Jeg husker selv godt da det ble trendy å være «traumeinformert», og en liten slant av skattepengene dine har gjort at jeg ble sendt på kurs om TBO – traumebevisst omsorg – da jeg jobbet i Bufetat. I et konferanserom i toppetasjen på et av byens hoteller var det satt fram frukt skåret i pene skiver og dandert med Twist, og rundt bordet satt en rekke fagpersoner fra områdets psykiatriske sentre, barnevernsinstitusjoner og førstelinjetjenesten. Der fikk vi vår første innføring i TBOs grunnpilarer: Trygghet, relasjonsbygging og følelsesregulering.
Og joda, det kan være nyttig å vite noe om hvordan traumer oppstår og hvordan de i enkelte tilfeller kan behandles, men det tok kort tid før denne behandlingsmodellen ble så populær og toneangivende at den skulle brukes til å forstå vold som «smerteuttrykk». I hvilken grad det ble og blir reflektert over hvorvidt all støtten, forståelsen og omsorgen faktisk kan bidra til å legitimere fortsatt voldsutøvelse fordi volden blir konsekvensfri, er jeg svært usikker på.
Traumer og trygge møter
På mange måter er det forståelig at behandlingsapparatet har omfavnet traumeforståelsen. Den traumebevisste omsorgen passer som fot i hose for omsorgssektorens kvinner og myke menn, ganske enkelt fordi den danner grunnlaget for at du kan forstå deg selv som en avgjørende brikke i et lidende menneskes liv. Det er deilig å være betydningsfull, og når man samtidig kan unngå å stå i de situasjonene som er skikkelig ubehagelige, der det brukes både tydelig grensesetting og konsekvenser mot negativ adferd, er selvsagt bordet duket for at metoden blir toneangivende.
Hvor effektivt det er å tenke «Oi! Traume! Jeg må bygge relasjon!» når du står ansikt til ansikt med en slamp som har stukket en annen i magen med kniv, bør virkelig diskuteres, men det gjøres, og det vil fortsette å gjøres i overskuelig framtid. Det frontes av politikere som i all sin egen godhet og nedlatenhet mot folk som erfarer volden, snøfter foraktelig når Frp foreslår å senke den kriminelle lavalderen og la unge voldsutøvere sendes til lukkede institusjoner. «Det er hårreisende å ville fengsle barn!» ropes det unisont fra et politikerkorps som spiller på at det tradisjonelle fengselsbegrepet inneholder både gittere og fangevoktere, mens den norske kriminalomsorgen generelt ser ganske annerledes ut.
Oslo kommune er på vei, de forpliktet seg til å bli en traumeinformert by allerede i 2019, og prosjektet er pågående.
Kort om prosjektet
I Norge vil mer enn hvert tiende barn oppleve barndomsbelastninger, eksempelvis krenkelser, fattigdom, utenforskap eller omsorgssvikt. Barndomsbelastningene kommer i veien for livsmestring, og øker risikoen for dårlig helse og utenforskap, samt reduserer sjansen for å lykkes på skolen og i arbeidslivet. En viktig beskyttelsene er møter med trygge voksne og nye mestringserfaringer der barn lever livet sitt; i familien, barnehagen, skole og nærmiljø. Det betyr at alle som møter barn og unge kan gjøre en forskjell. Mange voksne er imidlertid usikre på hvordan de kan hjelpe og redde for å gjøre feil. Det er behov for økt kompetanse, og Oslo kommune skal derfor bli en traumeinformert by.
Bak seminarspråket hviler den samme antakelsen om at vi hver og en er skrekkelig betydningsfulle, stikk i strid med all statistikk som viser en galopperende voldsutvikling til tross for en rekke «snille» og relasjonsbyggende tiltak, være seg kveldsåpne, bemannede skoler, fritidsklubber, politi med pizza og andre mer eller mindre belønnende tiltak som skal kompensere for foreldre som gir elendig oppdragelse og omsorg.
