Arbeiderpartiets landsstyremøte startet i går bearbeidingen av de elendige valgresultatene. Det er ganske sikkert en potensielt nyttig øvelse, hadde det ikke vært for det virkelighetsfjerne formatet. Et landsstyre som hilser sin øverste leder med trampeklapp etter tidenes valgnederlag framstår umiddelbart pussig – eller lydig til det absurde. Og det er nok sistnevnte som er tilfelle, der den påtatte lydigheten i realiteten er de ryggslikkendes gjenkjennbare taktikk.
Man kan selvsagt påstå at politikere er så dumme at de ikke forstår hva som beveger seg på grasrota, men det er neppe sant. De er øyensynlig smarte nok til å utøve samstemt smisk på høyt nivå – fordi det fungerer.
Det mest karakteristiske ved Støre selv er hvor konfliktsky han er, og at brelebarna han har i toppen svinser og svanser er slik sett forventet. De er valgt av en grunn. Mens Tonje Brenna er tonet kraftig ned etter habilitetssaken, har Jan Christian Vestre trippet så raskt han kan fra intervju til intervju for å framsette påstanden om at det ikke er noen krise etter valgnederlaget. Partisekretær Kjersti Stenseng nærmer seg 50 og burde såvisst vært for gammel til brelebarn-tittelen, men også hun jobber hardt for å unngå krise-ordet.
Knallhard kritikk
Jeg lo godt i går da VG hadde fått nevene i et internt brev fra Arbeiderpartiets sametingsgruppe, for kritikken fra nord var så sylskarp at den må ha falt Støre tungt for brystet. Men det morsomme er at kritikken framsettes fra en gruppe som Ap-ledelsen har for vane å anse som ofre. Straks partiet setter fokus på en minoritetsgruppe, slik de har gjort med samene, handler det om to ting: stemmefiske – og noen nedlatende tanker om at de bør tildeles særrettigheter fordi det er synd på dem. Derfor var det stor underholdning å lese kritikken, for sametingsgruppa har åpenbart både beina plantet trygt på jorda, liten interesse av tildelt offerstatus og ingen intensjon om å slikke rygger for selv å posisjonere seg.
Parallelt med at Støre selv uttalte at han hadde forståelse for at noen vil bruke ordet krise, men at han ikke vil bruke det selv, kom altså denne kritikken klaskende i bordet:
I brevet står det blant annet:
- At det er en partikultur der medlemmer ikke sier hva de mener
- At partiet ikke lenger lytter til vanlige folk
- At grasrota i partiet ikke tas med på råd før viktige beslutninger
- At velgerne synes partiet sentralt er maktarrogante
Mer klokkerent skal det godt gjøres å oppsummere Ap i fire setninger. Hvorvidt gjengen som er samlet i Oslo klarer å ta kritikken innover seg er dog et annet spørsmål, for den skal tross alt filtreres gjennom de menneskene som nettopp frykter for fremtidige verv og posisjoner, og derfor trampeklapper og nikker når Støre påstår at fadesene handler om at vanlige folk ikke forstår godt nok hva Ap egentlig sier. Det er ikke så enkelt med intern selvevaluering når deltakerne samtidig må sikre sin egen karriere i partiet, og nettopp derfor ender det som det pleier å gjøre: «Det er noen andre det er noe galt med, og vi jobber videre med å forklare politikken de andre ikke forstår.»
Det ekstra morsomme med sametingsgruppas kritikk er det åpenbare poenget i at Støre ikke kan avvise den. Den kommer tross alt fra en minoritet.
Verdiene som oppleves
– Vi vet fra undersøkelser at veldig mange deler våre verdier. Om rettferdig fordeling og like muligheter i hele landet. Men vi har ikke vært gode nok til å utvikle saker som treffer de verdiene og den hverdagen folk opplever nå, i en tid som er utsatt for mange, med dyrtid og økende rente, sier Støre selv til NTB.
Men «ikke vært gode nok til å utvikle saker» er neppe en dekkende beskrivelse av velgerflukten fra Arbeiderpartiet. Støre må gjerne fortsette å si rare ting om «verdiene folk opplever», men realiteten er at folk har rømt på grunn av politikken partiet fører, ikke på grunn av dyrtiden i seg selv. Det er løsningene Ap har stilt opp med som har vært under pari, og lojalitet av den ryggslikkende sorten har ikke velgere råd til å bedrive.
Når Aps omfattende interne kartlegging rulles ut over det ganske land, er det faktisk slik at det vil være et meningsløst arbeid dersom svarene som ikke passer med toppledelsens virkelighetsforståelse avskrives som «opplevelser» og møtes med «takk, nå er dere hørt».
– Og når vi skal evaluere, må vi gå gjennom alt og alle. Også meg. Jeg vil ha tilbakemeldinger på den jobben jeg og ledelsen har gjort, sa Støre i sin tale.
Det er kanskje Aps aller største problem: Dersom alle har fått sagt noe om hva de føler, så tror partiledelsen at de har utrettet noe, mens de i realiteten står på stedet hvil med en toppledelse som sier hva som helst for egen posisjonerings del. Vi kan trygt konkludere med at du har en kriseopplevelse og vel så det, Støre.