Store, dramatiske hendelser gir en helt egen følelse. Det er ingen av oss som kan klare å ta all verdens grusomhet innover oss, men enkelte dager griper unektelig inn i sjelen selv om man ikke kjenner ofrene.
Den vonde uvirkelighetsfølelsen har jeg kjent tydeligst 11. september 2001, da opptakene av flyene som med få minutters mellomrom styrtet inn i World Trade Center ble spilt om igjen og om igjen på TV. Deretter er det 22. juli 2011 som sitter fastbrent, først bomben i regjeringskvartalet, men aller sterkest rapportene fra Utøya, en følelse av ren forferdelse. Følelsen kom tilbake 7. januar 2015 under terrorangrepet mot Charlie Hebdo. Ingen hendelse, ingen terror har i etterkant gitt meg like sterk følelse som disse tre dagene, før 7. oktober i år.
Det er en avstandsfølelse, jeg har jo ikke selv vært tilstede ved noen av disse hendelsene eller andre terrorangrep. Min avmaktsfølelse betyr selvsagt ingenting. Den gir kun et glimt av forståelse for den frykten terrorofrene må ha kjent på, den gir ingen smerter, ingen synsinntrykk, ingen lukter, ingen lyder, annet enn hva som filtreres gjennom TV-redaksjonenes redigerte sendinger.
Å følge nyhetsbildet fra krigen i Midtøsten er nær umulig uten samtidig å utvikle en form for nummenhet. Det er vondt å se lidelse. Særlig vondt er det å se barn som er hardt skadet, lemlestet, drept.
Aldri sett liknende
Noen må likevel rydde opp i etterkant. Når blodet ikke renner lenger, når alt er stille er det likevel noen som må rydde opp. En bekjent av meg jobbet som åstedsrydder i mange år. Han hadde sett det meste. Etter Utøya ble han syk. Det var for fælt, for omfattende, for grusomt. Han er ufør i dag. Det er fullt forståelig.
Intervjuet Sky News har gjennomført med Yossi Landau bør være obligatorisk å se. Det viser ingen ødelagte, lemlestede kropper. Det viser virkeligheten etter at grusomhetene er ryddet bort, møysomt lagt i likposer av tykk plast.
Yossi Landau er leder for Zaka i region sør i Israel. I over 30 år har han jobbet med søk- og redningsoppdrag og håndtert døde kropper. Han sier at han aldri har sett noe liknende. I ulike oppdrag over hele verden har han aldri sett noe så forferdelig som det han har sett og stått i siste uke – og som pågår fortsatt.
– Vi snakker om totalt det jeg vil anslå er 280 lik, 280 ofre. Av disse jeg vil anslå at 80% ble torturert. 80% av dem ble torturert og jeg snakker da om barn, voksne, barn…
Han trekker pusten før han fortsetter.
– Det var hauger, to hauger, vi fant dem i to hauger med ti barn i hver haug. Hvert barn hadde hendene bundet på ryggen og var brent i hjel. Dette er… dette er next level av ondskap, og jeg mener det faktisk er ubeskrivelig.
– Det er virkelig ubeskrivelig, og jeg nekter å beskrive alt jeg har sett.
Minefeller på terroristlik
Zaka-leder Landau leder også arbeidet med å fjerne likene av terroristene fra Hamas. Sky News reporter beskriver hva han ble vitne til da han og nyhetsteamet fikk være med på et slikt oppdrag. De ble med etter at militæret ringte Zaka for å ta bort flere lik, denne gangen Hamas-terrorister.
– En soldat stopper oss. Han sier det er for farlig å fortsette. Yosi vil plukke opp likene, soldaten sier han ikke kan. Til slutt blir de enige. En liten gravemaskin sendes fram for å plukke opp de døde, vi tar en annen rute. Hvor ofte finner de bomber og må stoppe deg fra å jobbe? spør Sky News’ journalist.
– Hele tiden, hele tiden, nesten hver gang.
– Og har likene blitt liggende med vilje? Er de booby trapped?
Uttrykket booby trap er «et engelsk begrep for en minefelle, det vil si en skjult sprengladning som bringes til å detonere ved at noen berører den gjenstanden som utløsningsmekanismen er festet til.»
– Ja, likene er utstyrt med minefeller.
De døde terroristene samles og plasseres i likposer. Medlemmer av teamet merker deretter posene med en X, det indikerer at de ikke er sivile, men at det er likene til drapsmennene selv.
De finner fortsatt likene til sivile i landsbyen også, forteller Landau.
Psykisk belastning
Opprydningsarbeidet er svært farlig. Landsbyen ligger rett på grensen til Gaza, og Zaka-arbeiderne advares av soldatene som er tilstede.
– Soldatene har bedt oss være forsiktige her og vi har måttet vente før vi kom tilbake. Vi jobber i direkte siktlinje fra Gaza. Det kommer raketter inn, de sa at det var tre kort før vi ankom, og det er minefeller på likene. Det er en veldig farlig og krevende operasjon vi utfører.
En uke etter terrorangrepet lider Aka-arbeiderne av ekstremt psykisk stress. Det tar på psyken å håndtere døde, ødelagte kropper. Familiene til de Zaka-ansatte har blitt orientert om å ta direkte kontakt med hjelpeapparatet dersom de mistenker at deres kjære viser tegn til å bryte sammen.
– Å hente og respektfullt håndtere likene til Hamas-terrorister som har utført et massedrap er veldig krevende. Det er veldig vanskelig for oss når vi vet at hver og en av dem drepte våre brødre og søstre og torturerte dem. Likevel er det det som er jobben vår, og den må vi gjøre og fortsette å gjøre, sier Landau.
– Det som er klart er at Hamas’ brutale terror her endret seg fra sted til sted. Noen ganger drepte de bare, men når de hadde tid, torturerte de dem. De torturerte, lemlestet og drepte menn, kvinner og barn.
Kontrasten til Hamas groteske behandling av sine terrorofre etter deres død er påtakelig. Strippet og henslengt på et lasteplan med jublende publikum kontra en verdig tilnærming til lik av terrorister – med eget liv som innsats for å rydde opp.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde Sky News, YouTube