke hvor mange babyer jeg har holdt i armene. Jeg tror det er flere enn de fleste har holdt. Ikke bare fordi jeg har tre egne barn, men fordi jeg har jobbet mesteparten av voksenlivet med barn. Små barn. Den minste babyen jeg har vært familiekontakt og ansvarlig for fikk ikke komme fra sykehuset til avdelingen før hun veide tusen gram. Hun er den minste babyen jeg har jobbet med. Lenge.
Friske babyer, syke babyer, babyer som bare gråt, babyer som hadde sluttet helt å gråte, som lå apatiske. Bittesmå hender, myke kinn, noen for tynne, noen skitne, noen fornøyde, noen uten evne til å møte blikket. Jeg har holdt dem, båret dem, vugget dem, forsøkt å lære bort hva de trenger til mammaer som aldri selv hadde erfart å bli tatt vare på. Noen har jeg holdt mens mammaen har sittet i et annet rom og fått beskjed om at hun ikke kan få ha babyen sin lenger. Men aldri, aldri har jeg møtt noen som ville halshugge en baby, slik det kommer meldinger om. Drepe en baby. Ikke sin egen, ikke andres.
Uansett hvor forferdelig foreldre jeg har møtt har hatt det, hvor uendelig lite egnet de har vært til å ha barn, har jeg aldri møtt noen som ikke har prøvd, som ikke har forstått at de holder et lite menneske. De har ikke visst hva de skulle gjøre, men de har i det minste forsøkt. Også de som ikke klarte det. Jeg har sett ting de fleste av oss slipper å se, men aldri, aldri har jeg sett noe i nærheten. Jeg skjønner ikke at ikke enhver som tar denne terroren innover seg ikke gråter. Så små og hjelpeløse at de ikke hadde lært å si nei, langt mindre reise seg, forsøke å løpe i sikkerhet. De er drept. Det finnes ingen ord. Dette er det dypeste mørket. Når det trekkes paralleller til gutta på skauen når terrorister halshugger babyer er det det nest dypeste. Vi kan ikke gjøre det sånn.
Å miste et barn er det aller verste et menneske kan oppleve. Det er enhver mors og fars største frykt. Det er en så skrekkelig tanke at de færreste av oss noensinne trenger å tenke den, langt mindre ha det som en reell frykt. Mennesker i Gaza har den frykten. Mennesker i Israel har den frykten. At en bombe tiltenkt et politisk, militært strategisk mål skal kunne ramme. Det er den ultimate forferdelse.
Og på samme tid kan det bli verre. Kom ikke og si det ikke er verre. Da har du enten manglende sjelsevner eller ikke møtt, langt mindre hatt barn i det hele tatt. Dersom et annet menneske egenhendig ser barnet ditt i øynene, løfter våpenet, løfter kniven eller løfter støvelen. Og gjennomfører – ansikt til ansikt med et bittelite menneske som knapt har levd ennå, som er helt forsvarsløs, som ligger der myk og liten. Det er den ultimate umenneskelighet.
Og du, leder av Palestinakomiteen, Line Khateeb, du nektet å kalle dette terror. Det tror jeg aldri jeg kommer til å glemme, aldri så lenge jeg lever. Jeg tiltror deg ikke evnen til å gråte engang, verken for barn i Gaza eller Israel, så mørkt er det.
Times of Israel
VG
NRK Debatten
Hovedillustrasjon: Wikimedia Commons By Duc De Salier