Dagens Næringslivs gjennomgang av aksjehandlingen Huitfeldts ektemann foretok bak de påstått vanntette skottene mellom ham og kona, viser at saken ikke ser helt slik ut som utenriksministeren har fortalt.
– DNs gjennomgang viser at Huitfeldts forklaring blir stadig mer uryddig og tilliten til utenriksministeren svekkes ytterligere.
Det sier Frps nestleder Hans Andreas Limi etter DNs funn mandag som går på tvers av det utenriksminister Anniken Huitfeldt gjentatte ganger har fortalt offentligheten: At ektemannen Ola Flems aksjehandel ikke baserer seg på innsideinformasjon, men på en ukentlig modellportefølje fra et analysebyrå.
DN har sammenlignet Flems aksjehandler med Investtech-porteføljens sammensetning i perioden kona har sittet som utenriksminister. Flem har i mer enn halvparten av aksjetransaksjonene handlet uavhengig av porteføljen.
Til tross for at det ikke foreligger direkte bevis for at Flem har bedrevet innsidehandel med aksjer, er det okke som slik at historien er mer omfattende enn hva ministerkone Huitfeldt har påstått. Ikke bare gjør dette at tilliten til Huitfeldt svekkes ytterligere, det gjør også at det er umulig å assosiere Arbeiderpartiet med arbeidere overhodet. Vanlige folk opererer slett ikke som Flem, det er ikke menigmanns adferd verken å spekulere i aksjer eller å framsette historier som høres mest ut som en barne-TV-serie; «De vanntette skottenes hemmelighet».
At Huitfeldt selv klamrer seg til både partiet, regjeringen og egen ministerpost er så sin sak – og som forventet. Men som regjeringsleder bør ikke Støre bli sittende og se på dette lenger. Han skal få et gratis tips til hva han bør gjøre, for ledelse og hundehold har mange fellestrekk han kan lære av.
Tungt, men nødvendig
Enhver ansvarlig hundeeier vet at det en dag er over. Årevis med trening, opplæring, turer, hygge og fellesskap endrer ikke det faktum at når hunden begynner å gjøre fra seg på teppet og tydelig vise tegn til å være redusert, da må man vurdere hvorvidt den skal få slippe. Alle hundeeiere vet dette. Det er en vanskelig avgjørelse fordi man er glad i hunden, men å beholde den er egoistisk og gir den unødig lidelse. Når den har det vondt og ikke lenger kan leve et godt hundeliv, er det hundeeierens ansvar å ta den til dyrlegen. En ny hund blir aldri det samme, det blir annerledes, den må trenes og nye bånd må bygges, og savnet etter den gamle hunden vil være der lenge, men det er altså likevel nødvendig for den gamle hundens egen del å ikke la den ha det vondt.
Ledelse har klare fellestrekk. Åpenbart skal ikke ledere avlive sine nærmeste medarbeidere, men gode ledere sier stopp når det er åpenbart at det er det beste. Anniken har ikke gjort fra seg på teppet som en hund, men skal man si det stygt, så har hun faktisk pisset ikke bare på et imaginært Arbeiderparti-teppe, men på velgerne. Det hjelper ikke at Støre forsøker å tørke opp etter beste evne, for alle andre ser flekken – og lukter den. Alle andre ser at dette er dårlig ledelse og utsettelse av en trist avslutning som uansett kommer i nærmeste framtid.
Så kan det kanskje legges til at mange hundeeiere velger en annen rase når de først har tatt den tunge avgjørelsen om å la den gamle hunden slippe. Ikke for utseendets del, men for adferden. Hundeeiere som regel evne til å se at det er unødvendig å velge raser som er vanskelige å håndtere og som vokter huset på en sånn måte at de skremmer gjester fra å komme tilbake. Har de erfart å eie slike, velger de ofte noe enklere neste gang. Det kan være et godt tips for regjeringsledere også.