Voldsutøverens indre smerte
Det er ikke slik at vi er alene om å påpeke at det har gått inflasjon i traumebegrepet, men det er lite gehør å få. Selv psykolog ved barnevernspedagogutdanningen ved OsloMet, Per Lorentzen, advarte mot det utvidede traumebegrepet i en artikkel i 2020, der han under overskriften Traumebevisst omsorg – ett skritt frem og to til siden skrev som følger:
Et relativt nytt faglig perspektiv som allerede har rukket å bli toneangivende, er traumebevisst omsorg (TBO). Jeg legger også merke til hvor ofte begreper fra TBO finner veien inn i eksamensbesvarelser, «arbeidskrav» og andre skriftlige øvingsoppgaver. Ord som «komplekse traumer», «toleransevinduet», «reguleringsvansker», «overlevelseshjernen» og «hyperaktivering» går nå for tiden igjen i så å si alle oppgaver som handler om barn og unge i institusjon. Alle synes å være familiære med hjernens amygdala. I oppgaver som beskriver hverdagslige situasjoner i institusjoner, hvor barn høylytt og kraftfullt markerer sin motstand mot voksnes forordninger, for eksempel om å legge seg for kvelden, er barnet «utenfor sitt toleransevindu», «stressoverveldet» og «uregulert». Det er nesten forbausende i hvor stor grad disse begrepene med uproblematisert letthet har sklidd inn i fagspråket.
Nesten forbausende er det nok, men bare nesten. For det er som nevnt ganske deilig å være den som skal komme med pledd og omsorg kontra å være den som stiller krav. I en god kronikk i Fædrelandsvennen peker klinisk barnevernspedagog og familieterapeut Jimmy Gonzalez på de samme fenomenene. Han mener det er lite hensiktsmessig med fagfolk som overtolker vold til å være et uttrykk for egne psykiske smerter og traumer.
Hva kommer det av at flere TBO-tilhengere tror at kjernen i forståelsesrammen er å gi bøttevis med kjærlighet, forståelse og betingelsesløs tilgivelse på uhensiktsmessig atferd? Hva kommer det av at så mange TBO-tilhengere tror at all atferd kan bortforklares med traumer i barndommen eller andre traumatiske opplevelser barnet måtte ha vært vitne til? Det kan virke som noen TBO-tilhengere har tenkt at all atferd kan ‘unnskyldes’ med at personen har gjennomgått en forferdelig opplevelse, og derfor ikke trenger å stå til ansvar for sine handlinger. En parallell i denne debatten som underbygger mitt perspektiv er bruken av begrepet ‘smerteuttrykk’. Min opplevelse er at fagpersoner bruker ‘smerteuttrykk’ om det aller meste av reaksjoner og følelser hos barn og unge. Alle følelsesuttrykk er ikke nødvendigvis et tegn på psykisk smerte og evig lidelse!
Nettopp. I et slikt perspektiv vil man raskt finne at jo mer kriminell, jo mer synd er det på den kriminelle. Behandlingen fratar voldsutøveren for ansvar. I den traumeinformerte byen skal alle offentlig ansatte lære dette tankesettet.
Dobbelt feil
Det er stor risiko for traumefokuset i praksis ikke bare får en slagside, men to. Gonzales er inne på dette i sin kronikk, og jeg kan selv skrive under på å ha vært vitne til det samme som offentlig ansatt. Ikke bare skal voldsutøvere forstås som traumatiserte individer som kun bærer macheter og kniver fordi de har en indre smerte. Parallelt skal godt fungerende mennesker som har vært voldsutsatt på et eller annet eller flere tidspunkt i sine liv, stappes godt ned i offerrollen der de hører hjemme.
Her kan det være lurt at flere fagfolk faktisk leser seg opp på resiliens fenomenet. «Løvetannbarn» er et annet begrep. Felles for disse fenomenene er at mennesker, til tross for å ha vokst opp i traumatiserende omgivelser, faktisk har klart seg ganske bra og har det kanskje mye bedre enn oss andre med en ‘traumefri’ oppvekst. Helt til vi fagfolk på død og liv skal dytte de inn i vårt traumeperspektiv.
Det er ikke bare fagfolk som bør lese seg opp på resiliens (motstandsdyktighet på folkemunne). Det bør politikere også gjøre. Det er nemlig slik at resiliens er regelen, mens traumatisering er unntaket. Å klare seg godt gjennom kriser er faktisk det aller mest alminnelige for mennesket, det er unntaket når vi ikke klarer det. Et utvidet traumefokus og en implementering av dette tankesettet i alle ledd av offentligheten er ikke et gode. Eller som Gonzales sier:
Vi skyter oss selv i leggen om vi skal definere rubbel og bit av uhensiktsmessig atferd hos barn som kun en konsekvens av en traumatisk hendelse fra barndommen.
En resiliensinformert by der voldsutøvere måtte stå til ansvar for egne handlinger ville vært langt bedre enn å kjøpe traumer på billigsalg.